Gikk hele Lyngen på langs

– Etter planen skulle han vært her for tre timer siden, lurer på om han er OK, sier jeg til Andreas som venter sammen med meg.

Etter årevis med konstant kontakt over mobiltelefon med alle man skal møte, hvor normen heller enn unntaket har vært endringer av planene i siste øyeblikk, kjennes det ut som situasjonen vår tilhører en annen tid. Som motstandsfolk i påvente av en kurér vi tror kommer, håper kommer, speider vi ut over fjorden etter en liten flekk av et menneske som må ha kommet seg gjennom en hardere prøvelse enn hverken jeg eller Andreas kan forestille oss. Og når han fram til oss vil han bare være halvveis gjennom den.

To uker tidligere forsøker jeg å spore opp Vegard Rye for å låne et par lette stegjern. Da vårt daglige samvær gjennom 13 års skolegang opphørte etter videregående, kunne han forsvinne i ukevis uten at jeg, eller noen av våre felles venner, klarte å finne ut av hvor han hadde tatt veien.

For så å dukke opp etter en klatre-, ski- eller surfetur, kanskje til Costa Rica, kanskje til en huleleir bare en halvtime fra byen. Overraskelsen var derfor ikke stor da jeg først ikke kom gjennom til telefonen hans. Noen timer senere ringte han meg opp igjen:

– Jeg er halvveis gjennom en treningstur, passer det om jeg kommer innom etterpå? sa Vegard over vindstøyen i høyttaleren.

– Klart det,  svarte jeg.

– Når kommer du da?

– Om seks timer.

Senere, på døren, tullet han med han måtte ha på seg munnbind på grunn av smittefaren når han møtte folk, men holdt likevel seriøs avstand da han fortalte om dagens treningsøkt. 6500 høydemeter over 12 timer.

– Stort sett er det kult å gå en serie fjell, men jeg gikk opp på Buren tre ganger i løpet av denne økta. Monotonien gir god mental trening, forklarte han, mens han overleverte de superlette stegjernene jeg aldri hadde sett maken til.

Vegard har alltid ligget tre hestehoder foran meg på utstyrs- og aktivitetsfronten. Han kjøpte twintipski når jeg var på snowblades. Han gjorde baklengs salto først, så måtte jeg, av åpenbare kompisgrunner, måtte gjøre det etter ham. Han var ferdig med parkkjøringa og over i storfjellet iført førstegenerasjons Lofoten-klær før jeg var blitt varm i parkrottejakka.

Og nå, når jeg endelig hadde funnet litt ut av frikjøringen, var han allerede hardt på ski mountaineering-kjøret. Lett utstyr og fokus på turen opp.

 Vegard hadde naturligvis sponsorer fra tidlig i tenårene, men da vi sesongen 2011 dro til Jackson Hole var jeg for første gang med i avtalene. Planene våre om å lage en webserie fra USA, Japan og Europa røk imidlertid etter to uker. Vi hadde sett Jackson konstant nedsnødd i amerikanske skifilmer, og etter en tur til Japan året før som faktisk levde opp til filmene ble vi dypt sjokkert da Jackson var ... knusktørt.

Vi var sjokkert av at det ikke fantes offentlig transport å ta nordover mot Canada (hvor det snødde). Vi var sjokkert av at vi 19 år gamle hverken fikk leie bil for å dra nordover til Canada (hvor det snødde), eller kjøpe øl for å få tankene bort fra at vi ikke kunne dra nordover til Canada (hvor det snødde). Når det først begynte å snø, ble vi sjokkert over at det allerede var kø da vi kom til heisen én time før den åpnet.

Dagen etter møtte vi opp tre timer før heisen åpnet og fikk førstespor i den nå skifilmdype snøen. Ikke ett sekund tenkte vi over det faktum at vi kunne gått til topps istedenfor å fryse blant de pot-dampende amerikanerne, som nå ropte ”Hey Skittles!” etter oss fra stolheisen mens vi kjørte pudder under dem i de fargerike klærne våre.

Jeg hadde sett Vegard slå seg så hardt at han var ute for dagen flere ganger enn jeg kunne telle, så jeg ble ikke sjokkert når han ble liggende etter en mislykket misty 720 fra en klippe den andre nedfarten den morgenen.

– Tror kanskje det er korsbåndet, sa han, mens han kom seg opp på én ski og kjørte ned til pisten med den andre skien i hånda. (NRK ville flere år senere melde om hvordan han kjørte ned Lakselvtindane på én ski, men det er en annen historie).

– Vi sees på legevakta, da, sa jeg, etter at vi hadde fått ham godt plassert på båren til skipatruljen. Ingen venner på en pudderdag.

Mitt eget kne gikk i knas foran øynene mine to timer senere, da jeg hoppet en klippe og landet med den ene skia på en stein. Mens kneet var foran øynene mine, var innsiden av ankelen min vendt utover og over hodet. Jeg vet ikke om det var på grunn av nærheten til ørene mine eller om kneskader alltid bråker sånn, men jeg husker klart den skarpe lyden da PCL og MCL ga etter og den lavere knasende lyden av bein som knuste.

Jeg tok det ikke like fattet som Vegard, men da jeg først ble rullet inn på legevakta og ga ham en high-five, sykeseng mot sykeseng, så selv jeg komikken i det. Vegards leddbånd gikk først, så mitt. Jeg var for evig dømt til å etterape han.

Vegard fortsatte frikjøringen noen år, men den siste sesongen vår sammen i Chamonix i 2014 foretrakk han imidlertid å gå oppover bakkene for å møte oss heiskjørere på toppen for dagens siste nedfart, heller enn å pumpe pudder dagen lang. Den våren gjennomførte han sin første travers av Lyngenhalvøya.

Over 11 dager, med tunge sekker, telt og matdepoter underveis. Turlaget ble værfast, gikk seg vill da kartet forlot dem og var solbrente, illeluktende og dypt lykkelige da de nådde nordspissen av Lyngen. Kort tid senere begynte Vegard å snakke om at turen var gjennomførbar i ett push.

– Om man svømmer over Kjosen kan man skli ut nesten helt fra toppen av Jiehkkevárri. Bestige alle de ikoniske toppene, men spare energi der terrenget muliggjør det, for å gjennomføre turen non-stop, forklarte han.

Begrepene var engelske, og inspirasjonen stammet også fra den amerikanske treningsmanualen Training For The New Alpinism, som forkynner lange treningsøkter med lav intensitet for å bygge en utholdenhet som gjør det mulig å gjennomføre Alpine turer, som tidligere tok dagevis, på få timer.

Vegard hadde alltid drevet fjellklatring parallelt med skikjøringen, og nå var han i gang med fjellguideutdanningen til Nordtind. Jeg husker det gikk et rykk av nostalgi og savn etter min tidligere skipartner gjennom meg, da en av Nortindinstruktørene, under et fotoopptak i Romsdalen, fortalte meg at Vegard var en av de beste skikjørerne han hadde hatt på opptaket.

– Han kjørte baklengs ned bratta, jo, lo han, og fortalte at klatreferdighetene som krevdes sjelden lot seg forene med det nivået av skikyndighet. 

Vegard gikk tom for penger i dagene før han skulle gjennomføre traversen av Lyngen.

Selv om han pionerte teknikken med å være våken under oppropet, for så å skli ubemerket ned av stolen og inn under jakka hvor han sov gjennom samtlige samfunnsfagtimer, klarte han å gå ut med toppkarakter i faget. Så det var ikke evnene det stod på, men på grunn av treningsbelastningen jobbet han kun deltid på et avrusningssenter, og kunne i perioder med mye aktivitet i fjellet være lutfattig. Vegard var imidlertid alltid en kremmer, og solgte utstyr, ofte med god fortjeneste, til alle i omgangskretsen.

Nå var intet unntak, og mens vi la planen for hvordan jeg kunne følge ham under traversen, ble lånet av de superlette stegjernene til et salg. Dette var onsdag 26. april, Vegard skulle starte turen fra Nordkjosbotn natt til fredag den 28.

– Starttidspunktet bestemmes av når det er tryggest i de soleksponerte sidene, særlig Østsiden av Veldalstind. Ved å gå halvøya fra sør til nord vil jeg kunne time det slik at jeg går opp sørsidene mens sola ikke er i dem, mens nedfartene går i nordsidene. På den måten minimerer jeg skredfaren, og maksimerer sjansen for god kjøresnø, sa Vegard, mens vi plottet inn møtepunktene våre på kartet.

Ruta beregnet han til å være cirka  120km lang med 9500 høydemeter, noe han anslo han ville bruke 24-30 timer på totalt. Han beregnet et kaloriinntak på 10 000, i form av Snickers og hjemmelaget mandelsmør-gelé, og han hadde kuttet ned kaffeinntaket fra de vanlige 20 koppene i løpet av en nattevakt på avrusningsklinikken til én morgenkaffe, for å få maksimal effekt av koffeintilskudd mens han gikk.

Jeg var ærlig talt litt skeptisk, dette var under en tiendedel av tiden han hadde brukt på traversen i 2014, og da hadde de gått rundt den største toppen, Jiehkkevárri på 1834m. En ting var å fysisk flytte kroppen sin så langt på så kort tid, han ville også være mutters alene der ute.

Følgelig var sender/mottaker, spade og søkestang overflødig. Sikkerheten bestod i hans egne vurderinger av skredfaren, og en nødpeilesender dersom han skadet seg i et fall, eller var heldig nok til å ikke bli begravd av et eventuelt snøskred. Av egen erfaring visste jeg i hvor stor grad ønsket om å oppnå et bestemt mål kan veie inn på vurdering av skredfare.

Risikoen du er villig til å akseptere vil alltid til en viss grad være påvirket av hvor høyt du verdsetter målet. Vegard hadde trent til denne traversen i to år. Samtidig var han konsekvent mer konservativ enn meg, så jeg kunne ikke annet enn å stole på ham når han vurderte det som forsvarlig å gjennomføre.

Selve gjennomføringsevnen hans var ikke like konsekvent. Jeg ante derfor uråd da jeg torsdag 23.43, før den planlagte avgangen fredag 02.00, først fikk meldingen:

«Jeg prøver å sove til kl 03. Får ikke sove ...» fulgt av «02.45 alarm».

Når Vegard først befant seg i en situasjon, var han fjellstø. Om det var å holde hodet kaldt og redde kameraten sin opp fra døden under snømassene etter et enormt snøskred som 15- åring, eller da vi 19 år gamle tullet oss inn i en pengesvindel i Indonesia, og stod ansikt til ansikt med en britisk marinejeger som forklarte hvordan han hadde drept noen på gårdsplassen utenfor og ikke ville nøle med å gjøre det samme med oss, var han urokkelig.

Min erfaring var at Vegard var typen som analyserte en kritisk situasjon, uansett hvor kaotisk og livstruende den måtte være, uten å la følelsene ta overhånd, og valgte den mest hensiktsmessige veien ut av den. Like ubemerket som da han skled inn under jakka i samfunnsfagtimene, kunne han imidlertid unnlate å møte opp til alt fra en sesong i Alaska, en månedslang klatretur til Frankrike, til en pudderdag i Japan.

Denne flyktige siden av personligheten hans hadde riktignok blitt svakere de siste årene, men å gjennomføre traversen på tre timer søvn anså jeg som i overkant ambisiøst. Jeg var derfor mildt overrasket da han var pakket og klar når jeg svingte inn i oppkjørselen hans 03.00.

– Jeg sleit med å sove. Var urolig. Kroppen har kjentes litt uggen ut hele uka, ikke helt i form. Måtte gjøre pusteøvelser for å slukne. På samme måte som du kan lure kroppen din til å tro at du er glad med å smile, kan du lure den til å tro at du er avslappet ved å fokusere på å puste rolig inn og ut.

Det er ganske kult. Når jeg våknet var all uroligheten borte. Fullstendig mentalitetskifte. Bare på med klærne og gå, sa han, mens vi kjørte langs de øde veiene gjennom det dunkle morgengryet.

Himmelen var skyfri, en slags metallisk gråblå. Vi diskuterte motivasjonen hans for turen.

– Denne traversen er ikke det endelige målet. Jeg vil bare være i fjellet over lengre tid. Dette er trening til ekspedisjoner i Patagonia og Alaska. Se for deg å klatre Denali like effektivt!

Når vi kom fram til Nordkjosbotn én time senere hadde han bare spist halve frokosten sin, en bolle med havregryn, kokosfett og rosiner. 

Snøen ved havnivå i Nordkjosbotn hadde tint i sola og frosset igjen, slik at den lå som et matt speil mellom husene i det lille tettstedet, som enda sov da vi parkerte i grøftekanten mellom to låver ved E8 litt etter kl 4. Sola traff Store Russetind, mens selve fjordbunnen lå i skyggen og ga de øde jordene preg av livløshet, forlatthet.

Vegard var i godt humør, på et vis glødet han av spenning, og jeg merket ikke at han bare hadde sovet tre timer den natten. Han tok på seg sekken, mindre enn den jeg bruker en dag i bakken, spente på seg skiene og satte av sted. Alene. Kun den skrapende lyden av fellene hans mot isen heiet ham i gang. Ti meter over jordet, mot starten av de første fjellene på Lyngenhalvøya. Så datt høyreskia hans av.

– Faen, sa Vegard, spente dem på igjen og tok tre skritt til. Skia falt av på nytt.

– Har du testet dem før? spurte jeg, løpende etter for å se hva som var galt.

– Jeg fikk dem ikke montert før i går, det var ingen som hadde utstyret til å gjøre det. Faen. Vegard virket som han var på vei mot ytterkanten av sitt rolige jeg. Tåstykket på bindingene var laget i ett stykke karbon, for å spare vekt, og hadde derfor ikke den vanlige låsemekanismen som forhindret dem å falle av i gåmodus.

De så tilsynelatende ok ut, men falt av to ganger til på jordet når Vegard gjorde en lett torsjonsbelastningstest. Reserveskiene var et par år gamle, og hadde en stor flenge i siden slik at den sårbare trekjernen hadde vært eksponert for vann noen uker. Faren var at den hadde blitt såpass vannskadet at den ikke ville tåle den enorme belastningen traversen av halvøya innebar.

– Jeg aner ikke om de vil holde 120km, men de sitter hvert fall på foten, har fungert de siste treningsturene, så jeg får bare krysse fingrene.

Jeg ønsket ham lykke til, og så ham forsvinne mellom bjørketrærne i dalsiden, og bet meg i merke at intensiteten i gløden hans var noe dempet av enda et usikkerhetsmoment i et allerede svært usikkert foretagende.

Klokken 05.10, i bilen, på vei mot Kjosen, hvor planen var at jeg skulle møte ham 12 timer senere, oppdaget jeg at han hadde glemt minnekortet til GoPro-kameraet som han skulle dokumentere den sørlige enden av halvøya med. Dette var på ingen måte utypisk. Det var Vegard som hadde ivret med å arrangere kameraspleiselag i kompisgjengen som kjørte ski når vi var små, men hadde selv aldri helhjertet omfavnet potensialet i dem. Han ble for oppslukt i aktiviteten til å ta det nødvendige steget ut av den, som dokumentasjon krever. Det var denne evnen til å sette alt annet til side og fortape seg fullstendig i det han til en hver tid holdt på med, som hadde gitt ham de ferdighetene han nå innehadde.

Fordi startskuddet for prestasjoner i fjellsport går på en øde fjelltopp, eller som nå, i en grøftekant i et sovende tettsted, er dokumentasjonen imidlertid nødvendig for at verden skal kunne ta del i opplevelsen. Vegard hadde derfor de siste årene befunnet seg i utkanten av rampelyset. Strømmen av gratis utstyr og støtte fra industrien hadde tørket ut og offentlig anerkjennelse uteblitt. Jeg visste ikke hvor viktig dette var for Vegard, men jeg tolket ønsket om å ta med seg kameraet og at han lot meg følge ham dithen at han hadde et ønske om å dele denne traversen med et publikum. For det var definitivt en travers som var verdt å dele.

Fra Nordkjosbotn gikk første halvdel av Vegards rute i passet mellom pyramideformede Piggtind og Rieppetinden, opp østsiden av Guhkkesgaisa med sine enorme, tilnærmet loddrette nordside, via passet på østsiden av Ellendalstind til sydtoppen av Jiehkkevárri som ligger som en orientalsk halvkuppel over Lyngen, et fjell med hvit bollesveis kuttet i en rett linje av enorme brefall langs kanten, før han skulle over Kveita på 1600moh. og skli ut til Kjosen hvor faren Lars skulle møte ham med en våtdrakt og et surfebrett til å frakte utstyret over fjorden med. En linje uavbrutt av sivilisasjonen, med flere nedkjøringer enn jeg gjorde gjennom en hel sesong de første årene mine med topptur.

Om alt gikk etter planen. Utover de åpenbare farene i fjellet, snøskred, bresprekker og fall, risikoen for at utstyret ikke skulle holde var det et spørsmål om Vegard fysisk ville klare å gjennomføre. Han hadde slitt med knærne siden avrivningen i Jackson Hole, og måtte ofte bryte på grunn av smerter halvveis gjennom løpeturer om høsten.

Jeg blir derfor urolig når han ikke er i sikte to timer etter planen. Lars er i posisjon til å møte ham på sørsiden av Kjosen mens jeg og Andreas, som har kjørt inn fra Tromsø den morgenen, venter på nordsiden i Tyttebærvika. Det slår meg at jeg ikke vil få beskjed om han kontakter redningstjenesten via nødpeilesenderen, og at han kanskje allerede er hentet ut.

Snøen burde være stabil, skiene holder muligens, snøbroene burde holde, fysikken burde holde, men uroen næres likevel av den tungt tilstedeværende marginen for at han feiler, helt til Lars ringer og sier han har kontakt med Vegard. Kort tid senere får vi endelig øye på ham, plaskende gjennom speilbildet av Fornestinden i den blikkstille Kjosen, utstyret hans pakket inn i en plastsekk med gaffateip oppå et gammelt surfebrett.

– Jeg fikk mageproblemer før Jiehkkevárri. Den stod ut som på et sultrammet afrikansk barn, men var likevel myk. Disset opp og ned. Sjukt ubehagelig å gå med, sier Vegard.

Nå er han derimot i fin form. Han hadde bare spist halvparten av de tilmålte 5000 kaloriene til den første etappen, men var oppriktig gira mens han skiftet ut av våtdrakten. Skiene hadde holdt, snøen hadde ikke bydd på noen overraskelser og bortsett fra afrikamagen hadde han ikke støtt på noen problemer med kroppen.

Vi tilbyr ham mat og kaffe, men han er bestemt på å gjennomføre uten mer assistanse enn surfebrettet, plastposen og våtdrakten til overfarten av kjosen. Jeg forsøker å finne ut av hvordan han egentlig har det. Selv er jeg et vrak etter den søvnløse natten, men han insisterer på at han er i god form.

– Dette er så langt jeg noensinne har gått i ett, det er den neste halvparten av halvøya som blir den virkelige testen. Men jeg har en god følelse.

Vi får oss to timer søvn før vi setter kursen mot neste møtepunkt kl 02.10 lørdag 29. april. Sørsiden av skaret mellom Stetinden og Stefjellet har tint og frosset igjen, slik at en hinne av ren is har lagt seg med en tynn luftlomme mot snøen under, som knuses og kastes nedover fjellet av skienes frammarsj.

Lyden av den sildrende isen virker fremmed i det alpine terrenget. Tusen små flak mot en jevn hard overflate, avbrutt av skarejernenes skarpe hogg i den bratte fjellsiden. Mister man grepet her vil man skli helt ned til Reindalen under oss. Sørover strekker det seg en endeløs rekke av fjell. Veidalsfjellet, Steinfjellet, Lenangstindane, Jægervasstindane, Tvillingstinden, Isskardtindane.

Helt til Jiehkkevárri, 40km sørover, som skjuler resten av den sørlige halvøya. Igjen er Vegard etter skjema. Bare en time denne gangen. Vi ser ham først som en svart prikk i dalen under fjellkavalkaden.

– Den forrige sørsiden var like isete som denne, så det gikk litt treigt, forteller han etter å ha forsert isrenna. Han er fortsatt ved godt mot.

– Hvordan går det? spør jeg.

– Man kan ikke si til seg selv at det er fælt, det går ikke. Man må si at der OK, og at det går bra. Jeg smiler og forteller meg selv at det er OK.

Om det er selvbedrag er det godt selvbedrag. Han poserer for noen bilder før han ivrig setter utfor nordsiden. Selv om tankene mine umiddelbart går til en langrennsløper i nedoverbakke, ser det unektelig gøy ut. Pudderet virvles opp bak de lange kontrollerte svingene før Vegard legger inn en slash i skavlen nedenfor.

Det slår meg at hva Vegard holder på med er et spørsmål om perspektiv. At han velger å ha fokus på utholdenhetsaspektet skyldes at det er det han finner utfordrende. Man kan like gjerne se det som et forsøk på å sette rekord i flest høydemeter med turbasert pudderkjøring i løpet av ett døgn, smerten og slitet kun et nødvendig biprodukt av ønsket om å ha det så kult som mulig.

Vegard ville aldri hjem. Var vi i Alpene var det snøstorm, surfet vi var vi blitt rammet av tropesykdommer, hvite løgner vi fortalte foreldre og lærere som forventet oss hjem for å kunne forbli i det, der ute.

Nå er det derimot ingen som venter ham. Andreas og jeg har sovnet i veikanten ved Russelv helt nord i Lyngen, og Vegard går ensom i mål av traversen sin klokken 8. Han vekker oss etter å ha fått av seg skistøvlene etter 30 timer, 114km og 9700 høydemeter.

– Det begynte å gjøre skikkelig vondt i beina opp Storgalten. Støvlene er potte tette også, ingen fuktighet kommer ut. Dere skulle sett føttene mine for 10 minutter siden, jeg har aldri sett noe lignende,  sier han og vrikker på tærne som stikker ut av rosinføttene sine.

Jeg tilbyr ham en øl, men han takker nei, redd for hvordan kroppen vil reagere. Det virker som han endelig har nådd grensen for hva han kan tåle, inntil videre.

Slik var turen

Sørøya

• Start i Nordkjosbotn 0 moh

• Passet mellom Piggtinden og Rieppetinden 1300 moh

• Østsiden av Guhkkesgaisa 1470 moh

• Passet på østsiden av Ellendalstind 1200 moh

• Sydtoppen Jiehkkevárri 1670 moh

• Kveita 1660moh

• Svømte over kjosen til Tyttebærvika. Litt over 1km.

Nordøya

• Over Trollbreen 1300 moh, mellom Store Lenangstind og Tvillingtind

• Ned Lenangsskaret

• Østsiden av Veldalstind

• Passet ved Veidalsfjellet ca. 800.

• Passet øst for Stetind

• Storgalten 1185. (her begynte det å gjøre ordentlig vondt i føttene)

• Lille-galten 827

• Hæsafjellet 520

• Slutt i Russelv