– Endelig er vi positive igjen. Siden jeg kom hjem til Norge har det gått nedover hele veien. Infeksjonen ble verre og verre. Torsdag bestemte legene seg endelig å lukke såret. De har operert annenhver dag for å rense betennelsen. I en operasjonene fant de et lite gresstrå i benet. Den var jo bra å få ut, forteller Karina Hollekim til friflyt.no.

Bruddet i det ene benet var åpent og stygt etter ulykken i Sveits. Karina har vært gjennom omfattende operasjoner. Det var lenge snakk om at hun måtte fjerne stålplatene de sveistiske legene hadde operert inn. Hvis dette hadde skjedd hadde Karinas helningsprosess blitt satt betydelig tilbake, og kneet hennes ville blitt stivt for resten av livet.

Annonse

Stekt påvirket av situasjonens harde realitet, klarte Karina likevel å vise imponerende styrke. Med epideral med sterke smertestillende i ryggen, er hverdagen fortsatt et helvete. Fri Flyt snakket i dag med Karina Hollekim som ligger sliten, men optimistisk i en seng på Ullevål sykehus.

– Dette er de tøffeste syv ukene jeg har hatt i hele mitt liv. Som basehopper har jeg forsåvidt vært klar over farene og bevisst på at man kan dø, men ikke tenk over denne situasjonen. Hva om man ikke dør? Hva om man havner i rullestol og lam fra brystet og ned? Det var ikke min feil, det var bare min tur. Det er akkurat dette vi basehoppere frykter mest. Jeg hadde englevakt. Jeg har lært at det ikke er noe som heter ”et trygt basehopp”.

Kappet av 11 cm lårben

– De fant et lite gresstrå i benet i en av operasjonene. Det var jo greit å få ut. Senere oppdaget de at deler av lårbenet mitt var dødt på undersiden. Benvevet var brunt. Det var krise, men de fikk ut alt det døde vevet. Nå har de fjernet 11 cm av lårbenet. Såret er lukket og stålplatene holder det på plass. Etterhvert skal de fylle inn gapet med ben fra hoftebenet.

Inntil torsdagen var det lite som motiverte Karina, men nå er såret lukket og infeksjonen tilsynelatende på vei ut av kroppen.

– Det er merkelig hvordan man plutselig får et annet syn på livet når man havnet på sykehus. Nå er målet mitt å kunne gå på do alene uten hjelp. Snart kommer fysioterapeuten og jeg skal trene på å kunne sitte på sengekanten uten å svime av. Kroppen har fått spastiske anfall etter all påkjenningen. På grunn av alle operasjonene måtte jeg faste annenhver dag, samtidig som jeg fikk en cocktail med antibiotika, morfin og en hel del dop jeg ikke vet hva er. Det er fortsatt vondt, men de kan ikke gi meg mer hvis jeg ikke skal havne på Plata. Jeg gråter meg gjennom natten, men jeg tror nesten det har vært verre for pappa, som ser sin datter ligge der.

Karina forteller videre at den viktigste motivasjonen har vært alle venner og bekjente som har tenkt på meg, sendt meldinger og mail, som jeg ikke har svart på. Alle som har vært på besøk. Det har vært utrolig viktig. Vi har hatt filmvisninger her, rødvinskalas og sushifest.

Skal gå igjen

Nå er Karina i gang med opptrening. Når hun kommer ut av sykehuset flytter hun til Catosenteret i Son.

– Det går i musekritt. Jeg håper å kunne gå igjen etter 1-3 år, men det er store nerveskader og jeg har fortsatt ikke følelse benet. Jeg har ett ben som er blitt veldig bra. Her var det bare to brudd. Jeg er sta og skal stå. Jeg skal komme tilbake.

Fri Flyt er lettet for å høre en optimistisk Karina og oppfordrer alle lesere til å sende en hilsen til Karina som er glad for all den støtten hun kan få.