Punktet hvor skiene må av er ganske åpenbart - toppryggen blir bratt og smal. Her er for øvrig starten på ei bratt og litt krevende, men veldig fin, nedkjøring i østflanken. Men veien til toppen går via en nokså bred rygg som stort sett er enkel å klatre, men du må ha både stegjern og isøks. Mange vil foretrekke å gå i tau her.
Turen over ryggen via hakket mellom Grøvelnebbas to topper blir vesentlig enklere ved at du ikke trenger å ha skiene på ryggen siden du skal gå ryggen tilbake. Det er en kort rappell ned i skaret mellom de to toppene, og denne er så kort at det ikke er uvanlig å hoppe ned. Men: Du skal opp denne hammeren på vei tilbake, og det er rett og slett ikke særlig enkelt.
Har du et tau hengende her blir det veldig mye greiere. Forankring til tauet må du lage selv. Det er muligheter for både sikringer i sprekker samt å tre slynger rundt steiner og utspring.
Etter turen fram og tilbake langs ryggen kan du velge og vrake i nedkjøringer. Østflanken er bratt og litt krevende, renna mellom de to toppene er styggbratt, og normalvegen tilbake via Mohaugen åpner også for en masse alternativer i mange vanskegrader.
Semesteret har særlig fokus på: Isøks-og stegjernsteknikk, tausikring, rappell
Utstyrskrav ut over vanlig toppturutstyr: Isøks stegjern, klatresele, tau, slynger, karabinere og noen sikringer
Påkrevd forkurs: Grunnskole og eventuelt innføringskurs i klatring
Aktuelt alternativ: Hauduken-traversen
