AN-SEIL: Anmarsj? Den tar vi per båt. Foto: Timme Ellingjord
Lesetid: 3 minutter
Følget vårt slynger seg oppover fjellsiden. Vi er to grupper på sju personer hver, og sammen danner vi en lang orm i det hvite landskapet. Været er hustrig, med regn og tåke på alle kanter. Tåkens lette slør glir sakte forbi, og mot oss stiger den mektige Slogen sakte frem - dronningen over Sunnmøre. Inn i tåken forsvinner hun og blir liggende som en sovende kjempe over Hjørundfjorden. Vårt følge har derimot andre planer. Vi setter kurs mot Maudekollen - en om noe mindre majestetisk topp, men med en utsikt som hører hjemme i drømmene. Tåken er borte og rundt oss ligger de høye tinder, mens der nede ligger både fjord og hjem. Vi er alle enige om at naturen viste seg frem akkurat i tide. Skiene klikkes inn.
Vi er på lesertur med Fri Flyt, og for noen dager siden mønstret vi ombord på Christian Radich i Ålesund. Skipet, et vakkert hvitt seilskip fra 1937, er altså vårt hjem for de neste par dagene. Siden skipet er av en viss størrelse, må vi alle hjelpe til. Litt av ideen er at vi som har mønstret ombord, skal få smake på sjølivet også..
Etter å ha seilet ut fra Ålesund i solnedgang, la vi kurs mot storhavet. I skjærgården gikk vi for motorkraft, men snart var det seil og ren vindkraft som gjaldt. Det er ikke bare-bare å heise seil på en slik stor båt, og her må alle hjelpe til. Vel, iallfall nesten alle. Sjøen begynner å ruve, og nedenfor dekk ligger halvparten av gjestene utslått.
Snart har vi hav rundt oss på alle kanter, land er ikke lenger å se. Vi som skal på ski de neste dagene, blir fritatt fra videre tjeneste. Mannskapet tar over.
«Vi nyter likevel svingene vi får og vips, så er vi ute av tåken. Det klarner alltid opp, en eller annen gang.»
Det er lett snødrev. At det snør er jo positivt, vi liker fersk snø. Det er vår andre skidag, og vi er på tur opp hva som kan betegnes som en ultraklassiker på Sunnmøre – Skårasalen. Skårasalen er en skitur enhver garva toppturentusiast må oppleve. Foruten fantastisk skikjøring, med utallige varianter beroende på skredfare og nivå, så har man en strålende utsikt over hele Hjørundfjorden og resten av de sunnmørske alper. I dag er vi dessverre ikke fullt så heldige.
I MARSJ: Tindevegleder Pål Røsrud leder an. Foto: Timme Ellingjord
Det er ingen utsikt, og snødrevet blir bare tettere og tettere jo lenger opp vi kommer. Alt er hvitt. Vinden uler rundt oss, og snøen river friskt i ansiktene våre. Skal det klarne opp før vi skal ned? Gruppen har stoppet ved skaret ned til Skår. Det diskuteres ivrig. Noen vil ned, noen vil vente. Personlig foretrekker jeg å vente en halvtime og se. Gruppen bestemmer seg derimot for å snu.
Vi nyter likevel svingene vi får og vips, så er vi ute av tåken. Det klarner alltid opp, en eller annen gang.
For vår gruppe går turen neste dag mot Ørsta, Ivar Aasens rike. Her tar vi sikte på Sandhornet, en enkel, men fantastisk fin skitur. Fjellet, som ruver over Ørsta sentrum, har utsikt til alle kanter. Det mektige Saudehornet, Kolåstinden og de idylliske Ørsta- og Voldafjordene.
Opp skogsvegen og gjennom skogen spiser vi fort høyde-meter og er snart ved snøen. Herfra ser vi dagens mål. Et nydelig fjell. Sakte trør vi mot toppen, med solen som en sval velsignelse. Før vi vet ordet at av det er vi alle på toppen.
