Toppdagen på Galdhøpiggen

Nå vet vi at opplegget funker. Vi har vært på Besshø, Surtningssue, Glittertind og Storebjørn, ja på den høyeste av alle, Galdhøpiggen også. Men mens vi hadde sol og sløsjføre på alle de andre dagene, var den vind og gråvær den fjerde dagen, da vi var på toppen av Norges høyeste fjell. I den opprinnelige ruta er dette den store dagen på Jotunheimen Haute Route. Den går over flere topper, til sammen godt over 2000 høydemeter opp og ned.  Men hard vind og mangel på solstråler som kunne mykne opp bratthengene, gjorde at vi måtte velge en lettere rute mot Leirvassbu. Dermed har vi noe uoppgjort med Norges høyeste fjell.

– Begge gangene jeg har gått Jotunheimen Haute Route, har vi hatt dårlig vær på Galdhøpiggen. Det skal være den desidert største dagen. Jeg vil gjerne få bekreftet at kvaliteten er like bra som på resten av ruta, sier Stian Hagen. 

Jeg er nysgjerrig på å bli med. 

20. mai, fire uker etter at ukesturen gjennom Jotunheimen var over, kjører vi opp mot det samme landskapet. Det vil si, en beskjed om at veien til Spiterstulen er stengt, gjør at Juvasshytta på 1600 meter er utgangspunkt. Her kan du lese vår guide til skianlegget på Juvass, Galdhøpiggen sommerskisenter.

Det er nesten flaut å tenke på at vi har byttet ut de 1400 seige høydemetrene fra Spiterstulen med dette her: En rusletur over Styggebreen og stigning som ser svært overkommelig stigningen. 

I dagene før turen har jeg sendt tekstmeldinger til aktuelle turkompiser, men det er ikke alle som kan stikke til fjells en tirsdag i mai. Den som har hoppet inn på nattbussen til Lom er Kristian Sørensen, tidligere langrennsløper i Fana IL, nå skientusiast, klatrer, surfer, barnelege og pappa. 

• Les også: Høgruta i Jotunheimen blir webserie

– Jeg tenkte egentlig ikke det var aktuelt med en tre uker gammel baby hjemme. Men kona sa at jeg bare måtte dra. Jeg nevnte det bare, og hun skjønte nok at jeg var giret, sier han.

Stian stiller med fersk erfaring. Han har en baby på noen måneder hjemme i Chamonix. 

Forrige gang jeg var på Galdhøpiggen var hettene på og sikten bort til neste Gore-texjakke. Nå kan vi skue ut over landet. Det er isbreer og topper så langt vi ser. 

– Sist jeg var her var sammen med foreldrene mine for mange år siden. Jeg har vel ikke tenkt på Galdhøpiggen som en interessant skitopp, sier Kristian. 

Vi sklir først litt mot Keilhaus topp. Norges tak er faktisk ganske flatt her på toppen, det skråner bare lett. Så fort som mulig skal vi ned en av de sørvendte rennene mot Svellnosbreen. Stian har lyst til å prøve renna som ligger nærmest selve toppen av Galdhøpiggen, den mest direkte linja av alle. 

Han ber oss vente, mens han traverserer inn mot renna. Snart kommer han klyvende opp igjen. 

– Jeg tror det skal være en linje ned der. Men vi har ikke forholdene til å prøve nå.

• Les også: Vår test av årets pudderski

Neste mulighet er velkjent terreng. Riktignok droppet vi denne renna, på grunn av hardt føre, under turen i april. Men Stianhan kjørte ned i knedyp puddersnø under testturen året før.  Vi skrår bort mot en bratt flanke, som stuper rett ned mot breen. Fra toppen ser det ikke så langt ut, men med 300 høydemeter ned til breen, blir det rikelig anledning til å kjenne på snøen og fartsfølelsen. 

Sist vi var på tur her, dro vi rett vestover på Svellnosbrean og kom oss ned i Leirdalen enkleste vei, via Nørdre Illåbrean og bekkedalen til Nørdre Illåe.

Nå fortsetter vi sørover på breen og sikter oss inn på neste topp. Det stiger slakt mot Tverråtindan, 2300 meter høye. Stian er spent på hva som ventet på baksiden. Det ser ikke så lovende ut fra toppen. Snøsmeltingen har avdekket en real steinrøys på toppen, og vi klatret ned de første høydemeterne. Men bedre tider venter på oss. Langt inn i Jotunheimen får vi en super nedkjøring mot Tverråbrean. – Den nedkjøringen var faktisk enda bedre enn den forrige, konkluderer Stian, lettet over å finne skikjøring som er verdt den lange vandringen. 

Herfra er det mulig å ta turen østover langs Tverråe og ned mot Spiterstulen. Oppstigning den samme veien er et av alternativene Stian ser for seg at folk vil ta på veien mellom Spiterstulen og Leirvassbu, dersom vær, form eller snøforhold tilsier at de ikke skal gå over Galdhøpiggen. Men vi dreier i stedet sørvestover mot Vakkerbandet, ryggen rett ved Vestre Bukkeholstindan. 

For proffskikjører Stian Hagen er etableringen av Jotunheimen Haute Route i ferd med å bli en drøm som går i oppfyllelse. Fortsatt gjenstår det jobb. Det må bli nok folk som går ruta til at hyttene kan ha åpne i hele den aktuelle perioden fra begynnelsen av mars til begynnelsen av mai. Han er stolt hver gang han hører om en gruppe som har hatt en vellykket tur.

• Les også: Tsjekklista

Skepsis finnes også. Hos turistforeningsfolk som er redd det er for bratt og toppturentusiaster som tror det er for flatt. Kristian er en av de som ikke har sett noen grunn til å forlate vestlandsfjellene for å oppsøke slakere og mer snøfattige fjell. 

– Når jeg har vært i Jotunheimen, har jeg dratt til Hurrungane. Det er området det er mest snakk om for skikjøring, sier han. 

Nå er vi ute på eventyr. Denne dagen er en liten Haute Route i seg selv, med oppstigninger og nedkjøringer. Hele dagen holder vi oss mer enn 1600 meter over havet. I sitt tredje forsøk, får løypelegger Stian Hagen prøve den gjeveste varianten av dag 4. 

– Det er vanskeligere navigasjon og du går over de største breene på ruta. Selv om det ikke er mye sprekker, er det greit å ha oversikt. Så jeg vil si du bør ha bra vær. På vårsnø blir det hardt om det ikke er sol som mykner opp underlaget. På vintersnø er det bratt nok til at det kan gå skred, sier han.

Stian vil ikke tippe på hvor mange av de som går Jotunheimen Haute Route som vil gjennomføre denne dagsetappen. 

– Det er vanskelig å anslå, det er avhengig av både vær og form. Det er den fjerde og største dagen, helt klart den tøffeste dagen. Ikke mange er vant til å gå så mange dager på rad. Men heldigvis finnes det mange alternativer. 

Når vi stuper ned fra Vakkerbandet mot Søre Illåbrean, vet vi at fellene snart skal på for siste gang. På dette føret og i dette været, er dette en perfekt skitur, med slake oppstigninger og bratt nedkjøringer.  

Skiproffen og barnelegen snakker om ruter de har klatret og steder de har surfet.

• Les også: Topptur - Norges fineste langturer

Vi tilbringer en hel dag i landskap med breer og topper på 2000 meter. Vi ser ikke andre mennesker. Hvis noen har satt skispor her tidligere i sesongen, er de snødd ned eller smeltet bort. 

Skiturer godt ut i mai er ofte fine, men inneholder gode doser råtten snø i krattskog og bekkedaler. Nå føles det som at vi har timet perfekt, med fast, solsmeltet skare i alle nedkjøringene.  De forrige motbakkene begynnes å kjennes i beina når vi går oppi skaret mellom Vestre og Store Tverrbottinden.

Herfra ser vi rett bort på Stetinden, Kyrkja, Storebjørn og de andre fjellene rundt Leirvassbu. Jeg ser mest på den karakteristiske profilen til Storebjørn, som ville vært neste etappe på Jotunheimen Haute Route. Vi hadde en fantastisk avslutningsdag der under vår femdagers tur tidligere på våren 

– En kjempefin tur! Vi fikk veldig mye skikjøring for enkel gåing. Det er en lang, men ikke så teknisk krevende tur. Du trenger ikke være noen alpinist, sier Kristian Sørensen.  

Nå kunne vi ha begynt å bekymret oss for hvordan vi etterpå skal komme oss fra Leirdalen og tilbake til Juvasshytta hvor bilen stå parkert.  Men det har vi bare bestemt at sikkert kommer til å løse seg. Nå nyter vi i stedet svingene i sol, maisløsj og lekent terreng ned Leirløyfte mot Leirdalen. 

Jotunheimen Haute Route er fullført, 100 prosent. Men først og fremst har vi vært på en fantastisk skitur.

• Les også: Slik får du mest ut av vårsnøen

Fri Flyts Haute Route

Vinteren 2014 hadde Fri Flyt konkurranse for leserne, der premien var å gå Jotunheimen på langs sammen med løypelegger Stian Hagen. Sju heldige vinnere  og Fri Flyts utsendte var med på turen i slutten av april. Vi hadde fantastisk vær fire av de fem dagene, og som en av de første gruppene var vi oppe på alle de fem hovedtoppene på ruta. 

Dag 1 - Bessheim – Besshø – Memurubu. 

Bessheim og Gjendesheim er de to aktuelle startstedene på ruta. Det stiger rolig opp mellom fjellbjørkene mot Bessvatnet, der du får langet ut, før det stiger bratt opp mot Besshø (2258 moh.). Så er det rennekjøring ned mot Besseggen og vårsløsj i bekkedalene ned mot Memurubu. Her kjører Jannik Kvaal og Hildegunn Pettersen synkroniserte svinger mot et islagt Gjende. 

Dag 2 - Memurubu – Surtningssue – Glitterheim

Opp fra Memurubu med vakre Gjende i bakgrunnen. Bratt nedkjøring fra toppen av Surtningssue (2368 moh.). Kryssing av et vann og den siste motbakken opp mot Glitterheim gjør at det  smaker ekstra godt med en øl i solveggen på Glitterheim. Her er en gruppe på tur med Haute Route-ekspertene Bre og Fjell på vei mot toppen. 

Dag 3 - Glitterheim – Glittertind – Spiterstulen

Turens snilleste og mest direkte oppstiging, det går strake veien rett opp til toppen som snøen sørger for at Glittertind er høyere enn Galdhøpiggen (2465 moh.). For oss var det shortsvær og en magisk dag i fjellet. Vi har panoramautsikt til  neste dags rute før vi kjører ned til Spiterstulen, fjellhotellet med svømmebasseng. Her nyter Øystein Benjaminsen, Turid Kleveland og Erlend Jensen Bremnes tilværelsen på toppen av Glittertind. 

Dag 4 - Spiterstulen – Galdhøpiggen – Leirvassbu 

I gråværet sparker vi trinn oppover den første bratte stigningen mot Galdhøpiggen (2469 moh.). Siden det er bærende skare hele veien, lar vi skiene bli på sekken helt til toppen, som plutselig dukker fram i tåka. Det er moro å være på Norges høyeste fjell på ski, men ingen ting å se fra toppen. Vi tar raskeste vei ned til Leirdalen og Leirvassbu. Vi ser Erlend Jensen Bremnes, Jannik Kvaal, Stian Hagen, Turid Kleveland, Hildegunn Pettersen og Øystein Benjaminsen godt påkledd på toppen av Galdhøpiggen. 

Dag 5 - Leirvassbu – Storebjørn – Krossbu

Vi frykter en ny gråværsdag, men skyene glir til side og åpenbarer Storebjørn (2222 moh.), et av det flotteste skifjellene i landet. Etter å ha forsert den bratte toppflanken, kan vi juble over å ha nådd alle de fem toppene som var målet for turen. Vi har utsikt mot Hurrungane, der turen kunne ha fortsatt. Men vi nøyer oss med å kjøre ned til Sognefjellsveien og Krossbu.