Førstebestigningen av Vettisfossen

Utladalen i mars 1977 

Håkon og jeg prøver så godt vi kan å holde oss på beina på den glatte og rotete stien som noen før oss har tråkket opp i snøen mellom Vetti gård og gryta i bunnen av Vettisfossen.  Det er seint på ettermiddagen og det begynner å bli mørkt. Vi føler oss dystre til sinns. Vi er på vei for å se om det er nok is i fossen til at den er mulig å klatre, men verken Håkon eller jeg er i grunnen klar over hva det vil si å «klatre» på en frossen Vettisfoss. 100 meter bak oss kommer Rob og Henry. De er helt ville etter å forsøke seg på Vettisfossen – om det er is der – og de vil ha med Håkon og meg. Derfor Håkons og mitt litt labre humør.

Les også historien om isklatringen i Norge; også skrevet av Tomas Carlström. 

Da vi kommer fram i gryta under fossen ser vi bare en svart fjellvegg med noen få istapper. Nesten lettet sier vi til hverandre at her er det jo ikke noe is. Det er så mørkt at vi ikke ser detaljer i fjellveggen, men vi fortsetter noen titall meter til og kommer rundt et hjørne. Håkon går foran meg og i det han runder hjørnet stopper han opp og sier: «Det er nok is der, ja…». Og det er det! Et nesten 300 meter høyt, fantastisk byggverk av istapper, isoverheng, hyller, pilarer og gallerier – en hel verden av is!

Bak oss hører vi Henry og Rob. De bråstanser og alt blir helt stille et øyeblikk. Så flerres stillheten av et høyt utrop: «Fuuuuckinell, oh, fuuuckinell! Loook at that!!!» Hadde vi ikke kjent Henrys noe skingrende stemme fra tidligere hadde stedet, tidspunktet og stemningen gjort at vi ville mistenkt hylet for å komme fra en balrog eller noe enda verre. Henry og Rob hadde altså sett isfallet og Henry koker av entusiasme. Rob, som er den mest erfarne isklatreren av oss, er ikke fullt så optimistisk. For min del har jeg mest lyst å melde pass omgående etter å ha sett fossen, men både Henry og Rob vil at vi skal prøve alle fire. 

Vi overnatter på Vetti gård. Morgenen etter står vi tidlig opp; da er det kaldt og stjerneklart ute, klokka er fem. Hver og en av oss går i egne tanker mens vi følger stien inn til fossen. Inne i bunnen av gryta ser vi mer av fossen enn dagen før og det vi trodde var en snøskavl i bunnen viser seg å være en kjempemessig ur av is. Her ligger alt fra svære blokker til knuste iskrystaller. Blokkene er helt glassklare. Stemningen har vært noe trykket tidligere, nå blir den merkbart spent. Til og med Henry er betenkt. Men det er en fantastisk opplevelse å komme inn i denne verdenen av is. All oppmerksomhet dreier seg nå om dette. Vi vurderer de forskjellige formasjonene og mulighetene for klatring. Det er en opplevelse som – for å sitere Rob – er verd mer enn «all the tea in China». 

Vi har gått tre taulengder og kommet opp en tredjedel av fossen til det vi tror er cruxet på det hele; en serie enorme overheng som sperrer videre klatring. Rob finner løsningen. En tynn taulengde over nediset klippe til høyre for selve fossen leder inn over overhengene. Men nå må Håkon og jeg bestemme om vi vil fortsette. Toppen ser heller desperat ut, også om vi heiser sekkene. Dertil kommer at det er så smalt, at det vil bli vanskelig å unngå isras fra de øverste klatrerne. Det vil derfor være større risiko for fire klatrere enn for to. Avgjørende for oss blir at vi ser en renne som går ut til høyre for fossen, direkte fra standplassen på toppen av tredje taulengde. I denne renna er det en frosset foss med helning på 50 – 70 grader. En perfekt escape road, samtidig kan vi få noen fine bilder av Rob og Henry. Slik blir det; Håkon og jeg får noen slappe, men fine taulengder i isrenna til høyre, med tilhørende foto- og observasjonspauser. 

De første taulengdene etter overhengene går greit for Rob og Henry. Henry får en godt beskyttet standplass inne i en stor, komfortabel ishule på toppen av femte taulengde. Den sjette taulengden er en typisk Rob-taulengde – meget bratt og utsatt, men med forholdsvis homogen is, grei å klatre med konvensjonell isklatreteknikk. Men så blir det slutt på det konvensjonelle. Isen blir dårlig med mengder av store istapper og svære hulrom. Slik is er vanskelig og ofte umulig å få isøkser og forankringer til å sitte i. Da må en henge bort øksene og klatre som på klippe. Her er Henry den suverene. Utstyrt med sandovertrukne gummi–hansker kommer han seg oppover med laybacks i istapper, ved hånd- og kroppsjamming, eller ved å stemklatre med beina. Ofte bruker han bare én øks eller lar begge henge i hylstrene. Noen steder får han inn isskruer til forankring, andre steder henger han slynger rundt istapper.

Like før Henry kommer opp til standplassen på den syvende taulengden hører vi at han skriker, og så tar han seg til hodet. Vi ser at han kaster ut noe rødt, som kan være et lommetørkle, deretter setter han balaclavaen ekstra godt på plass. Senere får vi vite hva som hadde hendt. Da han svingte øksa slo han løs en istapp cirka en halv meter høyere oppe, og den ga ham et stort kutt i hodet. Håkon og jeg har selvfølgelig mange gode forslag om hvordan en kan unngå slike ting da vi snakket om dette etterpå. Man kunne for eksempel bruke hjelm!

Etter å ha sett Rob følge etter på den syvende taulengden drar Håkon og jeg tilbake til Vetti. Det var begynt å bli seint på ettermiddagen, men slik vi så det var det bare halvannen taulengde igjen opp til toppen for Rob og Henry. Vi ventet dem tilbake ved åttetiden på kvelden, men klokka blir elleve før de dukker opp, slitne og merket av isen. Henry hadde sitt kutt i hodet og inne i balaclavaen hans var det en klump med størknet blod. Rob hadde fått et sår under øyet. 

Nei, de siste taulengdene hadde slett ikke vært greie. Henry forteller at da han sto på standplassen på toppen av den syvende taulengden og Rob kom etter, kjente han at hylla han sto på vibrerte for hvert økseslag fra Rob. Rob opplevde det samme da han sto på den siste standplassen og Henry kom etter. De kunne se vannet renne bak isen flere steder, noe også Håkon og jeg hadde sett fra våre utsiktspunkter i isrenna til høyre. Vi var alle fire enige om at det var bra at vi ikke hadde vært to taulag i den øvre delen av fossen. 

Les også om førstebestigningen av Hydnefossen.

Vettisfossen måtte vente 19 år på sin andrebestigning. Først i 1996 klatret Franz Fischer fra Sverige og Claus Wagner fra Østerrike den. At det gikk så mange år skyldes ikke bare manglende interesse og klatreferdigheter hos andre klatrere, men at det ikke er alle år Vettisfossen fryser på en slik måte at den er klatrebar.

Om artikkelforfatteren Tomas Carlström (født 1942)

Tomas Carlström (1942) har klatret siden midten av 1950-tallet. Tomas kommer fra Stockholm og flyttet til Norge i 1970 for å jobbe på Norges Høgfjellsskole i Hemsedal. I 1972 starte Tomas opp fjellutstyrsforretningen Skandinavisk Høyfjellsutstyr AS sammen med Hans Petter Fernander og Jan Fredrik Larsen. Fra samme år var Tomas også engasjert av Norrøna Sport AS som utstyrsdesigner. Tomas er også hjernen og designeren bak hexentrics. 

Tomas har flere førstebestigninger på is i Hemsedal (bl.a. Haugsfossen, Flagetfossen, Torsetfossen og Grøthesigene), Hallingdal (bl.a. Ridalsberget, Rotnheimfossene og fosser ved Svenkerud og i Hol.), Lærdal (bl.a. Seltunfossen og Kjørlifossen), Valdres (Langåni) og Drivdalen (Kongsvollfossen). Tomas har også undervist i fjellaktiviteter som høgfjellskiløping, brevandring, fjellklatring – og isklatring, blant annet på Norges Idrettshøgskole og for Turistforeningen.

Utenom fjellaktiviteter har Tomas jobbet som grafisk designer og fotograf, og driver i dag bl.a. med undervisning i fotografi.