Isklatring på Skogagrova i Romsdalen

Det hadde ikke vært i bruk på et par år, så formen var skranglete. Da vi kjørte ned dalen og passerte fossen tenkte jeg at – jo, kanskje de fire taulengdene allikevel var verdt å klatre, som en reintroduksjon til sporten. 

Dagen etter avtalte vi kjekt og greit familiemiddag klokka halv fem, tok en lang morgen og surret oss ut i bilen i 12-tiden. Og spurte oss hva vi skulle fylle tiden med etter at fossen var klatra og frem til middagen startet. Kjedelig – får vel bare ta en øl og slappe av. 

Fossen ligger rett ved veien, så anmarsjen tar knappe fem minutter. Vi gravde frem isklatreutstyret. Leashes var glemt, ja. Og bare 10 isskruer? Vel, det der er så lett at vi knapt trenger å sikre, tenkte jeg. Skal vi se, vi frisoloerer opp de to første avsatsene, som hver er noen få meter høye. Så starter vi i venstrekanten av selve fossen og drar oss helt til topps i én taulengde. 

Les mer om hvordan du kommer i gang med isklatring. 

Men ser man det gitt, en isskrue måtte til på første avsats. Det rant vann under isen og den virket like skjør som meg. Det var også veldig mye snø, så jeg måtte formelig grave meg opp på det første platået. Slik graving tar forbausende lang tid. Standplass tjue meter bort, under neste avsats. Denne skulle vise seg å være nesten 10 meter høy. Ikke noe frisoloering der heller nei. Og som forrige opptak, litt vanskelig, hard og krakelerende is. Fire skruer måtte til. Urk, slik en feilberegning. 

Endelig igang med selve hovedisen. Standplass i venstrekanten slik at Karoline ikke blir truffet av fallende is. Jeg høgger meg kjekt og greit noen meter slakt oppover til høyre før isen begynner å bratne. Hmm, øksene sitter egentlig ganske dårlig – og kan jeg stole på den ene nok til å slippe den andre og skru inn en skrue? Botemiddelet er å slå så mye at en svær tallerken kommer ut. Smart. Nytt forsøk, og etter noen litt mer finslige kakk, oppleves det som at øksa sitter. 

Første skrue er inne. Jeg beveger meg opp i «bratta». Det rant vann der inne hvor fossen er slakest så det ble et nesten loddrett opptak på tre-fire meter før det ble noe slakere. Mine ti isskruer skulle vise seg å ikke holde så lenge som tiltenkt. To må til for neste standplass, og Karoline hadde en der nede. Syv skruer fordelt på femti meter? Tror ikke jeg strekker denne lengden helt opp, nei. Og ikke hadde tauet rukket heller – fossen er jo virkelig så lang som det sto i føreren – tre taulengder etter andre avsats. 

«Denne lengden er mer behagelig, noe grunnet oppvarming på første lengden og litt enklere og mer plastisk is. Jeg får nytt utsikten over Romsdalen, samt isgiganten Døntefossen der på andre siden av dalen.»

Etter en hel del svette har jeg karret meg opp på litt slakere terreng. Tre skruer måtte til på taulengden, og jaggu har ikke jeg behov for å roe psyken med en fjerde. Når den er vel skrudd inn og jeg får ristet pumpen ut av legga på det slake partiet, ser jeg meg ut en ok standplass under et minioverheng på andre siden av isen. Der kan vi grave ut et sted å stå, slik at vi slipper å henge inn mot isen. Man merker godt at man ikke har klatret is på to år. Hvordan var det nå med disse skruene ... kakke, feste, slippe, håpe at skrua ikke faller ut mens man snur hånda. Skru. Oi, luftlomme i isen, men beholder den allikevel. 

Standplass! Det har vært kaldt i det siste og isen virker som den har magasinert kulde. Det får også Karoline merke på vei opp ... det er sannelig ikke lett å få våre uskarpe økser til å sitte tilfredsstillende. Og når man først klatrer sakte får beina ekstra bank.

Neste lengde gikk videre ut mot venstre, så tilbake mot høyre over en skulder og til ny standplass i snø. Denne lengden er mer behagelig, noe grunnet oppvarming på førstelengden og litt enklere og mer plastisk is. Jeg får nytt utsikten over Romsdalen, samt isgiganten Døntefossen der på andre siden av dalen. Jeg minnes da vi sto på veien i 1987 og Leif skulle ha meg med på en førstebestigning av den. Jeg hadde da bare klatret is noen få ganger, og mente at det nok var å ta munnen for full. Leif svarte at «det er jo bare å høgge seg oppover det». Sant nok, og en måned senere var fossen førstebesteget av Dag Kolsrud og Ulf Geir Hansen. 

Når Karoline kommer på standplass har det begynt å skyme. Vi hadde ikke med oss hodelykter ... dette skulle jo gå så fort! Og returen – var den til høyre eller venstre? Jeg sender sms til en lokal helt for å være helt sikker. Ingen tid for nøling når vi kommer helt opp. En kort taulengde står igjen. Også her er isen vanskelig og på toppen er det ikke akkurat mindre snø enn der nede. Jeg bruker sikkert ti minutter til å baske meg opp til første mulige tre etter at isen er forsert. 

Sms-svar viser at retur er mot isklatrers høyre, først bort en skulder, så ned noen hyllesystemer. Vage spor etter andre bestigere leder veien i skumringen, og etter 20 minutters snøsvømming er vi nede ved bilen. Vi får utsatt middagen en halvtimes tid og rekker heldigvis en kald øl. Skogagrova altså – den easy peasy fossen som skulle vise seg å ta halve dagen, vel og merke under vanskelige forhold og store mengder snø.