En befriende skitur på bre i Jotunheimen

– Jeg har vært her i 19 år, og har aldri sett så mye snø på denne tida av året som i år, sier Solbjørg på Fondsbu.

Det var Marte, Siri, Karoline, hunden Markus og jeg på tur denne dagen. Vi så at skydekket lå høyt og samtlige 2000-meterstopper synte seg rundt omkring, noe som var selvsagt positivt. Planen var å gå fra Fondsbu, inn i Mjølkedalen, opp Mjølkedalsbreen, innom søre Sagi, og ned Uranosbreen, over Kvitevatnet og tilbake til Fondsbu.

En tur på omlag 2 mil og 1000 høydemeter. De siste dagene hadde det kommet litt nysnø i høyden, men det var relativt fuktig og tidvis slushføre opp til 1500 meter. Så vi forventa all slags føre i dag. Grunnet i at vi skulle krysse bre, bevege oss i terreng over 30 grader så ble det en ganske solid pakkeliste.

For å spare vekt så droppa vi stegjern, og tenkte at sola tok nok på søre Sagi, for det hadde vi erfart i sørsidene de siste dagene.

Vi hadde godt sig innover mot Mjølkedalsbreen, og da jeg så breen ble jeg ekstremt positivt over forholdene. Det var mye snø, og det var så vidt vi så noen sprekker. Normalt sett på denne tida vil man kunne se mer sprekker på Mjølkedalsbreen og da spesielt i nordsida og sørsida av Mjølkedalsbreen.

Det er uansett lurt å holde midten av breen opp for det er mest sprekker på sørsida og nordsida. Vi tok på oss sele, og vi konkluderte med at den som gikk bakerst gikk med tauet i sekken.

Vi gikk alle i samme spor. Grunnet til at man ikke går i tau på bre på ski må være begrunnet i at det er lite synlige sprekker og nedsig i breen, og at du tar dine forhåndsregler. Det handler mer om å gjøre gode veivalg og ha nødvendig utstyr for at man i verste fall må redde noen fra en sprekk. Samtidig når du går med ski på beina vil du fordele vekten mer jevnt utover enn når du går til fots på snødekt bre.

Sola gløtta både her og der, og det ble fort avklart at t-skjorte var det riktige valget. For undertegnede gjelder det å smøre seg med faktor 50 under slike forhold. Vi kom vel opp til amfiet med Mjølkedalspiggen, Sagi, Langekavlstind og Uraknatten, og det er egentlig bare et fantastisk skue å være der. Der delte vi oss i to, da Siri og jeg var mest gira på å prøve oss på søre Sagi.

Vi så at kong vinter hadde gjort sitt inntog, og vi var litt usikre på om det var innafor å gå opp med kun øks (vi droppa stegjern). Vi smøg oss sakte men sikkert oppover, og inn i blomkålsnøen.

Vi fikk greit feste og smøg oss oppover, men jo høyere opp vi kom jo dårligere hold ble det i snøen. Altså, det var ikke helt vårforhold allikevel. Vi kom til en hammer, og vi snudde der for vi følte at det ikke var helt innafor uten stegjern. Uansett var det et fantastisk skue. Vi snirkla oss ned igjen til Marte, Karoline og Markus (hunden), og vendte snuta ned mot Uranosbreen.

Det er en ganske solid sprekk fra foten av Langeskavlstind mot Uraknatten, og den pleier å være nokså synlig selv på vinteren/våren. Den så vi ingenting til nå. Ned Uranosbreen var det også ingen synlige sprekker, men vi holdt oss ganske samla og kjørte med avstand for sikkerhets skyld. Føret var vel så som så, da vi alle cruisa rundt på fjellski i tidvis gjennomslagsføre, men det er vel sånn man blir god på ski på sikt.

Etter Uranosbreen var det bare sjarmøretappen hjem over Kvitevatnet til vi kom på den kvista løypa tilbake til Fondsbu.

Jevnt over vil jeg si at det er rekordmye snø her i vest-Jotunheimen, men det har kommet nysnø i høyden så det er ikke vårføre når du kommer over 1600 meter. Det vil si at mange topper som er typiske vårskiturer kan være litt mer komplekse fordi det ikke er fuktig og kompakt snø, men dersom det blir litt temperaturstigning utover vil det sette seg mer.

Uansett er det veldig fine forhold, og det kan bli en lang skisesong i Jotunheimen i år.