Hylla eller livet

Det vesle tjernet er dekket av is, kanskje snø. Noen pilkere som sitter spredt utover vannet, og hvis det er helg og blåis er det sikkert noen på skøyter. Og kanskje ser du en med dunjakke og en stor sekk småjogge over isen. 

Eller så står det noen oppe på hylla, og gjør knebøy og svinger på armene. 

Damtjern er et stort klatrefelt, litt nærmere Drammen enn Oslo. Omtrent 200 meter langt, med nesten 80 ruter, både bolta, miks og naturlig sikrede.

Men på vinteren er det Demperhylla som gjelder. Den ligger litt på venstresiden av feltet, omtrent ti meter over tjernet. Man ser den tydelig når man kommer gående over isen. Veggen over den er svakt overhengende, og kompakt og badet i gyllent sollys, eller gjemt bak et tynt tåkelag.

Har det falt nysnø kan den godt være noen på toppen som står og børster av snøen med en svær kost, så den ikke skal smelte og sive ned langs rissene og gjøre et nøkkeltak vått.

– Når sola skinner på Demperhylla en kald vinterdag, blir alle som er der en slags familie, som tuller rundt og skravler og deler opplevelsene. Og er det ikke andre taulag der den dagen, føler man seg som verdens heldigste menneske! Det er akkurat nok areal her; plass til noen gode venner, et par tausekker, noen dunjakker og en termos med kaffe. Har du med mer, triller det overflødige raskt utfor og ned i tjernet, sier Leif Henning Broch Johnsen. 

Han er en av de sentrale personene for klatringen på Hylla – for øvrig ellers i landet også – og som har vært med på å gjøre Damtjern og Demperhylla til stedet «der grenser ble sprengt, historier og drømmer skapt», som han selv sier det. 

Der oppe på Hylla ser du noen gjøre knebøy i dunjakke, eller hengende på det hjemmelagde fingerbrettet som henger i første bolten på Ayatollah.

Olaf har laga nytt brett på sløyden på skolen der han jobber, for noen var frekke nok til å rappe med seg det som har hengt der i alle år. Diskusjonen om tykkelsen på den nye campuslista er allerede i gang.

Det kan være Kalle som er først i dag, han har fått seg en jobb som gir han fri noen ganger i uka, og det passer perfekt med klatring før han skal hente i barnehage, for dagen er over i det øyeblikket sola forsvinner fra veggen, det er minus 10 og vi trenger hver solstråle vi kan få.

Eller så er det Seb, han er fra Colombia, og det virker som kulda ikke biter på han. Han fikk gått Stive Dempere i fjor, det er bare å flytte slyngene et hakk til høyre eller et hakk til venstre, og begynne på igjen.

Det kan være Leif, han gir seg aldri, eller Tellef, Louis, Bjørn, Brage, eller hvis det er helg og plussgrader og vindstille så kommer «turistene», de som besøker Hylla en par-tre ganger i sesongen, poster på Instagram og egentlig lengter inn.

Men mest sannsynlig er nok Anders. Han har varma opp i sin egen stue, der han har fått opp et moonboard, gjort litt yoga og er klar for en doggerunde opp Draumkvedet.

Hvis det er Seb så ser vi han sette signaturflyttet på Demperne med presisjon, og Kalle finner fram en av hver sko, hans hemmelige våpen. Han var frekk nok til å gå Maraton med storveggsskoene TC Pro.

Hvis man har brukt +50 dager på en rute faller dette rutenavnet ganske naturlig.

Indrefileten på Damtjern er altså «Demperhylla», som har fått navnet sitt etter Norges første og kanskje mest klassiske 8+: Stive Dempere.

Demperhylla  – eller bare hylla, om du vil – er mer konsentrert med klatrehistorie enn noe annet sted i landet (muligens med Fjell i Enebakk som nærmeste konkurrent, med sin tetthet av harde ruter; eller så er kjempesvaet på Kolsås en kandidat, der Einar Hoff Hansen falt i døden da han forsøkte å gå Bolterisset i fri, og vi finner Norges første 7+ rett ved siden av).

På Hylla, som ikke er mer enn noen meter bred, og kanskje 20 meter lang, ligger noen av de hardeste rutene i Oslo-området tett som perler på en snor, på kompakt og glatt granitt.

En av stedets mange faste besøkende opp igjennom, Jacob Normann, sier det slik:

– I en periode var dette selve stedet å være for 80-tallets selvoppnevnte hardmen.

Det er uansett et av de beste stedene for hard klatring i Oslo-området. 

– Det er vanskelig å tenke seg flere historiske klassikere samlet på ett sted. Det er dette som gjør Demper-hylla så unik. Kompaktheten. Kvaliteten. Mytene. Men like viktig er det at dette er det eneste stedet på hele Østlandet hvor du får litt luft under beina og slipper å sitte ned blant skyggefulle grantrær når du sikrer, sier sier Leif Henning Broch Johnsen, en annen av Hyllas faste besøkende.

I Oslo-føreren kan vi lese at «sektoren har nærmest mytisk status og vært med på å sette ny standard for klatring i Norden.

Først med Marius Morstads bestigning av Stive Dempere i 1986, deretter med Per Hustads historiske Maraton to år senere».

Sesongen på Hylla begynner omtrent når den slutter i resten av landet, når det er rim på bakken og våte vegger ellers. Hylla holder seg tørr. Sesongen peaker når isen har lagt seg på tjernet.

Lav vintersol i januar, krispe forhold – da er Hylla det beste stedet å være for alle som kan klatre 8 eller hardere. Det er stort sett de samme folka du møter hvis du drar ut gjennom vinteren, og de henger stort sett på de samme rutene.

Demperhylla er ikke et sted du drar for å ticke ruter og klippe anker, du drar dit for å finpusse flytt, trene fingerstyrke og enten bygge – eller bryte ned – karakter. Rutene der er harde, korte og buldrete. Likevel blir man alltid pumpa. 

Hylla ble det Hylla er i dag da Marius Morstad besteg Stive Dempere i 1986, som første rute på denne sektoren.

Ruta er hard, fra første flytt, og selv om den vanskeligste klatringen er i første halvdel av ruta er det mange som har falt på siste flyttet før ankeret: en usikker deadpoint inn i et godt tak, men som kan være litt vrient å treffe helt perfekt når du har melkesyre i armene og ankeret rett foran deg.

Klatringen skjer på hull, lister og korte riss, og krever både teknikk og fingerstyrke. 

– Jeg så at det var en perfekt rute, forteller Morstad nå, 35 år seinere. 

Han hadde plukket opp rykter om veggen etter at Morten Søgård hadde funnet klippen og begynt å utvikle noe ruter der.

Nå var Morstad på plass for å ta en kikk. En høstdag i 1986 kastet han ut tauet fra der han sto, og tilfeldighetene ville ha det til at han havnet rett over det som skulle bli en av Norges mest kjente sportsklatreruter.

Det var Morten Søgård som hadde funnet og renset linja, Marius Morstad borret den, chippet den, og gikk den på noen få økter. 

–  I min semi-ungdommelige arroganse dreit jeg i å spørre om lov til å gå ruta, sier Morstad.

Han innrømmer glatt at han utvidet fingerjammen på ruta ved hjelp av et skrujern. Men:

– Jeg angrer nok på at jeg gjorde det, ja.  

Morstad satt ruta i grad 8+. Fortsatt står den seg som en testpiece på graden, og det er flere som mener den godt kunne vært oppgradert. 

To år senere skulle Hylla  altså nok en gang bli historisk hva angår hard sportsklatring i Norge. Per Hustad og Håkon Hansen jobbet parallelt med en linje noen meter til venstre for Demperne. 

– Det var Leif-Inge Magnussen som fant linja og plasserte en bolt der, forteller Hustad. 

Han ble førstebestiger av Maraton, som ble Norges første 9’er.

–  Første gang jeg var på ruta var på sommeren 1987. Det var 25 varmegrader, og selv om den lå i skyggen klarte jeg knapt et flytt. Crux-seksjonen virket da helt umulig. Jeg bestemte meg likevel samme dag for at dette var et prosjekt jeg var villig til å jobbe mye på – jeg syntes linja var utrolig fin. På den tiden var jeg vel en av landets beste klatrere, selv om jeg i 1987 ikke hadde gått mer enn 8+/9-, sier Hustad.

Hustad har skrevet en artikkel om bestigningen av ruta i tidsskriftet Krimp!, og i en utgave fra 2002 kan vi lese følgende:

«Jeg hadde en fantastisk misjon. Midt på Stive dempere-hylla lå Linja over alle linjer. Overhengende, med runde former, nydelig rødt fjell og intrikate flytt.

Dessverre trakk mørke skyer inn fra vest. En rødhåret haugesunding, enda mer fanatisk enn meg, hadde begynt å tilbringe foruroligende mye tid på hylla. Håkon Hansen hadde tilbragt vinteren hengende på treningsbjelken i garasjen, og gjorde det bedre og bedre på Linja.

Åpningsreplikken hans da vi traff hverandre første gang i Buoux var: «Du er bedre enn meg no Per, men om eit år er eg bedre enn deg!». Det var for et år siden… Jeg tok et valg. Hver eneste dag skulle jeg dra til Damtjern.

Enten det regnet eller var gloheit sol skulle jeg henge meg opp på Linja, finpusse hver minste bevegelse og dra hjem igjen, litt roligere. Selv fanatikeren fra Haugesund kunne da ikke orke dette kjøret?

Likevel følte jeg meg ikke helt trygg. Så for å være på den sikre siden laget jeg en plakat med liksom-stempel fra Drammen kommune. Der stod det følgende:

P.g.a anleggsarbeid på Damtjern vil all ferdsel på Stive dempere hylla være forbudt i perioden 28/06 - 02/08. Drammen kommune, Skogsjefen

Plakaten var halvveis ment som spøk, men i hvert fall en av de perifere aktivistene i miljøet bet på. Hansen derimot, lot seg ikke lure.»

Per Hustad fikk gått ruta til slutt, ga den navnet Maraton og graden 9 blank.  

– Navnet, det sier seg vel selv. Hvis man har brukt +50 dager på en rute faller dette rutenavnet ganske naturlig. Dessuten var jeg alltid dødspumpa i toppen, forteller han.

– Hva betydde det å innføre grad 9 i Norge?

– Der og da var jeg utrolig lykkelig med å ha nådd målet mitt, om å gå en rute som virket helt kliss umulig i starten. Jeg var også selvfølgelig stolt over å ha flyttet grensen for klatring i Norge. Da jeg startet med klatring som 16-åring hadde jeg overhodet ingen tro på at jeg kunne klare å klatre like vanskelig som datidens helter Dag Kolsrud, Marius Morstad og ikke minst Hans-Christian Doseth, forteller Hustad.

I 1988 var det stor aktivitet på Demperhylla. Ruter som Roya (8+, Per Hustad), Styrkebeltet (8, Tor Rustad), Røya (7+ naturlig, Aslak Aastorp) og Rå makt (8-, Leif Inge Magnussen) ble boltet og gått.

Styrkebeltet hadde en teknisk start som innebar at en måtte dra seg opp og forbi de første boltene, og begynne hengende i sela fra andre bolt. Ukonvensjonelt ja – men den slapp unna med det takket være fin klatring tross alt. 

Det var Tor Rustad som boltet opp Styrkebeltet, og lagde den tekniske starten slik at man kunne starte hengende noen meter over bakken. Jacob Normann, som har tilbragt sin del av timene på Hylla, forteller: 

– Det var helt uproblematisk, men førstebestiger, Tor Rustad, var ofte på hylla for å kontrollere at folk ikke dro seg for langt opp i slynga i 3. bolt. Redselen for at noen skulle starte ureglementert høyt bidro også til at han faktisk fjernet bolt nr 3. Dette var litt ugreit i og med at man da traff hylla under om man falt på første flytt. Bolt nr 3 ble deretter gjeninnsatt.

(Ruta ble for øvrig gått fra bakken i januar 2020 av Stian Christophersen og Thilo Schröter, som ga den navnet Svart Belte, med graden 9.)

Røya er den eneste av rutene som er naturlig sikret på Hylla. I Oslo-føreren spekuleres det i om det «muligens er en kommentar til osloklatrernes bolteiver». Førstebestiger Aslak Aastorp kan avkrefte dette.

– Jeg var mest en tradklatrer som ikke hadde mye å melde på Maraton. Det var sikkert et vennskapelig pek til Per Hustad som var Kongen på denne hylla. Han var så himla forelsket i en dame som het Roya. Som for mange av oss var også dette en ulykkelig forelskelse som ga mye energi for klatring, gjerne i kalde nordvegger. Så da ble navnet på denne ensomme tradruta Røya. Husker at det fløy ut en flaggermus på en av håndjammene, så jeg nesten datt av, forteller Aastorp. 

Rundt årtusenskiftet, gikk den gang 28 år gamle Christian Eek opp på hylla, og i sekken hadde han pakket med seg tradracket.

Ruta han skulle på var Stive Dempere. Det var is på vannet, det kan ha vært i februar eller mars, og forholdene var gode. 

– Jeg hadde gått en del sportsruter på kiler før, så jeg lurte på hvor langt jeg kunne strekke det. Blant annet En verden i ruiner (8, Hellerud) og Vri Åtter (8, Hauktjern). Jeg var i ok form, og hadde også ganske god psyke på den tiden. Jeg hadde også gått Stive Dempere rundt 70-80 ganger, det var en rute som passa meg bra og jeg hadde god beta på den, sier Eek.

Første gang han prøvde på ruta hadde han fått med seg den unge og lovende Martin Mobråten på 17 år til å sikre seg.

Mobråten hadde nettopp gått Maraton, som den yngste noensinne, og forteller at han bant seg fast i bolten på naboruta da han skulle sikre og «lot det stå til».

Oppe på Hylla var også Øystein Krydsby, som ikke er fremmed for harde ruter på egne sikringer. Men Martin forteller:

– Øystein syns det var galskap, og gikk ned fra Hylla. Jeg syns det var litt skummelt å sikre Eek, jeg husker det.

Christian Eek hadde lagt en svær crashpad på hylla. Første sikring var en liten grå alien, den minste som var på den tiden. Planen var å gå hele startbulderet usikret, og sette første sikring fra de tre krimpene som er ut til høyre.

Da har du gjort følgende: Ett dynamisk flytt opp til et godt tak, høyre hånd på en sloper, venstre hånd deadpoint inn i «haikjeften», et skarpt tak der det særlig går ut over venstre pekefinger.

Etter å ha flyttet beina skal du så langt ut til høyre, på en liten krimp, mens du har høyre fot på en stor, men slapp hylle. Kom etter med vestre hånd i en match.

Du er kanskje fire meter over bakken. Så finner du fram den minste kamsikringen du har, og smetter den inn med venstre hånd. 

Deretter kommer det mange regner for rutas hardeste flytt: Signaturflyttet. 

Du skal opp i en høy, to-finger skulder med høyre hånda. 

Det er her de fleste faller – det gjorde også Christian Eek. 

– Bunnen var det skumleste, å gå det første bulderet usikret, sier Eek.

– Men jeg tror ikke det er en så veldig farlig rute. I verste fall risikerer man en brukket ankel. Men da jeg falt, så beveget den lille grå kamsikringen på seg, det var jo litt ubehagelig.

Den ene av de fire kammene hadde vrengt seg, men heldigvis holdt den likevel. Jeg var omtrent 28 år på den tida, og konsekvenstenkingen min var kanskje litt annerledes. 

Det ble med det ene forsøket den dagen. Men han kom tilbake litt senere, og gikk ruta helt opp, på egne sikringer. Han forteller at man må stoppe opp i vanskelige posisjoner å sikre – særlig andresikringen, som er veldig god, er tung å sette.

Derfra og opp er ruta velsikret, ifølge Eek,  og mener ruta kunne fortjent en "tynn sikret 9-" om man skulle forsøkt å gradere den om den hadde vært naturlig sikra.

– Jeg var tilbake på ruta nå i høst, og prøvde den igjen for første gang på lenge. Det fremsto som galskap å skulle gå den på kiler nå, avslutter Eek.

Samtidig med at Eek raslet med kileknippet på Stive Dempere tok en langhåret og lavmælt Tromsøværing turen opp på den smale hylla.

Rundt år 2000 var Leif Henning Broch Johnsen en svært sentral figur for utviklinga av Oslo-klatringen, med harde førstebestigninger på felt som Bergføldt (Lier), Hvarnes – og selvsagt på Damtjern. 

– Når man henger disse rutene i dag, bør man tenke på hvordan det må ha vært å gå Ayatollah før buldresenterne fantes, eller å trene seg opp til pinchene på Maraton på en hjemmelagd treningsbjelke med små krimper. Dette var sportsklatringens barndom. Den første klippen der naturlige sikringer, svalinjer og riss var lagt til siden, forteller Broch Johnsen.

Det var Bernt Ove Reinertsen som hadde etablert ruta som ligger mellom Demperne og Maraton, men «alle visste at det var Leif Henriksen sitt prosjekt», forteller Broch Johnsen. 

– Når Leif fortalte om flyttene hadde han stjerner i øynene, og ingen utfordret ham på prosjektet. Navnet var hans: et episk kvad, i tråd med hans klatremessige, og senere litterære, ambisjoner.

Ruta som ble boltet av Reinertsen og prosjektert av Henriksen var Draumkvedet, en usannsynlig tynn, teknisk og pumpende linje på en blank del av veggen.

De som hadde noe ugjort visste at nå var det bare noen dager om å gjøre før det ble for varmt, og resten av klatrefeltene rundt oss åpnet.

– Draumkvedet er et visjonsdikt, sier Leif Henriksen. 

– Da man boltet den skjønte man at ruta ville bli hard, men også at den ville bli gått og at den var en utvikling av klatresporten. Og selvfølgelig for de alle fleste klatrerne ville den innebære mye innbitt dedikasjon og vandring i det «hinsidige», sier Henriksen.

Broch Johnsen forteller at Henriksen en dag inviterte han til å prøve ruta en dag han var innom feltet. 

– Kanskje var han bløthjertet, eller litt lei av å holde på alene. Jeg kjente med en gang at jeg kom til å gå ruta. Klarer man crux’ene på Damtjern, er det nesten bare å mate på med forsøk, forteller Broch Johnsen, og fortsetter: 

– Draumkvedet er på et vis mindre jevn enn Maraton, Vestlandsfanden eller Stive Dempere. Et crux med fyrstikklister, presse inn i et slopy underhåndstak, stå på imaginære fottak og krysse inn i en liten tofinger-lomme. Et roligere parti opp til en knotete skulderpress i toppen hvor hodet lett kan koke over.

Broch Johnsen ventet en sesong før han spurte om lov til å prøve seg på ruta. Søknaden ble innvilget.

Med gode forhold tok det rundt 5-6 dager. Han satte ruta i 8b+. 

Det tok 10 år før den ble repetert, av Stian Christophersen, som oppgraderte den til 8c. Etter flere repetisjoner de siste årene har den graden fått bli stående.  

Leif jobber fortsatt på ruta. Etter 20 års pause fra flyttene er tilbake på den, sporadisk, «som en straff», som han sier.

– Ruta heter tross alt Draumkvedet. Altså om Olav Åstesons vandring i det hinsidige. Damtjern er en klippe som burde havne på rødlista. Et monument over kameratskap og klatrehistorie, og en kilde til glede for klatrere gjennom årtier. Etter mer enn tredve år med nye klipper og galopperende utvikling har ingen funnet et vakrere og mer solid stykke stein på Østlandet.

I 2021 fikk Draumkvedet for første gang to bestigninger på samme vinter, da både Karl Olsson og Joakim Louis Sæther gikk den, med noen ukers mellomrom.

Med en gang det bikket over til plussgrader fikk vi gått prosjektene våre, det var en uke der i begynnelsen av mars at det ble klippet ankere hver eneste dag.

De som hadde noe ugjort visste at nå var det bare noen dager om å gjøre før det ble for varmt, og resten av klatrefeltene rundt oss åpnet. 

Og så ble det vår og sommer, og hylla lå for seg selv. Anmarsjen ble gjort på stien gjennom skogen, og resten av veggen ble tatt i bruk, Damtjern ble bare et vanlig klatrefelt der det ble klatra på delene med skygge og litt større tak.

Jeg aner ikke hvor de andre klatra, Anders og Leif og Kalle reiste vel rundt og lette etter forhold og myggfrie crag. Så kom høsten, og alt var vått men det var på tide å begynne å henge etter tynne lister.

For så, en dag helt i begynnelsen av desember, var de første kuldegradene her, og knallblå himmel. Jeg hadde ikke laget en avtale med noen, jeg slang bare dunjakke og kaffe og tau i bilen, og var ved parkeringa sånn i halv elleve tiden.

Jeg turte ikke å gå over isen ennå, men gikk stien, langs hele klippen og klatret opp de små stigetrinnene som fører opp til Hylla. Og der hang Anders på det nye campusbrettet som Olaf har laga, og mente at størrelsen på lista egentlig er helt fin.

Kalle fant fram skoa sine som han hadde varmet opp inni dunjakka, og kikket opp på linja til venstre for Ayatollah. Det er noen bolter der, og noen flytt som venter på å bli gått.

Seb ville ha beta på cruxet til Maraton, og diskusjonen om isen var trygg var i gang. 

Noen dager etter fikk vi bilde av Anders, han er alltid den første som går over isen. Joda, nå er sesongen i gang. Nå kan vi parkere på nordsida av vannet.