Et år på klatretur

«Det var på tide å gå mot strømmen og det klassiske hverdagslivet med rutiner og forpliktelser.»

Men hvordan? Det er spørsmålet klatrere, og for så vidt også ikke-klatrere, stiller når vi forteller dem at, nei vi jobber ikke, vi bare klatrer i år. Hvordan gjør man det? Hvordan går man fram? Hvordan får man penger til dette? Hvordan planlegger man å være på tur ett helt år? Hvordan reiser man, og hvordan bor man? Hvor drar man og når?  Hvilke forhåndsregler bør man ta og hvilke potensielle feller kan man gå i? Vel, her har jeg tenkt å dele noen synspunkter angående dette og jeg håper det kan være til hjelp. For de av dere der ute som tenker på å kanskje ta et friår; gjør det! Personlig mener jeg det er noe av den beste investeringen av tid og penger man kan gjøre, uansett mål og middel. Det er aldri for sent, det krever bare en dose guts og litt planleggingsevner. Du tenker kanskje nå; «Nei, jeg vil, men det er umulig for meg pga…», men ingenting er umulig! Det er faktisk mange der ute som gjør det; vi møtte familier som hadde med seg barn ett år på tur i campingvogn, vi har møtt folk som hadde med seg dyrene sine (hest til og med) rundt i Europa, vi møtte folk som hadde sagt opp jobben, som hadde reist fra hus og hjem for å utforske det ukjente. Alt er mulig bare man vil det nok. 

Det første skrittet å ta er å bestemme seg. Bestemme seg for at, fra neste sommer er det slutt, da skal vi på tur og blir borte et år. Når avgjørelsen først er tatt er resten enkelt. 

Så må man ha penger. Hvor mye trenger man for ett år på tur? Det kommer litt an på hvor man skal dra, hvordan man kommer seg rundt og hvordan man vil bo. Vi brukte omtrent 150 000 kr hver og vi valgte ikke alltid de billigste alternativene. Hvis man vil leve et skikkelig klatreboms-liv; sove i telt og spise poteter til middag hver dag kan man helt sikkert klare seg med 50-70 000. Man kan enten være ekstremt rutinerte og spare opp disse pengene i løpet av et par år med jobb eller arve noen penger fra en rik onkel. Eventuelt kan man ta strøjobber der man skal være. En del av klatrerne vi møtte gjorde dette, særlig i USA. Mange av stedene vi var fantes det klatre-kafeer, campingplasser, hosteller eller klatrebutikker som typisk var betjent av klatrere på tur. Åpningstidene disse stedene var ofte 8-12 og 4-23 slik at man kunne klatre midt på dagen. Slik kunne man tjene penger og få klatret samtidig. Noen av stedene fikk man da også bo gratis i samme slengen. Genialt.

«Etter USA-turen var vi hjemme i Norge noen uker. Når man er på tur så mange uker av gangen er det utrolig deilig å komme hjem og «restarte» før neste etappe.»

Alternativt kan man jobbe i Norge i perioder, for så å dra på tur og bruke disse pengene. Lønnen i Norge er jo betraktelig bedre enn alle andre steder, så dette er kanskje det mest effektive hvis man tenker tid=penger. For eksempel jobbe om sommeren, reise på høsten, jobbe igjen rundt juletider, så reise igjen på nyåret. Dette funker bra så lenge du har en deltidsjobb som du plutselig kan stikke av fra, og som drar inn nok cash til å at du kan holde det gående noen måneder på tur etterpå. 

Et tredje alternativ, som er det alternativet som drar inn mest penger og krever minst innsats, er å melde seg opp som student. Som student får du av lånekassen 100 000 kroner i året som lån, og dersom du melder deg opp til eksamener og står kan du få 40 000 av dette som stipend. Det er relativt mange fag som ikke krever at du møter til undervisning, så du kan fint sitte i Spania eller Bishop og lese «Kulturforståelse», for så å ta eksamen i desember eller juni. Vel å merke er det under 50% av lånet som gjøres om til stipend, så du vil fortsatt sitte igjen med en del lån, men med mindre du planlegger å være boms eller arbeidsløs resten av livet er ikke dette noe å bekymre seg over. 

Så er det å planlegge hvor og når man skal dra og hvordan. Vi valgte å dele turen i to hovedreisemål: Europa og USA. Vi dro til Europa på høsten og vinteren (august – januar), USA på våren (februar – april) og Rocklands og Norge på sommeren (juni-august). I Europa valgte vi å kjøre egen bil fra Norge. Vi kjøpte en Citroen Berlingo som vi fikk plass til alt vi trengte av stæsj i. Vi valgte å ikke ha en bil som vi kunne sove i, og heller satse på å leie seng, rom eller hus på de ulike stedene vi dro. Mange andre vi vet om har kjøpt en litt større bil og bygd om baksetet slik at det er plass til å sove i den. Dette virker utrolig praktisk og betydelig billigere enn å betale for ulike steder å bo, men noe mindre komfortabelt. Ettersom vi skulle være så lenge på tur og det var viktig for oss være i best mulig form hele tiden (avhengig av god søvn, dusj, matlagings-muligheter og varme), valgte vi den mest komfortable løsningen og leide hus eller seng ulike steder underveis, selvfølgelig innenfor en viss pris. Camping var også et alternativ vi vurderte, men dårlig vær gjorde at vi endte opp med å bo inne hele året, noe jeg er veldig glad for i ettertid. 

Vi startet turen i Céüse i begynnelsen av august. Det er ikke så mange steder som fungerer om sommeren, men Céüse er en veldig populær sommer-destinasjon. Klippen ligger på 2000 meter, det er ofte litt vind der, og hvis du holder deg i skyggen er det gode støteforhold nesten hele dagen. Andre fine sommer-destinasjoner er Magic Woods i Sveits og Rocklands i Sør-Afrika for buldring, Rodellar i Spania for lange ruter på tau og Grampians i Australia eller Fosen/Flatanger i Norge for begge deler. 

Etter Céüse dro vi til Magic Woods i Sveits for å buldre. Det er forhold her fra april/mai til oktober/november, avhengig av snømengde. Om sommeren kan det være litt varmt, men absolutt klatrebart. Vi kjørte bil fra Céüse til Sveits på seks og en halv time. I Magic hooket vi opp med en gjeng andre nordmenn og leide et hus sammen. En viktig ting å huske på når man skal reise er at det nesten alltid er andre bekjente på tur. Mange tar en uke her, en uke der, og hvis man undersøker litt og planlegger, kan man ofte henge sammen med andre likesinnede store deler av året. Dette kan gjøre året enklere, billigere og veldig trivelig. 

I oktober dro vi til Fontainebleau og var der i en måned. «Font» er en av de beste og mest kjente buldredestinasjonene i verden, og et obligatorisk sted å dra som klatrer. Det er et sted som passer for alle; buldring på alle grader, veldig familievennlig og et koselig sted å være både som proff-klatrer, viderekommen, nybegynner og ikke-klatrer. Man må dog regne med at det kommer til å regne noen dager mens man er her, særlig på høsten, men det er veldig mange klatrefelt spredt utover et relativt stort område, så sjansen er stor for at det er tørt et sted selv om det regner andre steder. 

Etter Font dro vi til Spania, nærmere bestemt Catalonia og områdene rundt Lleida. Dette har lenge vært et populært sted for hard sportsklatring, tettheten av ruter er høy, områdene er lett tilgjengelige, generelt bra boltet og tilbyr variert klatring. Det er utrolig mange ulike områder her, med ruter av god kvalitet både for nybegynnere og proffer.  Sesongen er mellom oktober/november og mars/april, og er absolutt å anbefale som en vinterdestinasjon. Noen av de mest kjente områdene er Siurana, Margalef, Rodellar, Terradets, Santa Linya, Oliana. 

En annen ting som er viktig å tenke gjennom er hvem man drar på tur sammen med. Hvis man planlegger å reise sammen med noen store deler av året bør man vite at man går godt overens på forhånd. De fleste får et annet inntrykk av hverandre når man er sammen 24 timer i døgnet og det er viktig å vite hvordan man skal forholde seg til dette. Det å gi hverandre litt rom og respektere at det er greit å være i dårlig humør en dag, og være litt obs på signaler. Er man i pratehumør eller ikke, hva slags feedback skal man komme med på en dårlig dag, ulike typer små hverdags-konflikter som må håndteres. Hvis man er sammen på tur lenge kommer det garantert til å være gode og dårlige dager klatremessig, og også gode og dårlige dager generelt. Det er viktig å vite hvordan man skal forholde seg til hverandre i slike situasjoner, og det er ikke alltid lett hvis man ikke kjenner hverandre godt. Det er også lettere å være åpne og ærlige med hverandre om det er noe man ikke synes fungerer dersom man kjenner hverandre godt. Det verste er å gå rundt å irritere seg over småting på turen uten å gjøre noen med det. Å dra sammen med noen man ikke kjenner er derfor ikke alltid en god ide.

Etter Spania kom årets høydepunkt, nemlig USA-turen. Endelig hadde vi tid til å tilbringe flere måneder på noen av de beste og mest kjente klatrefeltene i Statene. Det var flere steder vi var gira på å dra, men for å få mest mulig ut av de stedene vi dro valgte vi å begrense oss til tre steder og heller være på disse stedene i tre uker hver. 

«Siste del av turen gikk til Red River Gorge. Dette stedet byr på tauklatring av verdensklasse.»

Noe av poenget med dette året har vært å få gått hardest mulig ting og dette er mye lettere når tid ikke er en begrensende faktor. Hvis man er på et sted i rundt tre uker, har man god tid til å bli kjent med området, klatre seg inn litt og venne seg til steintype og klatrestil. Deretter kan man finne de bulderne eller rutene man tror man kan gå, og så ha nok tid til å jobbe på dem over flere dager eller uker. Når man er på klatretur ellers er det gjerne kortere turer, ofte rundt en uke, og da er det fort at man tenker at man vil gå mest mulig, ikke hardest mulig. Sjansen for å komme tomhendt tilbake uten noen bestigninger i det hele tatt er større på kortere turer og det gjør det mindre fristende å finne seg prosjekter. I tillegg tenker man kanskje at dette kan fort bli den eneste turen man får dette halvåret, så da vil man få mest mulig ut av det; klatre mest mulig og «trashe» seg helt, ikke fokusere på nok hvile og å gro hud for å gå det ene prosjektet øverst på lista.

Vi fløy til Los Angeles, leide bil og kjørte sørover til Hueco Tanks i Texas. Vi vurderte å kjøpe bil for så å selge den, men endte opp med å leie for å slippe å måtte styre med å bli kvitt bilen på slutten av turen. Noen venner av oss leide campingbil og hadde vi visst hvor billig dette er i USA, hadde vi helt klart vurdert det også. Ulempen med campingbil, er at noen av veiene vi kjørte på var dårlige og vanskelig å komme fram på med så stor bil, men i Hueco Tanks og Bishop hadde det vært helt supert.

Vi endte opp med å tilbringe fire uker i Hueco i stedet for tre fordi klatringen var så utrolig bra! Dette er helt klart et av de beste buldrestedene vi har vært på og vi kommer helt sikkert til å dra tilbake neste vinter. Det krever litt planlegging for å få buldret i Hueco, ettersom det er restriksjoner som gjør at man må booke plass på forhånd og ha guide på noen av stedene, men når man har dette i orden er klatringen helt klart verd det. Etter Hueco kjørte vi til Bishop og var her i to uker. For de som planlegger en tur til USA vil jeg anbefale å legge inn litt bilkjøring, «roadtrippin’» i USA er faktisk ganske kult og bør prøves. 

Siste del av turen gikk til Red River Gorge. Dette stedet byr på tauklatring av verdensklasse. 

Etter USA-turen var vi hjemme i Norge noen uker. Når man er på tur så mange uker av gangen er det utrolig deilig å komme hjem og «restarte» før neste etappe. Man blir sliten av å være på tur lenge, sliten både fysisk og mentalt. Det å hele tiden være ute å skulle støte og prestere tapper en for krefter både i kroppen og hode. Da er det viktig å ta noen pauser mellom slagene, komme hjem og restituere, koble av, kanskje trene litt alternativt og bygge opp overskudd til neste tur. Vi har vært ganske bevisst på dette i løpet av året og tatt noen turer til Norge innimellom de ulike stedene. Dette har vært viktig for å beholde formen og for å unngå å bryte oss for mye ned i løpet av året.

Siste del av turen gikk til Rocklands i Sør Afrika. Dette er en av de beste buldredestinasjonene som finnes, og tiltrekker seg klatrere fra hele verden hver sommer. Det er et fint sted å dra for klatrere av all slags sort; det er bra klatring på alle grader, bratt, vertikalt, krimps, jugs og slopere. Og det er et utrolig fint sted å være. Sol og fine temperaturer, behagelig atmosfære og det blir ikke alt for trangt om plassen ettersom klatringen er spredt på mange ulike felt. Et sted man kommer tilbake til om og om igjen. Dette var min tredje tur hit og Martins fjerde, og vi er enda ikke lei. 

Dette året har vært helt utrolig. Vi har vært innom nesten alle stedene vi hadde på lista over ønske-destinasjoner. Vi har fått klatra veldig mye, og møtt masse kule mennesker. Vi har fått gått en del bra og harde ruter og buldere og fått enda flere prosjekter rundt om i verden. Likevel: Det jeg føler jeg sitter igjen med etter dette året er ikke en liste bestigninger og ticks, men en masse opplevelser og erfaringer både klatremessig og i forhold til det å reise og å være på klatretur. Det har helt klart vært et av de beste årene i mitt liv. For deg som sitter å leser denne artikkelen nå og lurer på om du skal reise på tur – ikke nøl, bare gjør det! Jeg ville helt klart gjort det igjen, og du skal ikke se bort fra at det plutselig blir et år til på reise om ikke alt for lenge.