Havets Vınterparadis

– Det er heller ingen guidebøker fra denne regionen. Det norske klatremiljøet ønsker ikke å bli overkjørt.

Da hun søkte på internett for en passende losji, kom hun over et besnærende foto. Bildet fra nettstedet til Senja Lodge & Mountainguides, viser en enorm vegg, med is, som gikk direkte ned i fjorden.

Etter en telefon til Bent Vidar Eilertsen som driver lodgen, fant hun ut at ruten muligens var ikke var besteget. Hun bestilte umiddelbart fly til Tromsø, og overnatting hos Eilertsens lodge. Det var ikke mulig i den første samtalen å få mer informasjon ut av Bent.

– Nordmenn er litt mer reservert enn vi er, forklarer Ines smilende.

– Bent laget en liten hemmelighet ut av alt, som naturligvis doblet min nysgjerrighet. 

– På telefon sa han bare «kom opp her først, og så tar vi det derfra».

Kjølig altså – bokstavelig talt, og i dette tilfellet – inkludert velkomsten. Da Papert og vennene hennes nådde Senja Lodge, etter lang kjøretur fra Tromsø, var det ingen spor av Bent. Han var borte med en gruppe på fjellføring for et par dager, men lot nøkkelen ligge. Alle vannrør i hytta var frosset av kulden. Men takket være hjelp fra hyggelige naboer, ble problemet løst. Etter at Bent hadde returnert og gjeng skotske klatrere fylt hytta, varmet atmosfæren opp og det ble virkelig moro. 

Bent, som bosatte seg i Senjahopen med sin lodge og sitt guidefirma for noen år siden, hadde utviklet seg til en vandrende guidebok. Han var da i midten av tjueåra, en ypperlig isklatrer, men hadde ingen anelse om hva som lå i vente for ham. Nå var det lodge og verdens beste klatrere på besøk.

Hvordan den daglige Senjarutine så ut? Stå opp fem om morgen, og avhengig av rute, anmarsj på ski en og to timer. Deretter klatre til rundt fire om ettermiddagen, før det ble bekmørkt klokka halv fem. 

– Med en sønn hjemme, kan jeg ikke være borte så lenge, så jeg prøver å pakke så mye som mulig inn i løpet av kort tid, forklarte Ines om stressende hverdag.

– Sove kan jeg gjøre hjemme, men bare til seks, for ungen skal jo på skolen. Pluss at været var fantastisk og isen en drøm. Og lyset! Soloppgangen varer som solnedgangen, over timer, i alle mulige farger: Fra svart til mørk blå, fra rosa over til oransje til rødt. Og på sen dagtid kommer hele showet igjen.

«Han understreket imidlertid viktigheten av å se Senja som noe helt spesielt. En øy som fortjener godt, rent eventyr og bør være forbeholdt kun bestemte klatrere og eventyrere.»

Gjennom samtaler med Bent kom det fram at utlendinger er hjertelig velkommen. Han understreket imidlertid viktigheten av å se Senja som noe helt spesielt. En øy som fortjener godt, rent eventyr og bør være forbeholdt kun bestemte klatrere og eventyrere. Hvilket betyr at etikk spiller en viktig rolle – å bruke god stil og riktige spilleregler.

Det var akkurat det budskapet som Ines hadde håpet på. Ren, krevende klatring i alpint terreng, ved hjelp av naturlige sikringer er hennes styrke. Det minnet henne om rutene fra «Scottish Winter». God stil som i seg selv minimerer antall klatrere.

Som en «oppvarming» klatret teamet på Bents anbefaling Great Corner (M7+, 300 meter), en sørvestvendt vegg på Tebbeltuva, førstebesteget i 2012 av Rich Cross og Jim Bird. Uten å vite det, lyktes Thomas Senf og Christian Schlesener å gjøre den første komplette bestigningen til toppen. Ines og Nina klatret som andre taulag, men dessverre glemte Nina sin hodelykt og det ble for mørkt. Det er først da du kjenner hvor korte dagene er.

Mens den nygifte Schlesener-paret en morgen ville sove, stakk Thomas Senf og Ines Papert ut med ski og feller direkte fra hytta til østveggen på Fjølhaugen. Opp sydpillaren fullførte de sin nye rute Aurorabuttress (M7/WI6+), med 250 meter skotsk klatring under toppen, ledsaget av de første strålene fra nordlyset.

Med stor entusiasme klatret så hele teamet deretter den bratte og imponerende klassikern på øya, Finnkona (WI 6). Det var ikke før mye senere at Ines fant ut hvem det var som i 2006 gjorde førstebestigningen av ruten: Marius Olsen sammen med hennes mangeårige nære venn, Hari Berger fra Østerrike, hvis død hun sørger over den dag i dag. Er hennes tur til Senja en ren tilfeldighet eller er det skjebnen? Hari bragte ikke tilbake mange detaljer fra turen. Er det mulig de prøvde å skjule en hemmelighet?

Selv med komplikasjoner vil denne ruten forbli på Ines personlige Top Ten-liste. Klatringen endte i en foss, der vannet bokstavelig talt skjøt gjennom isskruene, som en kran. Fullstendig gjennomvåte toppet Ines og Thomas ut. Dessverre var paragliderne de pakket med seg opp veggen helt frosne og dermed ubrukelige.

Det var ikke tilfeldig at hun tittet rundt på sidene av den fantastiske linjen som ligger i den høyre delen av veggen. Hun tok et mentalt bilde, for å være mer forberedt på hva de kunne forvente i dette urørte terrenget, når de skulle prøve seg neste dag.

Ventingen til slutten av turen betalte seg. En tynn glasur av is hadde dannet seg over den vanskeligste delen av linja. Skulle Ines og Thomas risikere å prøve seg? Bent informerte om at denne linjen har vært et ettertraktet objekt for mange andre ambisiøse klatrere.

Men ingen hadde prøvd.

– Kvelden før, kjente jeg stor respekt, forteller Ines. 

– Er vi forberedt godt nok til å sikre ruten kun ved hjelp bankebolter, kiler og kammer? Vil vi være i stand til å klatre den direkte linjen ved hjelp av naturlig utstyr? 

Thomas Senf støttet henne i planene, men den lange anmarsjen kostet verdifull tid. De padlet med Bent sine havkajakker over den lett frosne fjorden. Den tidlige morgenturen gjorde inntrykk.

– Vannet var skummelt og fantastisk på samme tid. Det var bekmørkt. Å gli over fjorden kun i skinnet fra våre lykter var en sterk opplevelse. En tynn film av is hadde dannet over natten på vannoverflaten, som kunne høres når man padlet gjennom den. Lyden var uvanlig høy. Med første åretak, tenkte jeg at en hval treffer båten, sier Papert spøkefullt.

«Jeg nådde millimeter tynn is, med min siste sikring langt under meg, Peckeren. Jeg gjorde veldig delikate plasseringer med den knivskarpe øksen min, for ikke å ødelegge den tynne glasuren. Bare en liten bit nok til å finne minimalt tak.»

Dessverre kom de ikke langt på prosjektet. Forsøket på å klatre direktelinja mislyktes på grunn av mangel på sprekker i det nesten horisontale havet av granitt. De fikk ikke plassert et eneste stykke brukbart utstyr i veggen. Ines var frustrert, men etter å ha tenkt over det litt, bestemte hun seg for å starte lenger til høyre. Den første lengden var gjennomført, men nå måtte de takle en gigantisk 20 meters travers for å nå den tynne glasuren av is som markerte bunnen av fossen. Her også var de bare i stand til å plassere dårlige sikringer. Et par dårlige bolter og til slutt, det eneste de hadde som sikring før en syv meters utklatring på syltynn is var en «pecker», som brukes på teknisk klatring, men ikke ment å holde et fall. På denne dagen var både nerver og sikringer ved veis ende.

Det hele ville avhenge av deres siste dag på Senja. Denne gangen ville Thomas Senf spille sin rolle som fotograf. Med kunne da Papert fullføre sitt prosjekt med?

Man kan gjette. Hytteeier Bent var ikke like sikker.

– Tror du virkelig jeg er klar for oppgaven, Ines? 

Men etter litt overtalelse besluttet nordmannen å bli med.

Rundt fire om morgenen padlet de to klatrerne over fjorden. Fotograf Thomas Senf klatret i mellomtiden opp på baksiden av toppen med kamerautstyr, slik at han kunne rappellere ovenfra og inn i ruta, for å komme i god posisjon for å skyte bilder han trengte, noe som senere ville vise seg å være mer enn nyttig.

Bent var også litt spent over prosjektet som stod foran dem. 

– Ja, jeg tror han var litt nervøs, men mer stolt av at han kunne være en del av det, beskrev Ines entusiastisk.

Ting gikk på automatikk, og klatringen gikk i starten veldig bra.

– Uten stress belastet jeg mikrokantene med fronttaggene og veldig nøye, men raskt, klatret jeg gjennom cruxseksjonen på knapt synlige tak. Jeg nådde millimeter tynn is, med min siste sikring langt under meg – peckeren. Jeg gjorde veldig delikate plasseringer med øksen, for ikke å ødelegge den tynne glasuren. Bare et lite kakk for å få tak.

– Et par meter høyere så isen solid ut, men synet kan bedra. Ved hver økseplassering kunne jeg høre en illevarslende, hul lyd. Shit ... nå ble jeg engstelig. Etter noen flere meter med forsiktig klatring, fikk jeg den første solide isskruen inn i kompakt is. Puh ... jeg sendte et gledeshyl ut mot havet. Klarte det! Og heldigvis alt i fri. Et fall hadde ikke vært helt bra, både pga runouten og fordi alt da hadde måttet gjøres på nytt.

Og det var da uhellet hendte. Bent hadde knapt startet da tuppen på øksa brakk. Og det i begynnelsen av en 20 meter lang travers på fjell! Han ga ikke opp og kjempet seg med bare én isøks og en god del teknisk finess. Og hvordan det funket? 

– Vel, han pendlet seg over traversen, bit for bit. Det betød å klippe seg ut, svinge over og jumarere opp til neste sikring og deretter starte prosessen på nytt. Jeg var litt bekymret for at sikringene ikke ville holde, og han ville ende opp med å ta et gigantisk fall. Men gikk alt bra. 

Denne prosessen varte i over tre timer. 

– Det var ikke før Bent kom til standplass, utmattet men uskadd, at jeg innså at vi hadde klatret cruxdelen. Men vi var langt unna uttopping. 

Thomas var på plass med sitt kamera, hengende over dem og fikk gitt Bent sin isøks. Dermed var de i stand til å fortsette opp de siste 200 meter med vertikal is.

– Denne dagen er en vi vil huske i lang tid framover. Vi fikk gjordt førstebestigningen av Finnmannen (M9 +/WI7, 400 meter). Vi toppet ut under en fantastisk stjernehimmel, akkompagnert av et strålende grønt nordlys. Vi var totalt 19 timer på tur den dagen. Akkurat nok tid til å komme oss til flyplassen i Tromsø og rekke flyturen hjem.