Hvem, hva og hvor om verdens vanskeligste klatreruter

Selv om man må ha et talent eller to som er villig til å gjøre den individuelle jobben som må til for å bli best handler talentutvikling og prestasjoner også om miljøet rundt.

Noen land har lange tradisjoner for å utvikle både klatrefelt og talenter i stor skala. Spania og Frankrike skiller seg ut med å ha både gode klimatiske og geologiske forhold kombinert med en lang og stolt klatretradisjon som jevnlig har hatt klatrere som har pushet grensene med klatring. Grensene har blitt flyttet både i forhold til hva som har blitt klatret, men også de som har vært ute med drillen og boltet ruter har hatt visjoner og orket å bruke tid og penger på å bolte linjer som ikke har blitt klatret før mange år senere. 

Det er svært få av de beste klatrerne som bolter og renser egne klipperuter, langt de fleste overtar ruter som andre har boltet og gitt opp å gå selv eller de lager mer eller mindre logiske link-ups mellom eksisterende ruter. Selv Adam Ondra som med sine 67 bestigninger av ruter fra grad 9a+ og vanskeligere har kun boltet noen få av de rutene han har førstebestigning av. Rutene i Flatanger er i så måte et hederlig unntak fra regelen. 

Av de klatrerne som har førstebesteget flest vanskelige ruter de har boltet selv er det nok Dani Andrada fra Spania og Chris Sharma (amerikaner som bor i Spania) som utpeker seg som de beste kombinerte utviklere og klatrere.

Så, hvor ligger de vanskeligste rutene i verden og hvor kommer de fra de som klatrer dem?

Av verdens 184 ruter 9a+ eller vanskeligere ligger 65 i Spania, 30 i Frankrike og 16 i USA. I Norge er det 9 ruter fra 9a+ og oppover på graderingsskalaen (Thors hammer 9a+, Change 9b+, Iron Curtain 9b, Move 9b/+, Kangaroos limb, 9a+, Hell racer 9a+, 120 degrees 9a+, Move hard 9b, Silence 9c).
Som i langrenn er det i Trøndelag utviklingen foregår, alle de vanskeligste rutene er enten på Flatanger eller på Hell og alle unntatt Thors Hammer, som Magnus Midtbø har gått, er alle rutene signert Adam Ondra.

For ordens skyld kan det nevnes at om vi regner de vanskeligste rutene fra 9a så er det 1 av de rundt 10 9a i Norge som er utenfor Trøndelag; Agnes Buen i Sørkedalen i Oslo som er førstebesteget av Thilo Schröter. Resten av rutene som er 9a ligger enten i Flatanger eller på Hell.

Hvem som har flest vanskelige ruter på bestigningslista er det neppe noen tvil om. Adam Ondra er uten sammenligning best med 67 ruter fra 9a+ og oppover. Franske Sebastien Bouin kommer på andre plass med 23 og tredjeplassen deles mellom Chris Sharma og Alex Megos med 21 hver. Magnus Midtbø kommer på en delt 15 plass med sine 6 ruter 9a+ eller vanskeligere.

Mer interessant blir det når man ser på hvor de beste klatrerne kommer fra. På tross av at USA er på tredje plass i antall ruter av grad 9a+ eller høyere så er de på første plass med antall klatrere med bestigning av ruter 9a+ eller vanskeligere med 23 klatrere. Spania følger på andre plass med 19 og Frankrike på tredje med 14. Norge følger på en delt 11 plass med Magnus Midtbø og Sindre Sæther.

Så hvor ligger fremtiden, hvem blir de neste til å pushe gradene i Norge?

Begge de to i Norge som har gått ruter 9a+ eller vanskeligere har mer eller mindre lagt opp. De kommer begge fra mindre miljøer (klatring i Bergen var ikke i nærheten av utbredelsen det har nå når Magnus seilte oppover graderingsskalaen) og begge kan se tilbake på tildels lange opphold utenlands for å trene og prestere.

I de fleste større byene, med noen hederlige unntak, vokser det frem klatresentere som hevder at de er størst på en eller annen måte stadig vekk. Det kommersielle klatremarkedet er i en enorm vekst. Men vil det kommersielle tilbudet gi oss de beste utøverne? Er det klippekort på et stort senter som gir best mulighet for trening?

En ting er i alle fall sikkert; det finnes mer stein som kan boltes i Norge og det er flere ugåtte prosjekter som venter på ivrige og sterke klatrere som er villig til å bruke tid på dem. Det er også et historisk høyt nivå på juniorene i Norge og flere solide gode miljøer som backer disse juniorene godt.

Det kan se ut til at fremtiden for klatreprestasjoner i Norge er god.

Det er plass til et lite paradoks som også er et tankefrø på slutten her:

2020 vil gå inn i historiebøkene som det året da de fleste måtte trene annerledes og mer fokusert på små hjemmevegger og med vekter heller enn å klatre på de store moderne flotte klatresentrene. 2020 er likevel det året da flest nye klatrere har tatt steget opp til å gå 9a+ eller vanskeligere!

Så kanskje finnes det andre og bedre veier til prestasjon enn å bruke penger og tid på klatresentrene likevel...