«Med føttene tre meter over moseskruene smeltet underarmene»

Og en linje utmerket seg for meg: «Dramadronninga», som følger det kan beskrives som en merkelig vertikal renne med en gardin i toppen. Innsteget er opp den opplagte issøylen. Et par meter før søyla slutter traverserer man ut en svakhet mot høyre og inn i renna, med mosedotter og riss opp til en hylle. Over hylla følger man en overhengende seksjon opp til den flate uttoppingen. Det gikk flere år før jeg prøvde meg på linja, mest fordi den så ganske hard ut. Og Drivdalen har fått nok stål i seg fra NSB og Statens Vegvesen, så borrebolter var uaktuell tilnærming for meg.

Men en vakker vinterdag stod jeg der med mer kiler enn skruer i racket og psyket meg opp. Den vintern var jeg mer gira på pullups med vekter enn utholdenhetstrening og ærlig talt var jeg ganske sliten av halvtimen med anmarsj. Men man kan ikke la seg stoppe av dårlig form når linjene skinner. Pass på meg Henrik, sa jeg og satte i gang. Noen ganger får man det man ønsker seg rett i fleisen, og da gjelder det å være forberedt. Pumpen kom på søyla og fulgte meg ut traversen. Linja var alle joikaers drøm, med gode skruer, en pecker, en v-bolt og diverse kilereir. Etter den merkelige renneformasjonen dro jeg meg lettet inn på hylla under den overhengende toppdelen. Der satte jeg et par isskruer i mose og prøvde riste ut pumpen. Erfaring viser at pumpen fra utrente armer først forsvinner neste dag, og bivy på hylla var uaktuelt, så jeg klatret videre opp det som åpenbart ville være cruxet. Med føttene tre meter over moseskruene smeltet underarmene. Det var kun et par meter til toppen, og alt tilsa at det var best å gunne på. Men jeg bæda og prøvde klatre ned til hylla. Jeg falt, men en kjedereaksjon av heldige omstendigheter reddet meg; den venstre isøksen hektet en list, den høyre smatt inn i et riss. I det øksene poppet for andre gang pendlet jeg inn på hylla der stegjerna kuttet seg fast i mosen. Perpleks stod jeg og svaitet på mosedotten, helt uten å ha belastet tauet. For et ninjatriks, kom det fra Henrik. Men det var bare flaks og ingen ninja kan jeg love deg. Så stod jeg der igjen - fortsatt med muligheten for å nicke en førstebestigning. Er det innafor dersom man faller men uten å belaste tauet egentlig? Samme det. Opp gikk det igjen. Snart satt to gode økser i mosen over den flate uttoppingen. Jeg var så glad og pumpa at jeg ikke merket at jeg falt før jeg hørte vinden suse rundt ørene mine. Denne gangen uteble ninjatriksene. Jeg svevde forbi cruxet, forbi moseskruene og ned hele renna. Heldigvis er Henrik en god sikrer og løp inn slakk, så jeg landet med god margin til bakken. Jeg innså også at ruta så bratt at du aldri risikerer å treffe verken mosehylla eller andre ting. Etter noen uker var pumpen ute av armene og jeg vendte tilbake. Da var ruta så kjent at jeg kunne sette pris på førstebestigningen uten å være livredd. Men helt ærlig så var jeg ganske pumpa da jeg toppet ut.

Da jeg ble bedt av Klatring om å skrive om en klassiker var min første tanke at denne ruta ikke er en klassiker fordi den er så ny. Da jeg sjekket bildearkivet mitt innså jeg at det faktisk er 8 år siden førstebestigningen. I år klatret jeg ruta igjen. Siden jeg var der sist hadde det poppet opp enda én ny rute. Og fortsatt er det flere ubestegne mikslinjer der. Drivdalen bare gir og gir. Og mosen spirer og gror rundt skruene mine på hylla fortsatt. Jeg innså også at man får en bra kile i taket over hylla. Sånn bare i tilfelle du ikke er så gira på susere i moseskruer. God tur.