Is-eventyret et par steinkast fra Oslobygda

Om du har klatret på Andersnatten sommerstid vet du kanskje at dette er et sted der gutter blir menn, og jenter blir kvinner. Det er ikke seksuell debut jeg refererer til, men motet som kreves for å gjennomføre enkelte av utklatringene på svaene.

Ordtaket På sva er vi alle like stammer antakelig fra Eggedal, og her oppe hjelper det lite om du klatrer 7+ eller hardere på plast. De blankskurte svaene i Eggedal krever sin kvinne, eller mann. Her må man stole på friksjonen mellom sko og stein uten en eneste list å gripe tak i, og ja - det varer gjerne over flere taulengder.

Vinteren arter seg annerledes i Eggedal, og spesielt om man skal klatre is. Det er først og fremst lett å bli skremt av gradestokken, og ofte vil Yr.no sørge for at folk flest holder seg hjemme foran peisen. Meldinger om 20 blå er ikke uvanlig.

Ikke alle forstår at værvarselet ikke er til å stole på, og at turen til Andersnatten bør gjennomføres selv om bare tanken på temperaturen gir deg neglesprett. Det er som regel kaldest i dalbunnen og på parkeringen, men når man runder kanten på Andersnatten og kommer inn i solveggen blir det straks mye bedre.

Landskapet åpner seg samtidig som veggen åpenbarer seg, og her kan det være 2-5 blå samtidig som bonden nede på flata leser av både 20 og 25 på sitt termometer.

Kjøretur og anmarsj

Fra Oslobygda tar kjøreturen cirka to timer, som betyr at en litt over middels elbil kan kjøre tur-retur uten at rekkeviddeangsten setter inn. For noen kan det virke som et fristende alternativ å kjøre om Norefjell. Dette er mulig, men frarådes på det sterkeste. Det er lenger, dårligere vei og det er tross alt en opplevelse av de sjeldne å kjøre gjennom Horgen like nord for Krokstadelva og Drammen. 

Etter du passerer Simostranda og statuen av skiskytterkongen Ole Einar, begynner landskapet for alvor å invitere til eventur som jeg liker å kalle det. Dalen blir tydeligere og toppene litt mer selvstendige. Idet man kommer til Soneren trer den frem.

Den kjente profilen Theodor Kittelsen har malt utallige ganger - Andersnatten. Allerede her kan man ane linja som ifølge sagnet ble til da Anders i all hast satte utfor på ski og ga fjellet den karakteristiske hvite stripa. Tar du frem kikkerten her kan du allerede nå se om det er tilstrekkelig med is i øvre del av ruta.

Olsen og Marte på vei over det snødekte svaet. Greit å ha kontroll på snøforholdene her. Foto: Thomas Horgen

Marte og Olsen nærmer seg innsteget. Sykt fin stegsnø på dette partiet her. Foto: Thomas Horgen

Bilde fra en annen og kjipere tur - eller: En dårlig og tynn vinter på Andersnatten. Foto: Thomas Horgen

Ved nordenden av Soneren må du følge med, avkjøringen kommer raskt, og mang en ivrig klatrer har passert den. Bomveien opp til Andersnatten har blitt automagisk, så husk å registrere deg på norgesbom.no innen 48 timer for å unngå fakturagebyr.

Vel fremme ved parkeringen er det fint å benytte de flotte toalettfasilitetene før man gir seg i kast med turen. Følg veien som går nordøstover, passér en bom og en hytte, og ta av til høyre når skogen åpner seg litt. Her er det en myr, og om sommeren følger man kanten på myra. Videre er det bare å følge rundt veggen til man kommer på sørøstsiden. Man skal gå noen få høydemeter, og det er mye mikroterreng som kan lure deg ut i stry. Styr unna fristelsen om å gå opp til veggen for så å følge den rundt, da kommer du altfor høyt.

Marte the mountaineer har i årevis mobbet meg for trugene jeg har i boden - «Horgen, hva skal du med de trugene?». På årets tur til Andersnatten fikk vi gleden av å ha med oss selveste Olsen, mannen og legenden i historiene presentert gjennom bloggen Olsendriver. Marius Olsen hadde sesongåpning på is og er ellers nyfrelst trugebruker.

Det var flaks for oss alle at Marius kunne stille opp med et ekstra sett truger til Marte slik at hun kunne bli med i trugegjengen. Marius sin hemmelige våte drøm er at trugeturer skal bli like populært som Nordic walking var tilbake på til 2000-tallet, og hvert nye medlem i Trugekluben - den andre klubben med én b - er kjærkomment. 

Det er få anmarsjer som er like magisk som den på Andersnatten. Lettgått, relativt kort og med masse tegn til dyreliv. Etter ca 30 minutter åpner skogen seg og utsikten over Eggedal kommer til syne. Her får man også det første møte med isen på nært hold, og herfra kan du se om det er forhold eller ikke. 

I år er det forhold, FORHOLD med store bokstaver. Tjukk is, nesten hele veien ned, og snøen ligger kompakt opp mot isen. Da vi var der hadde det som kunne gå av skred allerede gått, og flaks var det, for nok en gang hadde isklatrerne lagt igjen skredutstyret hjemme.

Vi racket opp og fordelte jakker og snacks i to sekker før vi parkerte truger, staver og den tredje sekken i skogen. Med en solid snøpakke var det denne gangen trygt å tusle over til bratta. Vel fremme ved innsteget var det bare å legge ut tauet, binde seg inn og få fart på øksene.

Denne dagen var det jubel-is allerede fra start. Sola og temperaturen hadde gjort sitt for å mykne det frosne gullet for oss, og med en fin og hard snøpakke var det enkelt å komme seg opp til leppa og inn på den gode isen. Marte the mountaineer og The Ols fulgte litt oppover snøen for å gi tilstrekkelig med tau for at jeg skulle komme meg i land på en ålreit hyllelignende formasjon. Det er alltid kult å kikke ned fra første stand på denne ruta, det er ingen plass å gjemme seg for de som følger etter.

Olsen tok over den skarpe enden på andre taulengde, og det var ingen i taulaget vårt som så antydninger til støv på klatreformen. Skulle nesten tro at alle trugeturene hadde holdt formen ved like. Lekende lett danset The Ols seg oppover, kun avbrutt av spørsmål om hvor mye tau som var igjen. Som seg hør og bør ble standplassen plassert da tauet tok slutt, nøyaktig én meter under en perfekt hylle. 

Tredje taulengde brant vi avgårde uten nevneverdig diskusjon, og da alle hadde kommet seg til den lille furua på toppen satt vi oss like gjerne ned for å nyte en skive i sola.

Returen gikk som en lek ned en slags rygg som vender mot sør. Her er det bare å følge slakeste vei nedover, og se etter terreng man kan fote seg godt i. Det er rikelig med snø i Eggedal i år, og det var rett før jeg måtte lete etter resten av taulaget når de tråkka gjennom.

Mye av snøen på svaene hadde riktignok glidd ut allerede, og i det bratteste hadde vi et stabilt underlag å bevege oss på. Vi cruisa rett og slett hele veien tilbake til trugeparkeringen.

Og det var fra trugeparkeringen og tilbake til bilen at Marte for alvor ble frelst. Etter å ha tråkka til livet utallige ganger på vei ned, fløt hun nå oppå snøen som en engel i skylaget hele veien tilbake til bilen. 

Jaggu rakk vi tilbake til Oslo før sola gikk ned. Ryktene skal til og med ha det til at Olsen rakk søndagsmiddagen med familien.

Ja, det er ikke mange turer som kan måle seg med denne når man har base i nettopp Oslo. Joa, man kan klatre på ulike klipper og vegger, og det kan være skikkelig gøy. Men, det er få plasser som gir deg samme følelse av fjell, frihet, utsikt og luft under vingene, hvor du i tillegg rekker hjem til middag.

Den hvite stripa om vinteren:

Sommerstid er Den Hvite Stripa seks taulengder og grad 6-/6, og kjent for å være litt run-out. Vinterstid arter ting seg annerledes, og det er tre mulig scenarier. 

Scenario 1:

Det er ikke is i starten - da kan du bare droppe det. Det er som regel en annen is litt lenger østover også. Her er det muligheter for å klatre en taulengde eller to om du vil henge litt i solveggen og slå noen økseslag, da føles ikke turen like forgjeves.

Scenario 2:

Det er is, men tynt. Under disse forholdene er dette en støtende isrute. Normalen er at man ikke får skrudd før leppa halvveis på første taulengde. Her får man lurt inn noe kilegreier eller hekla sammen noe småkvist. Er du heldig får du inn en kort skrue eller to på svaet før du går tom for tau og må sette standplass.

Enkelte år må andremann følge på for at den som leder skal komme i land for å bygge standplass. Er du riktig heldig finner du boltene som står på andre standplass på sommeren.

Scenario 3:

Feit og fin is, nesten hele veien. Man kan nok ikke skru lange skruer hele veien på første taulengde, men er man heldig kan man skru jevnt og trutt med 13 og 10 cm skruer. 

Første taulengde er avgjørende. Er det for tynt krever den en hel del av hodet selv om klatringen er relativt lett. I år (2023) er det ganske bra med is, jeg tør faktisk påstå at Den hvite stripa er i bedre form enn jeg noen gang har sett den. Sist søndag skrudde jeg både to og tre 17 cm skruer på første taulengde, en luksus jeg aldri før har vært borti.

Det fine med vinteren og isklatring er at linjer som denne rettes ut og frigjør oss fra steinens begrensende standplassposisjoner. Vi står vi fritt til å klatre «straight line» og bygge standplass når tauet tar slutt. Vi gikk ruta i tre taulengder med 60 m halvtau, men det skal sies at de to første tauengdene var ganske strekt som vi ville sagt i Drammen.

Ruta er tre eller fire taulengder, litt avhengig av hvor komfortabel du er med å strekke tauet helt ut, og litt avhengig av hvor lange tau du har.

Grad:

Gradsmessig kan vi vel si at det er en klassisk firer, kanskje en litt lett firer også avhengig av hvor mye is det er i starten. Men, som med alle ruter på is må man ta forhold i betraktning. 

Rutebeskrivelse:

Første taulengde (grad 3+) er jevn og slak, og helt klart ganske vedvarende for leggene. Her gjelder det å få inn sekundærtaggene når du skrur, og holde jevn oppdrift for å unngå de verste syreangrepene. Husk lave hæler. Klatremessig er første lengde enkel, men kan by på sikringsmessige utfordringer. Det er kjekt å være trygg på graden og være komfortabel med å klatre et stykke mellom hver skrue. 

Andre taulengde (grad 4) er litt brattere, men er delt opp i mindre opptak. Klatringen blir ikke veldig vedvarende, men har innslag av vertikale partier som kan kreve sitt. Enkelte av vanskelighetene kan omgås om man sikk-sakker seg litt mellom de bratte opptakene, men det krever at du finner god is på veien.

Tredje taulengde (grad 3+) har flere hyller enn andre, men har også noen bratte opptak. Etterhvert blir det en bratt snøbakke, og da begynner man virkelig å nærme seg toppen. Ta stand i en av de fine furuene på toppen.

Retur:

Veien tilbake til trugene er ganske grei, og det er flere alternativ. Også her er det tre muligheter. 

1. Den raskeste veien ned er å følge en ryggformasjon rett sørover fra toppen. Denne dreier gradvis mot øst. Under gode snøforhold er det fint mulig å gå helt ned til trugene, men noen ganger må man ta en rappell fra et tre. Det er verdt å følge med på snøforholdene her. Snøen ligger på et sva, og det er gode muligheter for å løse ut skred. 

2. Et annet bra alternativ er å rappellere ned den svarte stripa siden boltene her er relativt lette å finne hele året. Det er riktignok en del rappeller, og det er mer tidkrevende enn gåturen ned.

3. Hvis du gikk med ski til innsteget og mot formodning tok de med opp, er det faktisk ganske artig å kjøre ski ned sommer-returen. Det vil si ned hovedstien opp til toppen. Etter du topper ut ruta er det bare å gå til høyeste punkt for å fortsette ned på nordsiden og gradvis dreie vestover tilbake til bilen. Vær forsiktig, det er noen seriøst bratte sva om man dreier vestover for tidlig. 

Bailing:

På et normalår er det problematisk å sette abalakov anker på nederste del av isen, og om man må baile fra høyt oppe anbefaler jeg å rappellere “climbers right” og bort til Den Svarte Stripa og videre ned denne. Det skal være mulig å komme seg bort her.