En lang dag ved Valdresflya

Det er omtrent 25 år siden, og siden da hadde nordsiden av fjellet rota med hue hans.

Vi sneik oss gjennom bommen ved Beitostølen så snart den åpna klokka åtte (Valdresflya er nattestengt), kjørte forbi det høyeste punktet hvor folk skal gå på Rasletind, og litt ned. I halv ni-tida var vi i gang, og snøen var knallhard og jævlig etter nattens kuldegrader.

– Men LØS, vi kan jo ikke kjøre ei stor og bratt nordside på 500 høydemeter på sånt føre???

Jeg var litt bekymra, for med mest erfaring fra kystfjell følte jeg meg trygg på at lørdagens (vi var i aksjon på søndag) varme hadde nådd opp til toppene. I så fall ville føret være verdens verste: fryst sløsj.

– Neida, på Munken er det nok vintersnø skal du se!

To timer senere i slutten av april sto vi oppi nordsida på Munken, og kunne konstatere:

1. Det er vintersnø!

2. Det er supert stegjernsføre og temmelig bratt

3. Punkt 2 er ikke veeeeeldig kompatibelt med godt skiføre

4. Målt i høydemeter per time gikk det vanvittig sakte med oss

5. Punkt fire skyldes den kjempelange og flate marsjen inn Leirungsdalen

…men heldigvis så det ut til at skikjørers venstre side av facen (vi gikk opp høyre) hadde vært utsatt for noe heldig vind. Der lå nemlig en ganske deilig desimeter pudder! Men først måtte vi komme oss opp, og velberga forbi det litt smale, nokså bratte og veldig harde krukset øverst. Heldigvis klarte vi det, og i filmen lenger ned kan du se og høre hvordan føret var i toppen.

Men midtveis da gitt! Fy søren, fra litt over midten og nedover var det pokker meg et tynt og überdeilig lag tørrsnø! Her gikk det an å dra på litt, og med ikke -eksisterende skredfare (ferdsel i nordsiden på Munken er ikke kompatibel med skredrisiko) fikk vi noen fantastisk fine svinger.

Vel nede i Leirungsdalen klistra vi på fellene mens folk på turski gikk forbi oss og syns kanskje det var litt i overkant å holde på her med hjelm og isøks. Men det får bare være. Vi traska opp på Tjønnholsoksle, og skåra dermed dagens andre 2000-metring. Oppå her mista jeg litt motet og var sliten, men Leif satte ned foten og bestemte videre gange mot Tjønnholstinden. Det ble en lang og trå spasertur med skiene på sekken og skistøvlene i steinura, og noen nærmere beskrivelse orker jeg ikke å styre med her.

Men fra dagens tredje 2000-metring ble det artig – ryggen over til Steinflytinden er en kort og spektakulær opplevelse, som tidvis er veldig luftig. Særlig på nordsiden er utsikten rå, med breen Nordre Tjønnholet i bånn av stupet, og de stilige Skarvflytindene til venstre.

Der er en del mildt sagt drøye skilinjer. Det er det for øvrig på østsiden av Tjønnholsoksle også. Vi hadde googla denne ryggen, men med alt fra beskrivelser fra tøffe skjeggemenn med dialekt som mener den er dritenkel til andre som mener det er livsfarlig var det ikke så lett å forvente noe. Min analyse er at ryggen mellom Tjønnholstinden og Steinflytinden er tidvis svært spektakulær og luftig, men alt kan nokså enkelt omgås i sørsiden, og langt er det ikke.

Velger du å følge ryggen slavisk er det utsatt, og tau er kjekt. Vinterstid må man regne med mye gåing på stein med stegjern, men på tørt føre sommerstid er nok ryggen betydelig enklere.

Vi klora oss over ryggen og til dagens fjerde og siste 2000-metring, hvor toppen minner om ei gigantisk vorte. I mitt hode må det til en slags buldre-move for å komme seg opp på Steinflytinden. Kanskje ikke så vanskelig, men med gamlis-kne og skisko syns jeg det var litt styr. Men toppen er spektakulær, og utsikten mot Tjønnholstinden og ryggen vi nettopp hadde gått var skikkelig tøff. 

Her hadde vi gått omtrent 2100 høydemeter, og nå var det bare lang og slak skikjøring igjen. Sola hadde stekt snøen her oppe, men nå hadde den fryst til betong og dermed blitt det tidligere nevnte verdens jævligste føre.

Heldigvis er terrenget ned fra Steinflytinden slakt, og enda mer heldigvis: Lenger nede ble det mykt, og vi klarte å få oss noen nydelige cruisingsvinger før litt kos med klassisk langrenn tilbake til bilen. Det ble 26 kilometer på toppturski, og vi var begge enige om at det er nokså langt, men at det hadde vært en kolossal tur. 

Se film – som kanskje er best uten lyd i starten, for der var snøen hard: