Tyngdekraften var verre på 1950-tallet enn i dag, og møtende hyller var slegger mot hjelmløse hoder. Og, hvis du ville bli medlem av klubben med èn b, så måtte du kunne lede uten å falle.
Kongen av Kolsås, Odd Sæther, var nådeløs. For å teste oss, inviterte han Dag (Dawes) og meg til å klatre Brochs gate sammen med ham. Å klatre med Odd Sæther var eksamen for vordende fjell-klatrere. Jeg visste at det var to ting som sto øverst på hans liste over sensurkrav: a) førstemann må ikke falle, og b) i fjellet er fart en viktig del av sikkerheten.
I topptaulengden ble jeg for ivrig, tok meg ikke tid til å lese avslutningspassasjen godt før jeg gjøv løs på den. Underveis skjønte jeg at jeg hadde gått feil. Jeg måtte velge mellom å be om slakk i tauet for å klatre tilbake, eller håpe at jeg kunne håndtere en vanskeligere vei. Sæther satt på standplass noen meter ovenfor meg og så hvilket dilemma jeg var i. Han sa ikke noe. Pest eller kolera? For ikke å misse på Odd Sæthers krav til tempo, presset jeg på. Og datt ut. Resultat: Jeg strøyk med glans. Sæther sa ikke et ord, men han avskrev meg som klatrer. Han så ikke i min retning på et år.
Av skade blir man klok. Jeg forsto hva dette betydde: Rykk tilbake til start eller begynn med flatlandsidrett. Jeg likte å løpe, men det ga ikke den samme mestringsopplevelsen som møtet med fjellveggen. Jeg VILLE bli klatrer. Odd Sæther hadde gitt meg læreboka.
Pensumkravet var ubønnhørlig: Les passasjen, se hvilke håndtak og fottak som må brukes for å komme til neste trygge posisjon og hvilken sekvens av bevegelser som må til for å løse problemet, så må du gå den på første forsøk. On-sight!
