Bratt og fin isklatring i Drivdalen

Bildene var fra den innbydende isklatreruta Mekanisk kommunikasjon i Drivdalen i Oppdal, ei rute på to taulengder som sjelden toucher bakken, men som gjerne er kronet med en feit og fin topplengde. Om den når helt ned skjer dette gjerne tidlig i sesongen før vinteren tørker den helt ut, og i år hadde den bestemt seg for å rulle ut den røde løperen. 

Bildene som tikket inn gjorde det vanskelig å sitte i ro på kontorpulten min nede på den lokale klatresjappa VPG.

Sjekk vår liste over de ti viktigste fossene du må få klatra før toget går!

Tredje nyttårsdag åpnet det seg en mulighet for å hæle seg ut på tur for min egen del også, og jeg skriver hæle seg ut for det var 17 minusgrader grader ute. Et par dager tidligere hadde jeg ringt Rune (Kvalsnes) og han var ikke tung å be med seg på tur. Men Rune føler seg tryggest når Dag Jørund (The Dog Vik) er med, så vi fikk hooket opp med han også. Og godt var det, for han er den i gruppa med pump om dagen og i tillegg hadde vi et fortrinn i at han faktisk hadde klatret ruta tidligere i vinter.

Etter en kjapp inspeksjon av ruta fra avstand med kikkert, var vi i gang med den timelange anmarsjen opp til innsteget. Den starter friskt med en tyrolertravers på en god og gammel 6mm tykk vaier, over elva Driva. Vaieren holdt. På turen opp mimret Rune og jeg om den gangen vi traverserte oss inn høyt oppe i ruta og klatret andretaulengden. Vi husker begge to klatringa som bratt og var nå litt spente på hvordan dette skulle gå? Førstetaulengden er vesentlig tynnere og brattere og den første turen opp hit var for mange kilo siden (aka 15-20 år).

Ved innsteget konkluderte vi med at det nok var 10 grader mildere der oppe enn nede på Auna (Oppdal sentrum). Likevel var isen kald og sprø, og tilsiget av vann så ut til å være avskrudd for sesongen i nedre del. Siden det var jeg som inviterte på tur, fikk jeg æren av å lede første taulengde. Dag Jørund hadde ledet taulengden tidligere i vinter og jeg er tradisjonelt glad i å lede i fjellet, så det passet meg bra. 

Førstelengden var tynn, men fullt klatrebar og godt sikret av isskruer, men jeg var glad noen kortere skruer også hang på selen. Det er en kjensgjerning at pumpen ikke lengre er som den engang var under de gylne tidene for 10-12 år siden, men gamle kunnskaper fra ryggmargen koplet inn og sørget for at jeg kunne fullføre lengden med æren i behold. 

Det var heldigvis ikke vind i håret, men det kald været sørget for en god runde med screaming barfies på neste standplass. Etter noen minutter med sammenbitte tenner var jeg klar for å sikre opp Rune og Dag Jørund. Som menneske anser jeg meg selv som mer reflektert nå enn for 10-12 år siden, men jeg har fortsatt ikke et klart svar på hvorfor jeg tillater å utsette meg selv for disse rundene med neglebit vinter etter vinter. Kanskje står det klart for meg om 10-12 nye år?

Dag Jørund ledet andrelengden som en legende slik at Rune og jeg uforstyrret kunne konsentrere oss om å jabbe skit og synse bedrevitende om klatrerelaterte trivialiteter. Plutselig plystret Dag Jørund fra toppen og vi kunne følge etter på feit og fin is, men som var overraskende blankpolert av været.

Kort tid etter stod vi alle tre på toppen og spiste knallharde kransekakeringer. Kjentmann Dag Jørund kunne informere om at moskus ofte trekker ned hit for å beite, men ingen territoriale og illsinte urdyr var å se i dag.  

På gå-returen ned på nordsiden av islinja kjente jeg på en berikende følelse av å ha klatret en fullblods og bratt islinje sammen med mine gamle klatrepartnere igjen. Det gjorde godt.