Eventyret fortsetter i Andesfjellene

Når jeg ser gjennom videomateriale fra denne kvelden er det egentlig et mirakel at vi rakk nattbussen den kvelden etter en feiring som inkluderer en forferdelig miksdrink som er oppkalt etter et jordskjelv.

Terramotto; søt hvitvin, ananas is, og granateple sirup ... anbefales ikke men effekten er god nok at en av de mest dramatiske eventyrerne av hele 6 ukers turen ble å komme frem til bussholdeplassen for å rekke riktig nattbuss med all bagasjen. 

Takket være en oppfinnsom Über-sjåfør så kom vi heldigvis i mål!

Jeg, Manu, og Kaj er nå halvveis gjennom vår Sør-Amerikanske skisafari og har tre uker igjen for å finne på eventyr. Uten leiebil og uten noe forhåndsbooket overnatting bruker vi som ofte minst 3 dager med reising og logistikk før vi kan ta på oss skiene igjen for neste tur.

Etter å ha studert værmeldingen over hele landet bestemmer vi oss for å dra til Volcan Puyehue. Her kan vi bo på en hytte på fjellet og fokusere på litt mengde skikjøring så lenge høytrykket varer i stedet med å styre med transport og telt. 

Vi var nok litt bakfull når vi våknet i Osorno men her hadde vi en dag for å handle mat, pakke om sekkene, og finne ut av hvordan vi skulle kom frem til fjellet med lokalbuss før vi skulle ut på tur igjen.

Du har kanskje hørt om Volcan Puyehue før? I 2011 var det største vulkanske utbruddet hittil dette århundre hvor askeskyen stanset flytrafikken i over hele sørlige halvkulen. 

Det var også et stort segment med ski kjøring i Sherpa Cinemas 2012 film All. I. Can. Det som gjør skikjøring på Volcan Puyehue så unikt er at du kan kjøre ski inn i vulkanen.

Toppryggen er nesten 8 kilometer lang i en sirkel som omringer et svært krater hvor du har bratte og lekne frikjøringslinjer å velge mellom i hver himmelretning.

På utsiden av vulkanen er det mellom 500-1000 høydemeter fall linje ski kjøring i lekent terreng.

Turen starter fra en El Caulle Trekking Restaurant hvor du betaler for overnatting. De tilbyr også å ta deg og opp til hytta med hester, men vi skal selvfølgelig gå selv det er siden det er bare 7 km og 1000 høydemeter til hytta som ligger ved tregrensa.

Standarden på hytta er ikke spesielt høyt men det finnes tak, en dør som kan nesten lukkes, en vedfyrt ovn, og 16 køyer som mangler madrasser. På den første dagen gikk vi bare opp til topp punktet for å få panorama utsikt og så kjøre samme veien tilbake til hytta. Utsikten nord over og østover ser vi stor tetthet av høye fjell og vulkaner. Argentina og fjellene rundt Bariloche.

Når vi ser sør og vest er det bare stort åpent landskap med noen få vulkaner som er noen hvite spisser som stikker ut over ellers grønn jungel.

Nå er det mot slutten av september og merker vi at våren er godt på vei selv om vi har reist nesten 1000 kilometer sørover siden vi begynt turen. Vi får noen hundre høydemeter av perfekt slush før det blir sugeføre ned til hytta. 

Vi hilser på noen andre skikjører som vi møter på hytta. Var en liten gjeng fra North Face Chile som er på har vært på to dagers tur, noen lokal skikjører fra regionen som kjører med marker ramme binding og begynner å gjør narr av våre lette randonee-ski, og en fjellbestiger som har gått opp med truger og gamasjer for å bestige vulkanen i morgen.

Etter flere uker uten noe annet selskap er det hyggelig å møte noen andre mennesker og bli kjent med det lokale skimiljøet. Vi er med og drikker Yerba mate sammen med dem, en kultur opplevelse som har mange regler.

Kaj hadde lært meg om mate-ritualene dagen før så jeg klarte å delta uten å være helt gringo. Etterpå kunne vi lære bort vår Pisco sour oppskrift.

I motsetning til terramotto er pisco sour en local miksdrink som jeg liker svært godt. Med vårsnø går det ann å lage en overaskende god pisco med nalgene flaske, sitron saft pulver og pisco. En fin drink som er lett i sekken. 

Etter litt ski(t) prat legger vi oss så vi kan utnytte neste dagen. Planen er det Kaj kaller en circumskicion. Ja, vi skal omskjære fjellet med ski. Mens sola går rundt fjellet som en klokke er vår plan å følge etter og kjøre på alle himmelretninger på utsida av vulkanen. 

GPS-sporet vil se ut som en blomst når vi laster opp på Strava og om vi er rask nok med god timing er håpet at vi kan kjøre nesten 3000 høydemeter perfekt vår snø. Etter vi klatret opp til toppryggen for femte gang klarer jeg ikke å la vær fristelsen lenger.

Blikket mitt har vært fanget av linjen som går inn i vulkanen fra Punta Alaska siden jeg så den først dagen før. Linja er ikke engang 200 høydemeter lang, men den går rett ned en bratt vegg inn i et smalt parti mellom to svære spines.

Ser ut som en miniatyr linje fra Alaska og er definitivt tøffeste linja i vulkanen uten obligatorisk dropp. Kaj og Manu har ikke noe behov for bratt kjøring men de står og ser at det går bra med meg i linja før de fortsetter å sanke høydemeter.

Der etter krysser jeg krateret hvor jeg tar igjen vår venner fra hytta. Jeg er overstoka og har raegatton spille lista på fullt volum når jeg tar dem igjen. De forstår ingenting og kaller meg for puta noreuga loco. De har brukt hele dagen på å kjøre en linje inne i krateret og de har observert oss på så mange ulike punkter i løpet av dagen at de først nå skjønner at vi har gått rundt hele vulkanen og at det ikke var 3 andre turlag på fjellet. 

Linja fra punta alaksa ble heller ikke kjørt så ofte, de var nesten i sjokk når de skjønte at jeg hadde kjørt der med lettveks skimo utsyr.

Tilbake på hytta hadde flere skiturister ankommet. To unge amerikanere som jobber i Jackson hole og en til lokal som skal gå opp på fjellet med stegjern og gammasjer. Vi drikker opp resten av pisco’n og koser oss med litt sosial variasjon.

Neste dagen skal Manu ut å løpe en tur så jeg å Kaj går ut for å kjøre noen flere linjer inn i vulkanen. Det er varmt i solen, men det er hardt føre i de himmelretninger sola ikke har tatt på.

Dessverre hadde vi feilvurdert hvor lange tid det vil ta for noen av linjene for å tine og vi ender opp med å kjøre noen renner som er alt for varm i sola etterfølgt med noen skumle isete linjer hvor vi må ut med isøksene for å forsiktig skrense ned. Vi kjører en linje til sammen med amerikanerne som skal campe i vulkanen i natt før vi tar turen tilbake til hytta.

Endelig treffer vi på snøen! For noen kan de virke urovekkende å campe eller kjøre ski i en vulkan som har hatt store utbrudd men akkurat nå var denne vulkanen veldig stabil. 

Selv om det ikke er en skredvarsling tjeneste i Chile er det heldigvis en vulkanvarslings tjeneste hvor alle vulkanene i landet er overvåket med farevarsel og webkamera. 

10 mil nordover hadde politiet stengt Volcan Villarica på grunn av fare for utbrudd.

Etter to dager til på Puyhue hytta går vi fri for mat og trekker oss nedover. Uten planlagt transport klarer vi å haike etter noen timer venting til en liten landsby hvor vi kjøper empenadas og for tatt en lokal bus tilbake til Osorno.

Værmeldingen ser like dårlig ut overalt i landet så vi bestemmer oss for å reise til Curacautin, en liten by i Araucania regionen i Chile som er i like i nærheten av 4 vulkaner. I tillegg til vulkanene har vi kommet hit for skogskjøringen.

Regionen er kjent for sine Araucaria araucana, apeskrekk trer. Trerene er rødlista og er lokal til denne regionen av Chile og noen deler av Argentina. Når vi kommer frem til Curacautin med en liten lokal bus ser vi at det mer etablert skikultur og opplevelses basert reiseliv. Både Lonquimay og Llaima er to store vulkaner som har skitrekk på seg.

 Vi går av bussen og går en liten runde rundt byen før vi finner et koselig eco-hostel. De har ikke skrudd varmen på og vi kan ikke kaste do papiret i do men eieren er en jovial fyr som driver en rafting firma og de har en liten buldrevegg i bakgården.

I stedet for å leie en bil å ta dagsturer til vulkanene skal vi selvfølgelig ut på en ny travers som tar med seg de fire store vulkanene i regionen.

«Dere er så heldig med været» sier sjåføren som tar oss opp skogsveien til der vi skall begynne turen. Jeg klarer å holde bitterheten igjen og svarer ikke at vi har ikke vært heldig men heller vi har vært tålmodig.

Etter fem dager med venting på et stabilt vær vindu var vi i gang. Første dagen skulle vi besøke Volcan Tolhuacca. Veien som vi starter fra er midt mellom Volcan Tolhuacca og Lonquimay som er neste vulkanen i rekka. Sola skinner og vi går i 30 cm nysnø i en tett jungel av bambus og apeskrekk trær. 

Etter en liten marsj i jungel ser vi endelig dagens turmål når skogen åpner opp ved en liten innsjø. Vi hadde vært litt usikker på ruta opp og nå ble vi ennå mer skeptisk. Den skredtrygge ruta opp fjellet ville vært en lang omvei for å gå vest ryggen. Siden vi ikke hadde mat eller vær til en ekstradag tok vi den tunge beslutning om å heller droppe den første vulkanen.

Vi krysser et lavafelt og slår opp teltet i skoggrensen før vi skal kjøre noen laps med lettere sekker. Heldigvis er det bilder som følger med denne teksten, for jeg har ikke ord til å beskrive omgivelsene! 

Neste dagen er det overskyet når vi skal klatre opp nordsiden av Lonquimay. Vi følger GPS’n og er fornøyd med at vi så utsikten i går. Var fortsatt fin snø ned sørsida men vi kjørte med nullsikt. Dette var første gangen vi hadde fått tegn på at det var mange andre skikjører i område når vi kom nærmere Corralco ski senteret og vi fikk mye rare blikk når jeg og Kaj begynte å kjøre skjærende svinger på små ski med store sekker rett vedsiden av portene til junior laget.

Når vi kommer ned til veien så sniker vi inn i hotellet for å låne toalettet og får rask haik ned til Malcahuello hvor vi har en mat depot som venter på oss på en cafe. Herfra må vi gå et stykke langs veien mot Volcan Sierra Nevada.

Sierra Nevada er en annen vulkan som får lite besøk men har enormt ski potensiale. Det som er krevende er at det er et stort massiv som er omringet av høyrygger og dype daler. Alle ryggene og dalene er dekt av apeskrekk trer og har spennende ski terreng.

Nå har temperaturen økt siden de siste dagene og det begynner og regne når vi går langs det som vi tror er riktig sti langs elven i en av disse dalene. 

Til slutt kommer vi forbi et lite nedslit hytte uten vindu eller dør. Vi avslutter dagens etappe noen kilometer tidlig, fornøyd å stikke under et tak i stedet for en fuktig natt i teltet. Neste dagen skal vi krysse Sierra Nevada til å komme frem til Laguna Conquillo. 

Det er bratt og tungt gjennom jungelen opp til tregrensa. Jeg merker tidlig at motivasjonen min begynner å svikte og at føttene mine har gått seg lei av skiskoene. Været er heller ikke helt som meldt. Vi tar en diskusjon rundt om vi skal fortsette eller snu siden vi har en 26 kilometer lang dag foran oss hvor navigering kunne bli krevende uten sikt.

Etter vi har snudd en gang allerede på traversen fortsetter. Heldigvis kommer vi over skydekke når vi kommer opp på topp ryggen. Ut i sola er det bare de tre andre vulkanene på traversen som er synlig.

Skydekket letter litt opp når vi nærmer oss nedkjøringen mot Laguna Conguillo. Jeg har gått 200 meter bak Manu og Kaj hele dagen med raegaeton spillelista gående. Humøret blir bedre med engang vi skal kjøre nedover. Etter en litt brattere parti i toppen kommer vi ut i en fin stor flanke som går ned i en liten dal. 

Nydelig skiterreng og fine svinger. Snøen blir tyngre å våtere jo lenger ned på fjellet vi kommer. Tilslutt må vi ta på fellene å gå opp langs en liten fjellrygg. Her går vi blant apeskrekk trer med en vakker innsjø og Volcan Llaima foran oss. 

Omgivelsene er vanvittig. Ned fra denne ryggen skulle da vise seg til å være et helvete av bratt bambus skog. Vi kjører så langt vi klarer men tilslutt er faren for å hekte en ski og ryke et korsbånd for stor å vi begynner å bushwhake nedover med ski på sekken.

Her er kommer vi til en vei som går gjennom nasjonal parken. Den er ennå ikke brøyte ferdig så selv om vi klarte å få haik av noen turgåere måtte vi ennå gå en 8-km langs flata til å komme frem til neste telt plass. 

12 timer i våte vonde ski sko er jeg lettet å komme frem til telt plassen. Jeg er ikke så dreven fotograf, men etter flere uker med forsøk fikk jeg endelig til å ta det cliche camping bilde. Teltet, apeskrekk trer, vulkan og stjerne himmel. 

Det blir jo instabangers! Neste dagen snur jeg ganske tidlig. Jeg klarte ikke å pleieforholdet mellom føttene mine og skistøvlene noe lenger. Fornøyd med å ikke tvunget de andre til snu dagen før motiverer jeg ikke opp vulkanen for å kjøre skare. 

Det er tungt å snu men motivasjon å gå opp blir mindre å mindre mens kulen på innsiden av foten blir større og større. Jeg har allerede bestemt at jeg må tilbake til Sør-Amerika på ny skieventyr, kan spare turen til da. Det er kun Kaj som kommer seg helt til topps, Manu har heller ingen behov for å kjøre den eksponert topp flanken på skare.. Når Kaj er tilbake pakker vi opp å kjøre ski ned langs veien hvor vi har avtalt henting.

Tilbake i Curacautin ser vi på været. Nå har vi bare 1 uke igjen før vi skal fly tilbake til Norge. Vi bestemmer oss for å dra til Pucon for å være litt turist etter mange uker alene på fjellet. Der bor vi på Hostel Flamingo, drar på termas, spiser empenadas. Mens Manu gjør seg klar for å springe ultramaraton leier jeg og Kaj en bil og tar en dagstur på Volcan Lanin.

2500 høydemeter av det verste vindblåst, is, rim, fokk helvete i noen vakre omgivelser langs grensa til Argentina. Siste dagene i Chile blir brukt i Valparaiso, en UNESCO by som er fargerik og vaker til tross for at det lever med frykt for jordskjelv og jordrasas på de bratte bakkene. Her feirer vi turene med mer empenadas og pisco sour. 

Vi finnere en badevekt og både jeg og Kaj er i sjokk til å se at vi har gått 5 kilo opp i vekt. Tydeligvis har vi spist og drukket så mye på ville dagene våres at dagene i fjellet på 700 gram ble overkompensert. Sånn kan det gå med 6 uker på eventyr men bare 21 dager i fjellet.

Feit og fornøyd er det bare en dag til med å håndtere bagasje gjennom metroen i Santiago, en Über til flyplassen og så flyr vi tilbake til Norge, med mye inspirasjon til neste eventyr!