Legendarisk besøk på Arctic Ice Festival i Sør-Troms

Bilturen fra Evenes til Fjellkysten Gjestehus delte jeg med et par fra New York, to fra London og en italiener. Som nordmann ble jeg gjenstand for alle tenkelige spørsmål om Norge der de andre sitter som limt til bilvinduet og peker begeistret på havet, fjellene og hver minste lille antydning til en frossen foss. 

Vel fremme på Fjellkysten blir jeg møtt av Tor Lyngmo, mannen som driver hotellet og som startet festivalen i sin tid i 2010. Han møter meg med et fast håndtrykk mens blikket hans farer over de andre gjestene jeg ankom med.

– Velkommen, velkommen! Så dere noen klatrere i Spansdalen? Alle er fortsatt på tur, ser du. Var det glatt på veien? Nei, dere skulle ha kommet tidligere altså, været har vært helt fantastisk. Yes, just put your bags here and I will show you your rooms first! Grab some waffles around the corner!

Man kan se på Tor at det er lenge siden det har vært så travelt på hotellet. To år med pandemi gjør ikke akkurat underverker for et litt avsideliggende gjestehus i Sør-Troms. Kvikke bevegelser og flakkende blikk tyder på at han har det travelt, men han smiler varmt og tar seg god tid til å svare på alle henvendelser. 

Til og med når en tromsøværing spør om hvor langt det er til nærmeste sted å kjøpe snus tilbyr Tor seg å kjøre. Han kjøpte hotellet i 2008, og med en sønn som klatret is fikk han øynene opp for potensialet som lå i området.

I 2010 arrangerte han den første isklatrefestivalen med utgangspunkt i hotellet, og tok da kontakt med Sjur Nesheim i Tromsø og Marius Morstad i Oslo for å komme i kontakt med miljøet og invitere til festival. For fire år siden snublet den tyske isklatre-trioen Matthias Scherer, Tanja Schmitt og tvillingsøsteren Heike Schmitt inn dørene på Fjellkysten på jakt etter en kopp kaffe etter en dag med klatring.

De hadde allerede reist rundt i Norge i en rekke år, men dette var deres første tur til Troms. De hadde forelsket seg i hvordan den sterke vinden skapte unike isformasjoner de ikke hadde sett maken til og hvordan nordlyset kunne danse over himmelen.

Selv bor de i Cogne-dalen på den italienske siden av Mont Blanc-massivet og arrangerer selv isklatrefestival der. Da Tor og Matthias oppdaget at de delte en lidenskap for denne særdeles snevre formen for arrangementer ble de sittende å prate i timevis.

Den tyske gjengen endte da opp med å bli boende på Fjellkysten i tre uker og klatre i området. De ble deretter med på å arrangere festivalen kommende år, og som profesjonelle klatrere med et internasjonalt nettverk fikk de både sponsorer og andre profesjonelle klatrere til å delta.

Etter å ha slengt bagasjen inn på rommet blir jeg straks lokket tilbake til lobbyen av lukten av nystekte vafler. Folk har begynt å komme tilbake fra dagens tur og står samlet rundt vaffeljernet og deler erfaringer fra dagen.

Mens jeg står og diskuterer hvor fantastisk steinen i Bohuslän er med amerikaner bosatt i Stockholm ser jeg en lang, svart hårmanke fly gjennom lobbyen i en rasende fart.

Jeg kjenner et vindkast bak meg og ser det lange svarte håret flagre forbi nok en gang, denne gangen var jeg raskt nok ute til å se at det faktisk er en kropp som bærer denne manken. En mann iført shorts, t-skjorte, dunvest og sokker trukket opp til under knærne flyr frem og tilbake mellom gruppene med mennesker som ballen i et flipperspill.

Han snakker italiensk til italienerne og fransk til franskmennene. Først når han prater med Tor Lyngbø på engelsk hører jeg hans tyske aksent, og jeg skjønner at dette må være medarrangør Matthias Sherer.

– Okey, alle sammen! Klokka sju er det foredrag med Juho Knuuttila. Han er en finsk alpinist som nylig har flyttet til Narvik og skal fortelle om mulighetene i området, rekker Matthias knapt å rope mens han rygger ut av rommet og forsvinner igjen.

Under foredraget forteller Juho om den siste uken før festivalen begynte, da han mener det maler et godt bilde av hvilke muligheter som finnes i området. På én uke klatret han og noen venner to nye linjer på Senja.

Den ene dagen trengte vennene hans å hvile, så da gikk han like gjerne en ny linje solo. Deretter repeterte de den kjente fossen Finnkona (Wi6) på Senja, kjørte på ski ned renna på Gangnesaksla i Sørskjomen og gjorde en vinterbestigning av Stetind.

Dette ble beskrevet som en temmelig normal uke i Juhos liv, og bildene fra turene ga tilskuerne nok å snakke om under middagen og gire seg opp til morgendagens klatrekurs.

Neste dag var det duket for at alle deltakerne skulle dra sammen til Øvervatnet hvor festivalens første skikkelig isklatrekurs skulle finne sted. Frokosten fortæres og matpakkene pakkes før alle blir skysset til Øvervatnet av lokale frivillige som stiller opp under festivalen.

Når vi hopper ut av bilene ved vannet faller blikket umiddelbart på Store Flågbekken, en virkelig imponerende foss like ved veien. Det er den bratteste og mest vedvarende fossen i området med WI 5/6 og 4 taulengder.

Her kan man virkelig drømme seg bort i fossens vertikale ishav med søyler, istapper og vindherjede formasjoner mens man går over vannet på vei til Lille Flågbekken, der kurset skal holdes. Mens vi trasker gjennom snøen er det plutselig to stykker som bryter ut av rekka og setter kurs for Store Flågbekken.

Hva er dette? Er det to kursdeltakere som har som intensjon å hoppe over alle introduksjonskurs og gi fatt på isklatringens høyere kurser for de aller tapreste? Nei, jeg må ta ansvar for å avverge den sikre katastrofe.

Jeg tar dem igjen for å fortelle dem at dette er STORE Flågbekken, og at der de skal er LILLE Flågbekken. Det viser seg at de to jeg utøver min medmenneskelige plikt på ved å redde er Sondre og Eivind Jacobsen, to brødre fra Salangen, som er nærmeste tettsted.

De bor nå i henholdsvis Tromsø og Bodø, og har herjet rundt i fjellene her i snart 20 år. De er her for å ta sin årlige tur opp Store Flågbekken. Brødrene har vært med på festivalen i en rekke år.

Det startet med at de ble bedt om å holde foredrag om mulighetene for skialpinisme i området, men ble etter hvert engasjert i festivalen og hjalp de utenlandske guidene med tips om hvor de kunne finne best mulig snø.

– Dette blir årets første isklatretur, så jeg er spent på hvor pumpa jeg kommer til å bli på de bratte partiene i starten, sier Eivind med et uttrykk som viser at han ikke uroer seg i det minste.

– Det er kult at festivalen trekker så mange folk fra hele verden, det er jo ikke et så kjent område i Norge blant fjellfolk generelt, så at noen av de mest kjente klatrerne i verden kommer hit år etter år er ganske kult, sier Sondre.

Jeg lar brødrene fortsette bort til den majestetiske fossen og føyer meg inn i rekka som beveger seg videre over vannet. Ved Lille Flågbekken har instruktørene allerede hengt opp topptau ved linjer av forskjellig vanskelighet og Conrad Anker går mellom deltakerne med sportsteip og tusj for å lage navnelapper man kan klistre på hjelmen.

Deretter samler han og Steve Swenson alle deltakerne i en ring for å gå gjennom dagens program, potensielle farer ved isklatring og en oppvarmingsrunde. Conrad (59) og Steve (68) er i toppform tross alderen, og deltakerne følger ivrig med når de forklarer hvordan de pleier å varme opp, for her er det triks å hente. 

Etter å ha vist alle hvordan utstyret funker og sørget for at stegjernene sitter godt sikrer instruktørene de første deltakerne opp fossen mens de forklarer de som står rundt hvordan man skal bevege seg på is, og får gjentatte ganger demonstrert praktiske eksempler med nybegynneren som klatrer.

Mange av deltakerne er helt nye innenfor isklatring, og etter et par turer opp isen har de opplevd motgang og mestring. Ruben Amen fra New York blir fullstendig hekta, og begir seg opp brattere og brattere linjer.

Læringskurven er tydelig og man ser forbedring mellom hver gang han går på isen. Når han er nede og det ikke er noen ledige linjer spør han Jeff Mercier, en svært erfaren fransk alpinist, om tips på teknikk og vurderinger av iskvalitet.

– Jeg synes det er helt fantastisk. Å kunne bevege seg slik på frossent vann er jo helt rått. Jeg mener, det er jo crazy! Og å få muligheten til å lære av de beste i verden på en så personlig måte er veldig bra. Jeg reiser veldig mye og har opplevd mange fine steder, men atmosfæren på Fjellkysten og festivalen her generelt er veldig spesiell. Jeg vil veldig gjerne komme tilbake hit og klatre mer, forklarer Ruben mens han knyter seg inn i tauet og klorer seg opp en av de brattere linjene som instruktørene har gjort klar.

Conrad fisker opp en liten høyttaler og setter på amerikansk urfolks-hiphop. Han danser litt og svarer på alle mulige spørsmål om hans egne ekspedisjoner og klatring generelt fra deltakerne.

Hans energiske utstråling smitter over på deltakerne som tar noen litt klønete dansetrinn før de innser at det ikke er så lett som det ser ut når man har stegjern på beina. Etter middag holder Conrad foredrag om noen av ekspedisjonene sine.

Han snakker om turer til Alaska, Patagonia, Yosemite og ikke minst Meru, som han selv omtaler som sin stolteste bestigning. På slutten av foredraget trekker han opp Steinar, en av de ansatte på Fjellkysten, og forklarer at det er hans siste dag før han skal pensjonere seg.

Steinar er en beskjeden fyr, men smiler fra øre til øre når hele festivalen reiser seg fra stolene sine for å gi han en avskjedsapplaus. Etter foredraget mingles det i baren mens Conrad graverer isøksene til de som vil. Han tegner små fjell og motiverende ord, før han signerer øksene med et lite anker.

Dagen etter er deltakerne blitt delt opp i grupper etter nivå og skal ut på forskjellige steder for å utvide sin verktøykasse med tau- og isteknikker.

Jeg lytter til hvordan Matthias Scherer går igjennom hvordan man planlegger en dag med isklatring fra start til slutt med gruppa si. De legger vekt på å være varsom for snøskred og problemer knyttet til vær.

Selv benytter jeg anledningen til å bli med Jacobsen-brødrene på skitur etterfulgt av litt isklatring. De viser meg rundt i området og snakker med stor iver om alle mulighetene man har i området, både for ski og klatring.

De er glad i bratte fjell og turer der overgangen mellom skikjøring og klatring blir uklar, men i dag tvinger været og snøforholdene oss til å holde oss i skogen. Heldigvis kjenner de lokale brødrene hvor vi kan kjøre flott skog med utsikt over fjord, fjell og helt tilbake til Fjellkysten.

Etter noen runder i skogen hiver vi oss i bilen og kjører bort til en svært skjermet foss der vi kan klatre uten å plages av vinden. Det har vært en gruppe fra kurset der inne, og når vi går oppover det gode sporet mot fossen møter vi de på vei ned.

De har storkost seg og flere kan meddele at de har utfordret seg mer enn de hadde trodd de ville. Mestringsfølelsen lyser i ansiktet deres. Nå vil de skynde seg tilbake til hotellet for å steke noen vafler sier de, mens vi fortsetter oppover i håp om å få klatret før mørket faller på.

Med Sondre først i tauet er vi oppe før hodelyktene må frem, og jeg går nok litt ekstra fort ned til bilen da jeg syntes jeg allerede kjenner vaffellukta i nesa.

Festivalens siste kursdag er tilbake på Lille Flågbekken, der instruktørene denne gangen hadde flyttet topptaufestene lenger opp på fossen, slik at man kan klatre enda høyere enn sist vi var her.

Det er tydelig at det har vært mye læring de siste dagene, da deltakerne har kontroll på utstyret sitt og setter i gang med å klatre uten nærmere instruksjon.

Her blir det bare videre utvikling av ferdigheter, samt litt introduksjon til standplassrutiner som står på menyen. Stort sett nyter vi bare en fin klatredag i sola med våre nye venner fra hele verden.

Tilbake på hotellet forteller Christian Dramsdahl, forfatteren av isklatreføreren og toppturguiden for området, om mulighetene som ligger mellom Narvik, Riksgränsen og Fjellkysten-området.

Han forklarer også om norsk klatreetikk, og det oppstår en ørliten boltedebatt - som seg hør og bør når mange klatrere fra forskjellige kulturer samles. Debatten avsluttes heldigvis med en skål og vennlige smil, før kvelden siger videre.

Neste dag er reisedag for de fleste og været har snudd til tungt regnvær og mye vind, så de færreste har det travelt med å legge seg. Det ryktes også at en gjeng med italienere inntok dansegulvet på den lokale puben i Salangen, som et forfriskende tilskudd til klientellet under temafesten “80’s party”.

På søndagen svinger kjettingen som henger ned fra taket ute på terrassen frem og tilbake i vinden og dunker mot veggen. Regnet plasker ned og fjellene kan man ikke lenger se.

Godt festivalen ikke begynner nå, for dette er definitivt innevær. Lobbyen er full av bagasje og folk som utveksler klemmer og kontaktinformasjon.

Enkelte tripper stresset rundt og bekymrer seg for om flyet blir kansellert på grunn av vær eller skred over veien. Bilene ute på parkeringen fylles etter hvert opp og setter fart mot Evenes.

Festivalen er over for denne gang, men jeg blir ikke overrasket samtlige av deltakerne treffes igjen her på Fjellkysten neste år.