Denne kommentarartikkelen er et svar på lederen i Fri Flyt Skiguide, som du kan lese her. Den kom som et svar på denne kronikken fra Petter Mjelva, som argumenterer mot bruk av sender/ mottaker og lignende utstyr for folk som ferdes i vinterfjellet. Mjelvas første kronikk ble kommentert av fjellguide Oscar Almgren – innlegget hans leser du her. Fri Flyt har vært i kontakt med flere tindevegledere for å få deres kommentarer til Mjelvas kronikk, men ingen av de Fri Flyt har vært i kontakt med ønsket å kommentere påstandene.
Fri Flyts tilsvar til kritikken leser du nederst.
Les alt snøskredrelatert stoff hos Fri Flyt
Husker dere så langt tilbake som til 2018? Da var skredsøkere obligatorisk å ha med på skiturer, både bratte og mindre bratte. Man fikk ikke engang spørre om å få være med på toppturer uten søker, hverken med venner eller guider - under aktiviteter i skredterreng eller utenfor. “Skal du være med oss må du ha full pakke!” De som tok til orde for skepsis og kritikk til denne utviklingen, hvor folk med komplett utstyrspakke beveget seg modig ut i eksponert skredterreng, slapp ikke til. Utstyr-skeptikerne var parkert elegant på sidelinjen. De ble raskt en utdøende rase. I 2020 fikk produsenter og andre kommersielle aktører med autoritet i faget og med full styrke også skredsekkene inn på denne obligatoriske listen. Selv om disse sekkene lenge var mer enn tre ganger så dyre som skredsøkerne, ble det enklere å forsvare å stå på ski på morsom og ustabil snø fordi man kunne flyte og surfe oppå skredet når det kom. «Uansett ble vi funnet om vi likevel ble liggende under snøen. Det var alltid en kompis eller flere som dreit i etterskredhysteriet og fant oss kjapt. Skulle det komme et skred eller to til skiftet vi bare lynkjapt moduset på søkeren og dro i ballongutløseren på sekken. Det var tider, det. Vi kunne leke mer enn før, kjøre bratt, bekymre oss mindre, men allikevel passe oss for å kjøre altfor bratt når varsom-æppen varslet faregrad 4 og 5 på skalaen. Det hadde vi respekt for, de fleste av oss. Den gang. Vi ville jo ikke dø heller, sånn som gutta i de råeste skifilmene fra den gang. Eller ville vi det?»
KRITISK: Petter Mjelva.
I 2024 kom de første patenterte multi-overlevelsesdraktene (MODene), inspirert av maritim- og offshoreteknologi. De ble kjapt helpustende - de pustet altså aktivt helt selv. Og med vannsøyle herfra til himmelen. (Hva skulle vi egentlig med vannsøyle?) De ble intelligente og varslet pårørende og 113 direkte med beskrivelse av snøtrykk, snødybde og eventuelle MR-baserte diagnoser over kliniske skader slik at helikopter-legen, anestesi og akuttavdelingen på sykehuset var i optimal beredskap. De blåste seg opp ved en viss mengde snøkontakt og et innvendig liggeunderlag blåste seg opp som en airbag og pakket seg varsomt rundt hele kroppen. MODen løste automatisk ut de helintegrerte bindingene på skiene, koplet til surstoff, ga 3D-posisjon, begynte å blinke laserstråler - noen hadde tilkopling til intravenøs energiboost, gopro-kamera i hue og ræva og var ekstremt lette. «De kostet skjorta, men fy f... så gøy det ble. Ingen begrensninger. Zero frykt. Fritt fram. Dritbratt kjøring - ubundet snø strøk dypt på fokksnøens ustabile lag i vinden og bare skreik etter å bli førstegang-sporet - som en jomfruhinne lå den bratte lykken der. Varsom.no, RegObs-observatørene og NVE ble fort overflødige og vi klarer oss nå sjøl.»
Vi skriver 2025. Fri Flyt hevder nå hardnakket i artikler og på lederplass at alle må ha de nye MODene - bare søkere og skredsekk er ikke lenger nok - viser det seg. Dette støttes også av sveitsisk forskning (som både finansierer forskningen samt utvikler og produserer MODene). Fri Flyt og nettavisen mister nå overraskende og gradvis redaksjonell integritet og troverdighet, - ikke minst fordi det spekuleres i om eiere av forlaget har for store økonomiske interesser i dette utstyret - og det ikke lenger er noen opplevelser, meningsutvekslinger, dramatikk og sikkerhets-temaer igjen å mene noe særlig om. Etterhvert er det bare annonsene igjen.
På lederplass i siste papirutgaven av Fri Flyt nr 11, høsten 2018 (Fri Flyt Skiguide 2018) manifesterer nettredaktør Tore Meirik redaksjonen sin offisielle mening om skredsøker (sender/mottaker). De velger lettvint å bagatellisere motforestillingene. Som en bastant resolusjon fra et høytidelig landsmøte. Mulig det er et milligram av konsensus bak. Hvem vet? Et snev av tvil? At noen i et uoppmerksomt øyeblikk på det siste redaksjonskomitémøtet kan ha ymtet frampå om behovet for en bred og viktig debatt i sin egen blekke om hva hjelpemidlene gjør med oss og hvordan de påvirker de valgene vi tar. Både før og under bratte turer. De slapp tydeligvis ikke tilstrekkelig til. Eller de ble klubbet til taushet. Fri Flyt er blant annet tungt inne som kurs-, opplevelses- og camp-arrangør, media for tung markedsføring av utstyr og utgiver av mange bøker som baserer sitt mantra på at lesere påvirkes til å bruke moderne og kostbare hjelpemidler i snø. Redaksjonen konkluderer altså at den livsviktige diskusjonen og erfaringsutvekslingen om holdninger til hjelpemidler i bratt friluftsliv ikke er verdt mer enn det papiret eller den Macen det er skrevet på. Fri Flyt vil at alle som beveger seg i bratt snø skal bære skredsøker. Lite erkjenner de om alt det innebærer. Dermed basta. En kneblet prosess i redaksjonen leder utad til en bastant konklusjon etter redaksjonell uenighet?
Bastante og forhastede konklusjoner på lederplass, før debatten er sluppet løs på en bred måte, blir det sjelden bra journalistikk av. Fri Flyt burde vært en arena for erfarne, nyanserte og nysgjerrige meningsytringer. Redaksjonen burde bidratt til å formidle kritiske spørsmål om etablerte sannheter. Godt legitimert av en dynamisk og åpenhjertig redaksjonell linje. Slik er altså ikke virkeligheten.
Mitt klare inntrykk er at denne lederen kommer i kjølevannet av min kronikk på friflyt.no; «Skredsøker og skredsekk- nei takk!» Kronikken belyser betenkeligheter til hvordan skredsøkere bidrar til å legitimere økt risikoadferd i eksponert skredterreng og utløpssoner. Jeg presenterte min erfaring med og observasjoner av skikjøreres adferd de siste 40 år. Utallige mye vågal akrobatikk under lek i bratt snø og hvordan utøvere åpenbart opplever seg udødelige og fritatt for konsekvenser av dårlige veivalg og for fravær av valg. Skredsøkere bidrar til at svært mange oppsøker skredterreng uten nødvendig kompetanse, forberedelser og evne til omstilling av valg relatert til de faktiske forhold underveis. I kronikken etterlyste jeg også en åpenhjertig refleksjon rundt denne problematikken blant oss som arbeider med å veilede og kurse deltakere i veivalg i bratt snø og skrev blant annet:
«Et stort antall og flere og flere av alle som drar på toppturer og ferdes bratt på ski i fjellet lever på en sterk tro på livreddende ressurser, dyrt utstyr og et hjelpeapparat som er raskt tilgjengelig når det inntreffer en hendelse de ikke trodde skulle skje og ikke lenger kan mestre - beskyttet av illusjonen om egen udødelighet. Inntil døden. Dristig adferd i skredterreng blir legitimert av en elektronisk duppeditt og en ballongsekk. Dingsene fritar for ansvar og gir evig liv.»
Noen mente at denne kronikken var det dummeste og mest uansvarlige de hadde lest, andre at det var en interessant, men urealistisk tankelek og atter andre at dette var det ærligste og viktigste initiativet til en savnet debatt om hvordan alle nye duppeditter svekker vår dømmekraft og påvirker våre valg i fjellet.
Det er ingen bombe at Fri Flyt forfekter bruk av skredsøkere. Tore Meirik har nok jobbet svært kjapt i svingene med sin leder i nr 11. Han argumenterer for bruk av skredsøkere i hovedsak med henvisning til at økt antall av skred og utøvere tatt av skred ikke genererer økning i antallet dødsfall (og alvorlige skadde?). Skrevet med andre ord; svært mange MED skredsøkere oppsøker og leker seg mer eller mindre bevisst i sensitivt skredterreng - derfor blir nesten alle selvfølgelig funnet MED skredsøkere. De fleste som går på epleslang tas alle med lommene fulle av epler. Og da er det helt greit. Man er fornøyd med utviklingen. Et forenklet resonnement. Det er åpenbart at det økte antall skred som ikke er naturlig utløst, men fjernutløst eller direkte utløst av mennesker primært skyldes at disse beveger seg ut i skredterreng med søkere og trigger bindinger i snøen. Der de ellers ville vurdert å la det være til snøen ble stabil.
Det trekkes også inn et argument at om man ikke har skredsøker så kan man ikke delta i søk av og sammen med andre som er blitt involvert i en skredulykke. Man blir sittende på tribunen under redningsaksjonen som “bare ass.” La meg herved slå et slag for økt kunnskap om etterskred i skredterreng og prioritering av egensikkerhet før søk. Men det kan vi ta i neste nummer om redaktøren vil.
Petter Mjelva
... som fortsatt, etter snart femti aktive år i høyfjellet, er lidenskapelig glad i det bratte (tur)livet.
Les Fri Flyts siste nyheter om topptur
Tilsvar fra ansvarlig redaktør i Fri Flyt, Erlend Sande:
Fri Flyt har skrevet om løssnøkjøring på ski i 20 år, og vi har hele tida fremholdt hvor viktig det er å bruke kameratredningsutstyr. Med slikt utstyr har du en realistisk sjanse til å overleve det å bli begravd av et snøskred, uten har du det ikke. I erkjennelsen av at skredulykker rammer frikjørere og toppturfolk hvert år, kan vi vanskelig unngå å anbefale dette utstyret. Vi kjenner flere som er i live på grunn av vellykket bruk av kameratredningsutstyr, og unner de neste som havner under snøen den samme sjansen til å overleve.
Samtidig vet vi selvsagt at mange omkommer i skred til tross for at de har dette utstyret, så vi er ikke uenige med deg i at det å ta kloke valg når det gjelder terreng og snøforhold er enda viktigere enn utstyr i det forebyggende arbeidet. Men vi mener den mest fornuftige anbefalingen er kombinasjonen av å bruke sender/mottaker og å ferdes forsiktig.
Diskusjonen om effekten av sikkerhetsutstyr er interessant og vi tar den gjerne i Fri Flyt. Dersom nytt utstyr fører til at folk tror de er udødelige, er det åpenbart at det svekker og ikke øker sikkerheten. Den sveitsisk-kanadiske skredforskeren Pascal Haegeli presenterte nylig de siste funnene i sine undersøkelser om effekten av skredballongsekker på skredkonferansen ISSW i Innsbruck. Dette kommer vi tilbake til i Fri Flyt, og det var fordi vi synes disse diskusjonene er interessante vi tok inn ditt innlegg i første omgang. Men om ønsket ditt er å dra i gang en debatt, er vi redd du maler med for bred pensel og er for kategorisk. Vi tror dette er grunnen til at du ikke fikk noe støtte for ditt syn og til at Fri Flyt måtte forsvare hvorfor i det hele tatt publiserte innlegget. Dette er igjen, som du er inne på, bakgrunnen for at vurderte det som riktig å trykke en lederartikkel der vi slår fast at Fri Flyt anbefaler ASSS, alltid spade, søkestang og sender-mottaker.
