Sesongen har startet for lengst i Narvik

– Men sannsynligvis er flere av linjene vi har klatret her oppe ubesteget. Vi har hvertfall gitt dem navn nå, så folk kan få sjansen til å kjenne de igjen for eventuelle nye bestigninger. 

Hvordan endte du opp i Norge? Og hvorfor Narvik?

– Jeg har alltid reist til fjellene, men nå ønsket jeg å finne et sted der jeg kunne slå meg mer til ro. Jeg ville reise mindre, og ha bedre tid. Det å slippe å måtte prøve på noe under dårlige forhold, fordi jeg hadde dårlig tid, var en viktig grunn til at jeg ønsket å flytte. Et roligere liv, rett og slett. 

– Da jeg var i Lofoten i august møtte jeg en bekjent som hadde jobbet i Narvik. Han anbefalte meg en jobb som jeg fikk. Jeg møtte også andre Narvik-baserte klatrere, og etterhvert skjønte jeg at det ikke lenger var noe alternativ å reise hjem igjen. Jeg dro til Finland, pakket sakene mine, og noen uker senere bodde jeg i Narvik.  

Juho forteller at han begynte å klatre i 2012 for å kunne komme seg opp på de brattere og mer tekniske toppene. Denne vinteren er den første han trener innendørs, før det har han fulgt årstidene, og skiftet fra klippe til is når forholdene har krevd det.

De siste 10 årene har han vekslet mellom cragging i lavlandet i Finland, og å besøke høyere fjell rundt omkring i verden for mer alpin klatring. 

Klatremiljøet i Narvik er inkluderende, og mulighetene er uendelig, forteller han.

– Stedet er jo såpass lite at det er lett å finne de ivrigste klatrerne og alpinistene. Det hadde nok ikke skjedd i Chamonix. I tillegg er det så mye klatring her. Du har jo de kjente stedene som Lofoten, Senja og Lyngen i kjøreavstand, men også her i nærheten av Narvik er det utrolig mye å gjøre. 

Fortell litt om hva du har gjort så langt i vinter

– Det har vært en veldig bra sesongstart her i nord. Vi har kunnet klatre is siden slutten av oktober, men stort sett måtte vi opp over 800 meter. Narvik er jo nærme Sverige, så på 30 minutter kan vi kjøre til islinjene rundt Abisko.

Et område han særlig trekker frem er Kärkevagge, som ligger rett over grensa til Sverige. Det som lokker er spennende formasjoner, og spesielt gode forhold.

– Lokalbefolkningen påstår de ikke sett så mye is på fem år! Jeg og Joda Dolmans  utviklet en ny sektor med tre bratte og tekniske linjer der. Den første var  hovedlinjen på sektoren. Den døpte vi 'Nordens änglar' WI6 /120m. Den første dagen vi var der unngikk vi crux-taulengden ved å klatre en M5+ lenger til venstre, ettersom den direkte linja så alt for drøy ut. Men da vi rappellerte over den fant vi ut at den nok hadde vært trygg å klatre. Så vi kom tilbake for å gå linja fra bånn, men i stedet for å repetere det vi allerede hadde gjort prøvde vi oss på en «hanging icicle traverse» under et stort tak. Denne traversen var like fin som den originale linja, og veldig luftig! Vi snakket ikke så mye under den bestigningen. Vi måtte være ganske forsiktige. 

I løpet av dagen så jeg sommerfugl som fløy i tåka, med vinger dekket av rim. Den ble sansnynligvis brakt nordover av en varm luftstrøm. Den ga navnet til den nye ruta vi gikk: 'Butterfly effect' WI6/120m. 

På slutten av den dagen klatret vi den siste linja, i skumringen: 'Korpsängen' 70m / WI5. 

Alle de nevnte linjene er veldig estetiske og anbefales.

Men Juhoo har ikke bare klatret bratt is over grensa, han har også hakket litt is i Stordalen og Lappskardet, nord for Narvik. I Stordalen klatret han en linje på 350 meter, sammen med Joda Dolmans og Sofie Eriksson.

Anmarsjen ble gjort i flip-flops (!) over en elv, og selve klatringen foregikk i sterk vind. Returen ble gjort under nordlyset.

– Alt i alt en svært minneverdig tur, forteller han. – Vi kalte ruta vår 'Flipflop krigare', WI5.

– Noen uker senere satt Joda og jeg oss ned med et kart, og fant en foss vi ville sjekke ut. Med alpin start klokka 3 om morgenen kjørte vi fra Narvik til Kirkesdalen, og brukte tre timer opp på platået på Lappskardet. Vi ropte av glede da vi så en 250 meter høy linje, og skjønte at vi kom til å få en fin dag. Isen var hard og skjør, og gjorde klatringen litt anstrengende, men en klar himmel og den første virkelige kalde og fine vinterdagen hjalp oss å holde humøret oppe. Rundt oss fløy det ravner, og en lys og skinnende måne lyste veien for oss da vi navigerte oss gjennom de siste isformasjonene på linja. Vi var så fjernt fra alt og alle. Og jeg ble minnet på hvorfor det å klatre i nord virkelig er noe jeg verdsetter. 

Den kan godt være at fossen har et navn om sommeren, men vi kunne ikke finne noe, og døpte den bare 'Lappskardfossen' WI5/+.

Noen råd angående logistikken hvis man ønsker å gjøre en isklatretur nordover - hvor skal man bo, hva er de beste områdene å besøke, når er sesongen best?

– Jeg tror at den beste tiden for isklatring rundt Narvik er fra midten av januar til slutten av mars. Da er det stabile forhold, og litt mer dagslys. Du får gjort mye tidligere på sesongen også, det er jo mulig å klatre allerede i november, men da trenger du mer lokal kunnskap for å finne de beste stedene. Skal du klatre i desember bør du trives med å klatre i mørket. 

Området med mest isklatring ligger i nærheten av Setermoen, en times kjøring nordover fra Narvik. Da har du rask tilgang til steder som Spansdalen, Sjovegan og Sordalen som er de mest kjente dalene i området og ganske godt dokumentert både på nett og i klatreføreren Arctic Ice.

Hvis du skal klatre tidlig på sesongen er det kanskje best å bo i Abisko i Sverige, og så være fleksibel til å kjøre over til Norge hvis forholdene er bra.