10 dager i Andesfjellene

Dette er begynnelse av den første skituren i det vi har døpt vår Sør-Amerikanske Ski Safari. 

I Chile, som i Norge, er det store avstander mellom nord og sør, en lang kystlinje og mange fine fjellområder. Av disse fjellområder er det bare noen få som er allmenkjent som skidestinasjoner. Om man skal gjøre en veldig grov forenkling, kan man tenke at Santiago er litt som Oslo.

Det er hovedstaden, og bare noen timer øst for Santiago er her du finner mange av de store, kjente skianleggene som Ski Portillo, La Parva og Valle Nevado. Her kan du fly til en storflyplass og bruke mye penger på å bo på et fint hotel, bra mat og stå i mange fine preppa bakker. Lengst sør i kontinentet er Patagonia. Altså ikke klesmerket-for de-som-ikke-vil-kjøpe-nye-ting-hele-tida-som-likevel-må-kjøpe-nye-ting-hele-tida, men Patagonia  – den ville regionen som kan minne om et Nord-Norge uten Statens vegvesen.

Og som Nord-Norge er det noen få veldig Insta-vennlige turområder som får mange turister, mens resten av regionen får lite besøk på grunn av krevende vær og lite infrastruktur.

Jeg skal ikke bruke denne Norge-Chile sammenligningen alt for mye mere, siden den har jo mange begrensninger, men om det finnes folk som bare kjenner til Østlandet og Lofoten, så kan man tenke at de har ingen forståelse for mangfoldet av fjellområder i Norge.

Det samme kan du si for folk som bare tenker på Patagonia og Ski Portillo, for det fins et stort mangfold av fjellområder i Chile som er litt mindre kjent men absolutt verdt et besøk.

For meg handlet denne turen om et ordentlig skieventyr. Nær tilgang til skikjøring i hverdagen har vært en viktig prioritering for meg. De siste fem årene har jeg vært bosatt i Tromsø, hvor jeg tilbringer mye av vinteren i Lyngen.

Selv om jeg får stått mye på ski, er det fare for at det blir bare rutine å dra på tur. Jeg og Manu hadde aldri vært i Sør-Amerika før, men Kaj har vært her på flere skiturer mange år tidligere. Vi hadde studert kartet nøye før vi dro og fulgt med på været gjennom sommeren. Kaj hadde et ønske om å besøke noen nye områder og hadde drømt opp noen kule traverser av noen vulkaner.

Etter noen dager med reising og storbyer var det viktigste å komme seg ut til fjells. Selv om det har vært en rekorddårlig snøvinter i de nordlige delene av Chile, så vi at det var en liten storm på vei. Det var like greit å komme oss til fjells så fort som mulig for å få en liten akklimatiseringstur før vi reiser sørover for å finne bedre snø og dra ut på langtur. 

Miguel, han med bilen som ikke startet, er en trivelig sjåfør. Han kan ikke så mye engelsk, men han og Manu prater sammen mens jeg stirrer ut av vinduet. En halvannen time senere er vi kommet til Valle Nevado på 3000 meter. Turen kostet 32000 pesos, eller cirka 400 kroner. Vi avtaler med Miguel at vi kan betale han samme summen i kontanter om han kan hente oss klokken 14 på søndag.

Veien ender langt oppe på en fjellrygg hvor det står masse fine hoteller og et skianlegg som har tragisk lite snø. Vi ble fortalt at all snøen hadde blåst bort på det fjellet vi hadde tenkt , men kanskje det var nok snø i en renne på en 4000 meters topp i nærheten til at vi kunne stå på ski der. Dårlige forhold eller ikke – vi har ingen transportmuligheter før Miguel kommer tilbake om noen dager. Vi tar fellene på skiene, løfter den tunge sekken på ryggen og begynner å gå opp på kunstsnø. Etter kort tid har vi kommet oss opp den preppa løypa hvor vi fortsetter å gå på en grusvei med ski på sekken. Heldigvis kunne vi se var det nok snø samlet i renna for å stå på ski der neste dagen. Vi slår opp teltet. Dette er en bra sjanse å teste utstyret før vi legger ut på lang tur. Forrige gang vi slo det opp var i stua til Manu i Tromsø. Omgivelsene er noe mer spektakulære nå.

Det er tungt å puste på 4000 meter når du har vært i Tromsø bare noen få dager tidligere, men vi kommer oss opp renna til tross for dårlig føre og været som er på vei inn. Selve skikjøringen var en antiklimaks start på denne turen. Vi fikk en bonus natt med akklimatisering og podcast før Miguel sto klar for å kjøre oss ned til Santiago og en natt på hostel midt i sentrum, før vi tok tidligbussen til Talca i Maule-regionen lenger sør.

Nå kunne det virkelige skieventyret starte.

Maule har mange høye fjell og vulkaner, men ingen etablerte skianlegg. Selv om detikke finnes infastruktur som er tiltenkt skikjøring, finnes det to fjelloverganger over til Argentina. Fra Curico kan du kjøre over Passo Vergara på sommeren til Argentina, ikke langt fra Las Lenas Lenger sør i regionen går en av hovedårene mellom de to landene fra Talca forbi Lagunas de Maule, over Passo Pehuenche. Sistnevnte fjellovergang har vært bruk av frikjørere i noen år med god tilgang til skifjell rett fra hovedveien. 

Hovedmålet med vår turen var å gjennomføre en ny tur fra der veien sluttet i nærheten av Passo Vergara i nord til Rio del Maule i sør – altså fra fjellovergang til fjellovergang. Med dårlig tilgang til digitale kart og begrenset informasjon om fjellene i dette området, skulle vi ut på eventyr.

I Talca benyttet jeg muligheten til å få en rask sveis før vi satte ut på tur.  Kaj hadde allerede arrangert transport til startpunktet med en lokal grunneier, vi trengte bare å bestemme hvor mye mat vi skulle ta med og finne ut av hvordan vi kunne bli hentet etter turen. Vi hadde beregnet turen som cirka 150 km lang med cirka 10000 meter stigning over flere vulkaner og fjell i grenseområde mellom Chile og Argentina.

Om været og formen vår var god, tenkte vi å gjennomføre denne turen i 6-7 dager. Siden vi a) bare hadde tatt en kort akklimatiseringtur b) det var meldt en liten storm etter fem dager og c) det var mye usikkerhet rundt kartkvalitetet, bestemte vi å ta med mat og drivstoff for 10 dager.

Etter noen dager med planlegging og pakking og en kort busstur, ble karbonskiene og sekkene lastet på en stor pickup. Vi spiste donuts og pratet med sjåføren – en lokal cowboy og grunneier – om hvordan gruvedriften i dalen hadde ført til mye bedre veistandard.

Etter vi kjørte forbi gruven ble veistandarden dårligere når vi steg oppover mot snøgrensen på en liten grusvei. Første natten skulle vi campe ved Lagunas de teno som ligger på 2500 meter. Det går en grusvei helt opp hit, men vi var usikker på hvor langt vi kunne bli kjørt. I dagene før turen hadde vi klart å prute ned prisen på kjøreturen, men når vi skjønte at han kom til å rygge flere kilometer på en bratt eksponert vei så ble vi fort enig om at han skulle få alle pengene han ville! 

Når sjåføren kjørte avgårde var vi plutselig alene. Ført han dro,  fant han fram litt dopapir fra bilen siden vi har glemt å ta med noe å tørke ræva og tok et lagbilde av oss. Nå står vi her i tettsittende softshellklær, omringet av snødekte fjell og vulkaner, minst to lange dager fra sivilisasjonen.

Nå skulle vi begynne å gå sørover, kanskje 5-6 dager før vi begynner å kom nærmere andre mennesker enn det vi er nå. Om vi har glemt noe annet enn dopapir er det for sent å gjøre noe med det. Det er bare å begynne å gå, vi har ikke noe annet å gjøre.

Hva tenker du på når du er på tur? For meg en denne turen annerledes en vanlig tur. Når jeg er hjemme i Tromsø er det mest raske dagsturer, tankene mine rekker aldri å komme særlig langt unna mitt daglige liv. Alt for ofte tar jeg telefoner og svarer på mail på mobilen mens jeg er i fjellet.

Selvfølgelig finner jeg sjelefred i møtene med naturen, du vet det vanlige nirvana og selvrealiseringen som man oppnår ved å ta på skisko og legge ut på Instagram. Men nå veksler tankene mine mellom forskjellig tema.  Det er lenge siden jeg har vært så koblet ut fra av resten av verden. 

Sekken min er tung.

Det der hadde vært en tøff skilinje.

Hvorfor skal jeg gå i 10 dager når vi kan kjøre linja der?

Tross tankene må jeg innrømme at den er egentlig ganske lett med tanke på hva vi holder på med. Utsyrsnerding og andre forberedelser til turen er jo nesten like spennende som selve gjennomføringen. Vanligvis er utstyr kategorisert i forskjellige varegrupper: Klær, sko, sekker, klatring, diverse. Nå føler jeg at alt som jeg har med meg kan kategoriseres som sikkerhetsutstyr. 

 Om jeg knekker en ski, klarer jeg å gå tilbake sivilisasjonen før jeg går fri for mat?

Om sekken min rives i stykker, hvordan skal jeg klare å bære alt som er nødvendig for å overleve?

Om vi går fri for kaffe, vil jeg kunne finne motivasjon til å stå opp på morgenen?

Jeg trenger egentlig ikke å tenke på dette lenger. Vi har jo planlagt dette i flere måneder.

Nå skal vi ut og møte på usikkerheten.

Første dagen går vi en kort etappe til Lagunas de Teno på 2500.  Det er en stor innsjø omringet av spektakulære skifjell. Vulkansk aktivitet gjør at vannet er ikke islagt om vinteren. Vi får en skandinavisk følelse av å kjøre ski ned til havet selv om vi er høyt til fjells i Andes-fjellene. Vi finner en bra teltplass ved vannet. Her tenker vi å overnatte to netter, slik at vi slipper å bestige Volcan Planchón med fulle sekker. 

Volcan Planchón er meget godt egnet skifjell, en 3977 meter høy vulkan som har 1600 høydemeter fallinje skikjøring ned til Lagunas de Teno. I gode snøår er det også potensiale for brattere rennekjøring her. 

Selv uten tunge sekker merkes høyden og solsteiken på vei opp. De siste 100 høydemeterne blir vi nødt å boote i løs grus til selve toppen hvor vi får utsikt mot resten av traversen for første gang.

Kartbladet kommer til liv når vi ser sørover. Nærmest ser vi Volcan Peteroa, som hadde sitt siste store utbrudd i september 2010. Det kommer sort røyk fra krateret som lukter råtne egg når vinden bærer den mot oss. Videre langs ryggen ligger Volcan Azufre som er dekket med isbreer på tre sider. Med sine 4113 meter er det høyeste punkt på traversen.

Videre skulle turen ha en lang transportdag med flere mindre topper til innsjøen på kartet med navnet Lagunas Aguas Calientes, der vi hadde sett for oss litt badestampstemning når vi var cirka halvveis på turen. Etter det skulle vi over noen mindre vulkaner før vi endelig skulle på Volcan Descabazedo Grande og Cerro Azul før vi kom oss endelig ned til Rio del Maule. Selv om vi visste at det skulle være en lang tur, var det noe annet å endelig se avstanden foran oss.

Vi nyter skikjøringa ned til teltet. Nå er det ikke så mye annet å gjøre enn å lage middag og komme oss inn i teltet da det blir fort kaldt når sola går ned. Her sparer vi drivstoff på snøsmelting med å drikke vannet innsjøen. For å komme oss ned i vekt har vi bare en 2.5l reactorbrenner og fem mellomstore gassbokser for snøsmelting og vannkoking. Som bestikk har vi bare med to skjeer, to kopper, to gjenbrukt Real turmat-poser og én liten skål.

Jeg og Kaj hadde porsjonert 700g tørrmat per dag hvorav kun middag og kaffe trengte varmt vann. Manu er i så god form at han valgte å ta med litt ekstra mat, men han ofret å ta med egen skje. Jeg tror ikke det var med vilje, men hvert gramt teller! Utenom matlaging, hadde vi hver vår bok som underholdning og litt podcaster og musikk. 

Uansett legger vi oss nesten med en gang det blir mørkt. 

Neste etappe over Volcan Azufre er det partiet hvor vi har mest usikkerhet rundt veivalg med det dårlig kart grunnlaget vi hadde. Fra kartet kunne vi se at sørøstsiden av fjellet, som vi hadde tenkt å kjøre ned, var en lang, jevn cruise-tur på breen mens vi kunne ikke finne noe beskrivelse av klatring eller skikjøring på nordvest- eller nordøst-siden av fjellet. 

Selv om nordøstruten så mere kompleks ut en nordvestruta, hadde nordøstruta en fordel på grunn av muligheten for å rømme nedover mot en dal i Argentina, hvor vi kunne gå en ti kilometer flat omvei for å komme tilbake til vår planlagte rute. Om vi prøvde oss på nordvesten og det ikke gikk, så hadde vi måte snudd og tatt oss tilbake rundt fjellet en ekstradag for så å prøve på nordøsten.

Dette skulle bli den lengste og mest krevende dagen på turen, og den første lange etappen med full sekk. Etter noen timer skigåing, hvor vi kommer nærmere krateret vi så dagen før og får bedre sikt mot brefallet og den bratte nordøst siden på Volcan Azufre, blir beslutningen tatt om å kjøre ned i dalen og ta den mere konservative ruten rundt.

Spennende og bratt skikjøring ned til dalen er en liten trøst før vi må skøyte langs en stengt vei. Heldigvis møter vi ikke på noen grensevakter og vi kommer oss over et lite pass tilbake til Chile.

På en side er det deilig å være ferdig med en lang dag, men vi klarer ikke å slippe den skuffelsen av å ikke ha nådd det som skulle være et av høydepunktene på ruta. Vi tar litt diskusjon rundt muligheten for å campe her en ekstra dag for å dra tilbake opp Azufre, eller om vi skal fortsette videre. Det er meldt en liten storm som skal komme på ettermiddagen neste dag og vare en dag, så vi bestemmer oss for å fortsette mot Aguas Calientes.

Der vil vi kan prøve å finne en bra leir for å vente ut stormen, med håp om varmtvannskilde til bading. 

Denne dagen skulle alltid være litt transportaktig og skulle være ganske rett frem: Følg en dal og kryss en elv, gå over et fjell, kjør ned en dal, kryss en elv til før du går opp over to fjell til og så er vi framme til den idylliske Aguas Caleientes! 

Dagen gikk vel ikke helt sånn. Noen daler på kartet viste seg til å være nærmere juv som krevde litt improvisering på rutevalget. Været begynte å blåse inn på ettermiddagen og jeg føler at jeg begynner å bli litt gretten og sliten. Jeg går 50 meter bak Kaj og Manu.

De er i god form som vanlig. Jeg setter på reggaetonspillelista og spiser opp litt til av lunsjen min som består av 200 gram sjokolade og femti gram smågodt. Umulig å være sur når du danser deg opp fjellet og spiser godteri. 

Så kommer den største skuffelsen når vi endelig er fremme og ser at vi nok en gang har blitt lurt av kartet. Vi står midt i et sorthvitt, åpent landskap. Ingen tegn på en varm vannkilde, bortsett fra litt sand som har smeltet fram ved siden av det som ser ut til å være en nedsnødd innsjø. 

Skydekket blir tettere og tettere og vinden begynner å øke. Uten noe naturlig plass å søke le fra været bruker vi en time på å grave ut en plass til telte og lage store levegger.

Her blir vi de neste 36 timene. Ifølge værprognosen fra InReachen skulle denne stormen bare vare én dag før vi fikk stabilt være noen dager fremover. Største utfordringen var klaustrofobi og kjedsomhet.  I planleggingen vurderte vi enkel presenning eller å bruke et to-manns telt for å spare vekt, men nå var vi alle fornøyd med at valget falt på tre-manns telt. Jeg hadde allerede lest ferdig boka mi, så jeg lånte boka til Kaj. 

Med en dags hvile i kroppen og ryggsekker som hadde blitt spist noen kilo lettere, var det godt å komme i gang igjen. Dagen begynte med å krysse gjennom det som føltes som en tett skog av vulkanske kampesteiner som lå igjen fra en svær lavaelv, for vi kom opp på Volcan Descabazedo Chico. Descabazedo betyr hodeløs på spansk, og etter store utbrudd er det mange vulkaner som ser ut som de mangle hode. Vi fristes av å kjøre nede i krateret, men vi traverserer toppryggen for å unngå ekstra høydemeter.

Etter litt klyving finner vi den beste linja ned, og får 600 høydemeter fabelaktig skikjøring i nysnø i mektige omgivelser som belønning for den dagen vi ventet i telt. 

Videre fortsetter vi opp Cerro Colorado. Både Descabazedo Chico og Cerro Colorado var egentlig tenkt som små fjell som vi tok med siden de var på veien mellom de største fjellene på turen, men etter vi kjørte 600 meter til med super snø ned fra Colorado bestemte vi oss for å slå leir noen kilometer tidligere en planlagt, så vi kunne gå tilbake i feil retning for å kjøre laps. Skiføret og terrenget var så bra!

Etter å ha sett på fjellet fra avstand i mange dager, var vi nå endelig under det store massivet til Descabazedo Grande. Siden vi avvek fra planen ved å slå leir tidlig dagen før, måtte vi bruke en ekstra dag for å gå rundt fjellet for å finne en skilinje uten vanvittig eksponering eller mandatory air/rappel. Et ordentlig stilig fjell. Igjen ble vi lurt av kartet i dag, med mange daler og ryggers som vi ble nødt å krysse. Heldigvis førte hver feil på kartbladet til ekstra skikjøring.

Etter mye traversering på østsiden av fjellet kom vi endelig opp hvor vinden og sola hadde tatt mere og vi ble nødt til å komme oss gjennom flere partier av vulkansk gruss som er igjen fra det siste store utbruddet i 1933. Vi fant oss en telt plass under linjen som vi skulle kjøre og nøt den første solnedgangen vi fikk under turen.

– Feliz Navidad Chile! 

Jeg ropte det ut mens jeg satte på reggaetonlista høyt som vekkerklokke og kokte vann til morgenkaffen neste morgen. Manu irriter seg over hvor dårlig spansken min er, noe som jeg har blitt vant til å ignorere. Hva ellers skal jeg si på Chile sin nasjonale dag? 

Det er nå den sjuende dagen på tur og stemningen er god. Selv om vi har to store fjell igjen på turen, har vi kommet så langt at det i teorien bare er en lang dagstur tilbake til sivilisasjon, om vi ønsker det. 

Vi lar teltet stå og vi begynner oppover mot Descabazedo Grande med lette sekker. Sola og vinden hadde sett til at alt godt skiføre var borte, det skulle bli fokk snø og solskare i dag. Etter et kort parti på feller måtte vi boote et stykke opp en grusbakke før vi kom innom en renne hvor stegjern og isøks måtte frem. Dette 50 meters partiet av smal og bratt kjøring skulle bli cruxet på dagens nedkjøring. Vi kom oss fort forbi, da var det bare å gå med feller til vi kom til det 1.4 km breie krateret på toppen.

Vi kjørte 50 meter ned i kraterer og fortsatte mot det høyeste punktet. Her var det litt bratt klyving på løs stein for å komme oss på toppen. Vi tok en dårlig selfie sammen her og fortsatte langs den eksponerte ryggen tilbake til skiene. Skikjøringen ned var ikke noe spesielt med tanke på føre, men omgivelsene var noe helt speiselt. Et stort åpent høyfjellsområde med noen vulkaner pepret rundt her og der. 

Før vi kom ned til cruxet hadde jeg allerede bestemt meg for å kjøre ned her på ski. Det er totalt meningsløst, men det er noe tilfredstillende med å kunne fullføre en skilinje uten avbrudd med rappell eller nedklatring. Etter jeg hadde skrenset, hoppsvinget, og straightlina forbi det vanskelige partiet, fulgte Manu og Kaj etter.

Fra toppen av vulkanen Cerro Azul neste dag ser vi dalen som vi til slutt skal følge ut til hovedveien i morgen. Nordover er det langt til Vulcan Planchon hvor vi sto for noen dager siden. Som i går er omgivelsene mere minneverdig enn skiføret, men vi kommer oss ned.

Vi slår opp teltet på en sandstrand ved Lagunas de los Hornos. På 1950 meter over havet er dette det lavest punket vi har vært på siden vi startet turen. 

Siste kaffen drakk jeg i går. Når jeg er ferdig med frokosten min har jeg bare to plater med sjokolade og litt smågodt igjen. Det er rar følelse å være så nære slutten på en lang tur. Det er en del av meg som ønsker vi hadde et matdepot nede i dalen så vi bare kunne fortsette 10 dager til. Det er vel en større del av meg som gleder seg til å drikke en øl og spise seg mett på empenadas i Talca i kveld.

Jeg starter siste dagen med løpesko på føttene og ski på sekken. Vi føler oss egentlig heldige som har har kunne gått i skisko helt frem til nå, med tanke på det snøfattige året det har vært. Vi har 700 høydemeter nedover på sti før vi kommer til en anleggsvei som vi må følge cirka en mil til hovedveien. hvor vi håper vår avtalte skyss, Armando ,skal hente oss. 

Utrolig nok kommer vi frem til møteplassen samtidig som Armando kjører opp med sin pickup. Jeg sier «alto cinco» med et stort smil og rekker opp hånda til han. Det er nå jeg lærer at selv om alto betyr høy, og cinco betyr fem, brukers ikke «alto cinco» i spansk for å bety high five – på samme måtte som vi sier ikke høy fem på norsk

Manu forklarer til Armando på spansk hva jeg prøvde å få til og så forklarer han til meg og Kaj at han har bare ignorert at vi har hørt ut som irriterende entusiastiske gringos i 10 dager, som har ropt «alto cinco» og gitt high fives med entusiasme.

Del to av dette skieventyret kommer i neste utgave av Fri Flyt.