720 meter isklatring på Norges sjuende lengste foss

Også i nabodalen Eikesdalen og lenger øst, både i Sunndalen og Drivdalen ved Oppdal, er det finne forhold for isklatring nå, og på Fosen ble det nylig gått eksotiske førstebestigninger.

Slik beskriver han ukens tur opp Ølmåa, som altså er Norges sjuende høyeste foss:

Fikk melding av Anders Opsahl Bredesen noen dager i forveien, med spørsmål om jeg var gira på å klatre Ølmåa tirsdag 26. januar. Jeg svarte med en gang ja – jeg hadde tenkt på denne store fossen i et par år, og hadde fri fra jobb. 

Møtte Anders på Åndalsnes klokka 07.30 om morgenen. På Marsteinen pakket vi sekkene og siktet oppover mot den tydelige fossen i skumringen. Vi gikk ikke mange høydemeteren før vi tok på oss stegjern og fulgte isen oppover elven. Vi var spente på hvor langt vi ville komme uten tau. Det endte med at vi gikk helt opp til den bratteste fossen på Ølmåa, cirka 250-300 meter oppe i lia. Anders begynte å gjøre klar tauene, mens jeg tok en liten buldreøkt på bergveggen ved siden av.

Jeg startet med første taulengde opp en bratt søyle på 10-15 meter. Satte standplass etter 60 meter. Følte på første taulende at øksene satt dårlig. På standplass fant jeg ut at begge øksebladene var løse og beveget seg. Vi hadde selfølgelig ikke med oss noe verktøy på turen. Prøvde å stramme skruene på isøksen med en isskrue, uten den store suksessen. Vi konkluderte med at bladene ikke ville løsne helt, så lenge skruene fortsatt var der.

Anders tok seg av neste taulengde. Det ble en luftig travers på skrå oppover, slik at jeg skulle slippe å få is i hodet. Deretter ble det en taulende med grad 3 is på hver av oss.

Midtpartiet av fossen er ganske slakt, så der gikk vi løpende ca 250 meter. Her gikk Anders gjennom en snøbro og pluppet rett ned i vannet. Han ble gjennombløt på ene foten, men etter en liten diskusjon fant vi ut at vi bare skulle fortsette. Om han skulle begynne å fryse kunne han ta den ene sokken min med en brødpose rundt. 

Den vanskeligste klatringen er grad WI4, men det meste er på 3-tallet og enklere. 

Siste del av fossen var på tre taulengder. Jeg tok første og tredje, og Anders den andre taulengden. Her kunne vi komme oss unna med grad tre-klatring, men vi valgte å avslutte turen med 4´er klatring til topps, som vi ikke angret på! Stemningen var på topp, foten til Andes var fortsatt våt men ikke kald og øksebladene mine var fortsatt løse. 

Returen går ned en renneformansjon en liten kilometer nordvest for der vi toppet ut. Returen viste seg å være av beste sort med en rusjebane på ca 900 høydemeter. To timer etter uttoppinga ut sto vi ved bilen i femtida på ettermiddagen, i samme skumringen som da vi startet. 

Se flere bilder fra turen i galleriet under!