Først opp hele Gjølapilaren

– Vi hadde litt blanda følelser før vi gikk på den ubestegne delen. Vi var gira på å komme i gang, men skjønte det ville bli en drøy arbeidsøkt i skarpenden. Formmessig har vi grei utholdenhet fra plastklatringa, men jeg hadde kun hatt tre turer på is denne sesongen, og Steinar ingen, så vi var litt spent, forteller Mats Peder Mosti.

Gjølapilaren er en voldsom foss i Litldalen på Nordmøre, og den ble førstebesteget av Emil Bråten og Toralf Furseth i 2015. Men de gikk ikke den hissige og bratte nedre delen av toppilaren. 

Denne vinteren har det vært uvanlig gode forhold for isklatring på Nordvestlandet, og førstebestigningen av hele Gjølapilaren skjedde altså sist onsdag (17. februar 2021).

– Vi hadde stort sett fine forhold. Det var mye vind, men ganske lunt oppe i Gjølagapet. Derimot ble det veldig mye spindrift som opplevdes litt sjenerende. Isen var homogen og fin, men litt hard og slå i. Vi hadde ventet oss mer 3D-klatring og luft i isen oppe i bratta, men det var dønn kompakt og vi måtte jobbe for meterne.

– Hva skiller den øverste delen som dere førstebesteg fra resten av linja?

– Med forholdene vi hadde var det liten forskjell på de to taulengdene i vanskelighetsgrad. Den første bratte lengda på selve pilaren var naturlig å avslutte etter cirka 40 meter, og neste taulengde ble dratt helt ut, 60 meter.

– Hvor lang ble turen i sin helhet?

– Omtrent 1 100 høydemeter anmarsj og litt over 300 meter klatring. Vi gikk en lang introlengde på 60-70 meter og grad omtrent WI4. Selve pilaren er rundt 100 meter lang med vertikal til svakt overhengende is. Vi gikk den i to taulengder og vurderte graden til vedvarende WI6 på begge taulengdene. Resten linja består av cirka 150 meter snørenne med innslag av korte opptak på is. På retur valgte vi å rappellere ned isen og gå ut samme vei som vi kom. Det gikk veldig greit, vi brukte omtrent 12 timer totalt fra bil til bil. En betydelig del av tida gikk med til å vente ut spindrift som aldri ville gi seg.

– Ja, hva var det vanskeligste på turen?

– Det mest krevende var i grunn å få kabalen til å gå opp på hjemmebane. Ingrid og Katinka som holdt de respektive fortene hadde den desidert tyngste oppgaven her. Så stor takk til begge! Ja, og så er vi ikke så ofte på turer som dette om dagen, så litt plunder og heft på første V-anker ble det.

– Til slutt: Hvordan føltes det å toppe ut?

– Vi var veldig fornøyde da vi nådde toppen! Vi var begge slitne, men hadde vært i flytsonen hele veien og humøret var på topp.