Om fjellet er stygt er i alle fall utsikten fantastisk. Foto: Lars Thulin
Lesetid: 4 minutter
Da Slingsby uttalte de berømte ordene kan det ikke ha vært den estetiske betydningen av «ugly» han hadde i tankene. Den vanlige betydningen av ugly (stygt) er å beskrive noe som lite pent, men det kan også, på både norsk og engelsk, beskrive noe som oppleves som truende og/eller farlig.
Og det er sant at når du står på parkeringsplassen nede ved fjorden så ser fjellet farlig og truende ut. Stetind ser ut som et fantasifjell fra Ringenes Herre. Eller som et slikt fjell vi klatrer på mens vi sover.
Petter Wessel Zapffe beskrev fjellet som «en ambolt hvorpå gudene kan hamre». Man kan, hvis man har god fantasi, se for seg skarer av mennesker fra den yngre steinalder i ærbødig tilbedelse ved foten av fjellet. Stetind er et unorsk fjell og minner vel mer om granittårnene i Karakoram enn våre hjemlige fjell. Når man kommer seg etter det første sjokket ved synet av kjempen så er veien opp til innsteget en ganske trivelig tur.
Man begynner å gå helt nede i fjæresteinene, gjennom et bjørkeskogsbelte og etter en halvtime er man oppe i høyfjellslandskap med lyng, småbjørk og endel store kampesteiner. Etter halvannen times vandring på god sti kommer man opp til enden på et vann hvor det passer fint med en liten hvil og påfyll av vann og fast føde. Fra enden av vannet skrår man tilbake opp mot sydpillaren og langs noen svakt stigende hyller som man følger frem til innsteget. For å komme helt frem til innsteget må man ofte krysse et sentsmeltende snøfellt. Tidlig på året kan dette være et problem, men når vi gikk der, i begynnelsen av august, var det helt greit selv om vi bare hadde joggesko.
De første 8-9 taulengdene av sydpillaren er slake og vanskelighetsgraden ligger på 4-tallet med noen femmeropptak her og der. Vi startet sammen med et annet taulag og pillaren er såpass bred at det går helt fint. De gikk i høyre del, mens vi gikk venstre del og bortsett fra noen rop nå og da hverken så eller hørte vi mere til dem før vi kom opp på den øverste hylla.
Da vi kom opp på hylla under toppveggen var det andre taulaget allerede igang med de tre siste taulengdene. Vi satt og ventet litt, men så raskt at dette kom til å ta lang tid. I tillegg var vi trøtte etter 3-4 timers søvn natten før og den lange fly og bil-turen fra Oslo-Evenes-Narvik. Vi traverserte derfor bortover hylla mot eggen og normalveien. Det var greit å gå uten tau helt opp til toppen. Det var litt bittert å ikke få klatret hele ruta, men på den annen side har man jo da en god unnskyldning for å gå ruta en gang til.
Toppen på Stetind er noe for seg selv. Den er like stor som en fotballbane og helt flat. Det er mer eller mindre loddrette stup på alle kanter og utsikten er fantastisk. Langt ut mot vest ser du Vestfjorden og bak den Lofotveggen. Vi var der oppe i en time, kikket ned vesteggen og lå ellers og badet i kveldssolen.
Etter tre timer var vi nede ved parkeringen. Taulaget som gikk foran oss var ikke kommet opp. I kikkerten så vi at de var på nest siste standplass. Etter et bad i elva, en stor porsjon pasta og et par glass rødvin lå vi i posene og fulgte med når de rundet toppen i skumringen.
