Sommerski på Rasletind i Jotunheimen

I år har vært, i alle fall for min del og for de fleste andre, en litt spesiell vinter. Fikk gått mye turer når snøen først kom, men som østlending ble jeg pent plassert i Oslo i mars av åpenbare grunner.

Jeg trodde egentlig at det var det. Jeg var ganske sikker på at jeg måtte legge toppturskiene i boden og heller dra nytte av langrennsløypene i Nordmarka. Noe jeg også gjorde, men det er jo ikke helt det samme som å bestige et vakkert fjell på Vestlandet feks.  

Så når det først åpnet seg igjen og det ble lov til å reise utenfor sin egen kommune, så tenkte jeg at her er det bare å kjøre på. Og her vi kommer vi tilbake til spørsmålet som ble stilt i starten: «Hvor langt kan jeg nå pushe det?» 

Det har jo vært en ganske bra vinter med mye snø i fjellet og det aktet jeg å utnytte til det fulle. Og det har blitt noen turer. Haukeli, Gaustatoppen, Høgevarde, Leirdalen, Leirungsdalen, Stryn og til slutt Trollstigen, da den ble åpnet for ikke veldig lenge siden. Etter det tenkte jeg nok var nok. Nå går det ikke lenger. Nå begynner det å bli så varmt og så dårlig snø at det begynner å bli en parodi på skikjøring. 

Men igjen da, så vil man alltid litt mer. Og når jeg fikk en forespørsel av Anders Maanum om å gå soloppgangstur på det som nærmet seg årets lyseste dag, ja, soloppgang, så tenkte jeg at nå kjører vi på. Vi pusher det litt til. 

Stedet ble dermed Valdresflye og fjellet ble Rasletind. Vi møttes langs veien, slo opp en liten camp, grillet noen koteletter, så på solnedgangen, hvilte oss en liten time før det var på med skiene på slaget midnatt.

Og at vi har strukket det langt fikk vi merke allerede tidlig på innmarsjen. Det var mye vann overalt og det ble tidlig av med skiene for å prøve å finne en trygg vei over vannet. Det ble litt prøving og feiling, men det gikk til slutt og etterhvert kunne vi begynne å spise høydemetere.

Hadde håpet på fri passasje på skiene hele veien til toppen, men det var dessverre ikke tilfelle. Det var mye av og på med skiene for å komme oss forbi diverse steinur og, for min del ihvertfall, et ganske sikkert tegn på at nå begynner det å nærme seg slutten.

Jeg står ikke på ski for å ha de på sekken. Men vi kom oss til toppen om lag tre kvarter før soloppgang og slo oss til rette med sovepose, jervenduk, liggeunderlag og litt kaffe for å holde oss nogenlunde våkne. Så lå vi der da og nøt en nydelig soloppgang kvart på fire på morgenen i slutten av juni.

Absolutt ikke feil på noen som helst måte. Nedkjøringen ble relativt lik turen opp med mye rusling over svaberg og små bekkeleier som følge av all snøsmeltingen.

Men vi fikk noen fine svinger ned i soloppgangen og når Anders sverger til Hawaii skjorte og jeans shorts som naturlig antrekk ned fra en to tusen meters topp, så tenker jeg at det er helt ok å avslutte nå. Jeg er fornøyd, men jeg er klar til å gjøre alt om igjen neste år. Ikke tenk på det!

Flere turer i Jotunheimen beskrives i guideboken Toppturer i Jotunheimen.