På randen av sivilisasjonen, like ved havet, stuper en liten elv ned over en stor hule helt ut mot fjæresteinene; Smørstabben. Sommertid skinner regnbuens farger i de flyvende vanndråpene - vinterstid fryser den til en stor, hvit, fritthengende istapp.
Ryktene sier at i forrige århundre var de ivrigste isklatrerne der oppe hang opp tau og fiskegarn for at fossen skulle fryse til enn pilar vannet. Suksesshistorier for denne taktikken kom ikke, men i vinteren 1994/95 frøs dolken til en pilar likevel og fikk sin førstebestigning. I årene som fulgte har fossen få ganger nådd bakken, og vært i form til å klatres.
Det finnes spesielt en foss ved Nordens Paris som måtte vente på sin bestigning. Ikke uten grunn. Bare prøv å nedlegge Smørstabben.
De siste ti årene - eller mer - har den aldri nådd helt ned, og de som var villig å klatre fossen måtte tørrøkse seg inn til isen via teknisk, løs stein holdt sammen av frost. Stor var nyheten da den nylig tilflyttede klatremaskinen Juho Knuutila meldte på Instagram et bilde hvor han og Samuli Pekkanen klatret en ganske tjukt formet Smørstabben.
Nyheten spredte seg raskt gjennom isklatremiljøet i Tromsø, og med en dårlig værmelding for helga var det bare å droppe jobb og ha en tidlig start for å forhåpentligvis ikke komme som sistemann i kø. Blir 2024 året alle klatrer Smørstabben mon tro?
Ada Dranger og Anielk Lith. Foto: Privat
Ada Dranger sendte melding tirsdag kveld med screenshot av instagrambildet til Juho. Hun hadde kveldsvakt og tid på dagen, og jeg måtte bare ta fri fra jobb, det var ingen tvil. Vi var nokså spente og avtalte å dra tidlig for å forhåpentligvis være først. I tillegg fikk vi beta fra Juho om en sprekk et stykke nede på pilaren, og med en økende temperatur utover dagen var tiden knapp.
I bilen gnistret det av energi og litt spenning. Hvordan blir isen? Er vi sterke nok? Eller har hele fossen kanskje falt ned over natta? Gleden var stor da vi kom fram til parkeringsplassen, hvor vi så at fossen fortsatt var på plass og ingen andre biler. Etter ikke så mye gåing, men mange nervetissestopp stod vi under fossen, som så enda større og brattere ut enn på Juho sine bilder. Vi gjorde oss klar for klatringen mens to andre kom opp til starten: De sterke, lokale klatrerne Eivind og Ørjan hadde visstnok tenkt å starte tidlig nok, men da undervurderte de damelaget!
Smørstabben. Foto: Ada Dranger
Smørstabben. Foto: Ada Dranger
Fossen hadde formet seg til en lang 60-meters taulengde. Første del var en oppreist kjegle, så kom selve pilardelen med store istapper som resulterte i kul, tredimensjonal klatring.
Siste del var en bratt vegg som flatet ut. Vi klatret opp med minimalistisk bruk av skruer, og turte ikke å skru i selve søylen. Alt avpump og frykt ble utestengt med gleden over å klatre fossen i prima forhold. Isen kunne ikke vært noe bedre; smøreforhold på Smørstabben!
Før lunsjtid var vi ved bunnen av fossen. Nå var det gutta sin tur. Mens vi gikk ned og tilbake til jobblivet, klatret de stødig opp. En kul bakgårdstur med en stor eventyrfølelse. Takk Smørstabben!
