19 taulengder og 790 meter

Han bor nå i Kabelvåg etter å ha bodd ulike steder i Nord-Norge de siste 7-8 årene. 

– Det er omtrent fire år siden som jeg begynte å sjekke ut sydvestveggen, der det ikke var noen etablert rute.

Drømmen: En ny, direkte linje på blank vegg, fra bunn til topps. 

– Jeg har faktisk vært oppe to ganger hver sommer de siste tre årene i hvert fall, og sittet på innsteget og ventet. Men jeg har aldri helt «kommat till skott». Det er veldig mye havtåke på den siden av Stetind. Det var aldri tørt.

INTRODUKSJONEN.

Andreas Widlund snakker en fin miks av nordnorsk og nordsvensk, derav «till skott». Han fikk sitt første møte med klatring via Greenpeace. Via jobben han deretter fikk som tilkomsttekniker møtte han flere klatrere. Derfra gikk det fort til hans første møte med Stetind. 

– Når du kommer fra innlands-Sverige føles det litt fjernt å skulle begynne å klatre i fjellet. Men jeg var så heldig å få bli med Roar Lande da han skulle trene til Nortind-opptaket. Han trengte en sikrer, da stilte jeg meg frivillig. Jeg klatret Stetind med Lande første gang i 2012. Vi dro på impulstur og kjørte non stop fra Oslo til Stefjorden. Da var jeg helt, helt fersk og skulle klatre Sydpillaren. Det gikk som det gikk – vi tok oss opp, men jeg hadde med meg alt for lite vann og alt for lite mat og visste ikke egentlig hva jeg gikk til. Så det ble en lang epic. Så mitt første møte med Stetind er et traume, en retur som aldri tok slutt ... Men så har jeg vært på Stetind mye etterpå, sier Widlund.

Les også

Gratulerer med dagen De ti forbitrede fingertak på Stetinden (110)!

Tilfeldighetene gjorde at omtrent på sekundet 110 år etter at Carl Wilhelm Rubenson hang etter fingrene i De ti forbitrede fingertak på Stetinden gjorde jeg det samme.

FORSKJELLEN.

– Jeg har gått den på vinteren to ganger, hvorav en gang solo. Jeg har alltid sett på sørvestveggen, hver gang jeg har vært i området har jeg tatt bilder og studert de etterpå. Og så fikk jeg høre om en fotograf som hadde flybilder av Stetind, og spurte pent om å få de. De var tatt fra ulike vinkler. Og ei linje begynte å titte fram.

Widlund var ikke alene om å ha sett på den veggen.

– Jeg vet det er andre som har vært på vei opp til innsteget. Så jeg har vært litt stresset på det. 

Forskjellen i år fra tidligere sommere var to ting:

1. Widlund var ferdig med en turnusjobb, dermed var han ikke tvunget til å være borte 14 dager i strekk i flere perioder. 

2. En ekstrem varmeperiode i nord, og tørre forhold.

– Jeg ringte rundt til de få personene som jeg kunne tenke meg å ha med på en sånn tur. Det er cirka tre. Men ingen av dem hadde mulighet: De var på jobb, bortreist eller på kjærestetur. Så hørte jeg av meg til to andre som var gira på samme rute, for å se om de var i posisjon til å gå den før meg. 

Heldigvis for Widlund var de også bortreist. 

– Jeg tenkte: Faen heller. Nå må det bare skje.

FORSØK 1.

– Jeg hadde tausoloert mye på våren for å komme i form. Så jeg dro til innsteget og var forberedt på tre dager solo i veggen. Jeg fikk vente ganske lenge på havtåka. Første cruxet er bare å komme seg opp i veggen. Ruta jeg hadde sett for meg starter ti meter opp i veggen, og innsteget er et kompakt og bratt sva. Jeg visste ikke om det var mulig å komme gjennom det. Det var såpass tidlig at det lå snø inntil veggen, så jeg fikk heldigvis hjelp av snøen til å komme til det første diedersystemet. Jeg tok meg overraskende langt, cirka 70-80 meter opp, gjennom det første diederet og et takoverheng og videre til det sa stopp ved det første virkelige cruxet: Et parti hvor man må bytte diedersystem. En 7-er-travers på blankt sva. Det tørte jeg ikke gjøre solo.

Dette var 26. juni. Det ble bail.

KORT BACKSTORY OM JODA, SOM DU SNART FÅR MØTE.

– Joda Dolman er ung, ivrig og flink, og vi klatrer fint sammen. Jeg hadde snakka med ham før jeg reiste inn for å prøve solo. Da var han i Romsdalen, for langt unna til å være aktuell som partner. Vi har en greie når vi tausoloerer der vi sender hverandre bilder, forteller Widlund. 

Widlund sendte bilde til Joda da han bailet fra sydvestveggen. 

– Men jeg fikk ikke noe svar.

Widlund tok seg ned fra Stetind, sov litt ved bilen og begynte å kjøre til fergeleiet i Skutvik for å ta båten hjem til Lofoten. Da ticket det inn en melding idet han parkerte i køen på fergeleiet. 

– Det er en MMS fra Jo fra fergeleiet, der han skriver: «Æ kommer ...». Og jeg bare: Hva i helvvette ...

Da står bilen til Joda tre biler foran Widlunds i køen.

– Jeg springer ut, banker på vinduet hans, og han er like overraska over å se meg som jeg er over å se ham. 

Det er ikke noe spørsmål. 

De lurer Sprinteren til Joha ut av bobilkøen og kjører tilbake i retning Stetind.

UENDELIG MYE SNICKERS.

Helst ville Widlund gjøre ruta i et push. De var forberedt på 2-3 dager i veggen, og ville gå lett. De tok bare med seg dunjakker og planla å sove på tauene. Med på tur: Tre liter vann, en liten gassboks, en liten brenner for å smelte snø som lå på amfiene, en titankopp. 

– Og så uendelig mye Snickers, da. 

I tillegg hadde Joda med en bankebolt og en Biltema-hammer. 

– Med en partner og en bankebolt til traversen trodde jeg at det var mulig. Jeg sa det til Joda, men jeg var jo ikke sikker egentlig. 

På deres felles forsøk sendte Widlund Joha på sva-cruxet. 

– Han klatra bra. Og når man først vet at det går, er det langt lettere enn når man går inn i det ukjente. 

De to fulgte Widlunds linjeplan ganske eksakt. Ønske var en linje som var så direkte som mulig. Et delmål var å ikke for langt til høyre, der ruta Gullfisken går. Etter cruxet ventet det Widlund kaller «klokkeren» klatring. De to vekselledet alt. De klatret på halvtau og hadde en tagline for å heise en liten 35L sekk.

– Karakteren til Stetind er ganske kompakt – enten har du velsikret fin klatring, ellers har du grunne romperiss. Men akkurat taulengden gjennom kaminen (taulengde 4.) i kveldssol var fin. Vi hadde passert det første cruxet og visste at det var lengde til neste spørsmålstegn.

Les også

Klatresekker

Stor test av klatresekker beregnet for alpin- og sportsklatring: Hver klatresekk vi har testet for alpinklatring har elementer som feste for ski, isøkser og annet klatreutstyr, mens sekkene vi har testet for sportsklatring er mer beregnet for å ha plass til tauet, sela og ekspresslynger.

33 TIMER PÅ.

– Der kommer valget av partner inn. Det var så behagelig å klatre med Joha, det var ikke noe stress og jeg stoler 100% på ham, både klatremessig. Vi kan være ærlige med hverandre hele veien. Om man ikke føler seg på topp, kan man bare si det. 

De brukte 12 timer til første amfi, der de tok en powernap på tauene og fikk i seg litt væske. Deretter fortsatt de mot neste amfi. Da hadde de vært i veggen 17-18 timer. 

– Det blir brattere og brattere for hvert amfi du kommer til. På slutten av partiet mot andre amfi merket jeg at Joha brukte veldig lang tid på led – han klatret opp, så til siden, jeg merket at han ikke visste hvor han skulle. Etter en god stund roper han, jeg hører på stemmen at han var sliten. Jeg sa: Forsøk å bare klatre til høyre og lag en standplass, så kommer jeg opp, så finner vi ut av det. Da hadde jeg stått på stand i sikkert 90 min, spist Snickers og hørt på musikk, uthvilt og klar. Så jeg sier: Det her ser jo fett ut? Og Joha bare: Å, synes du? Vil du ta det? 

Alt ble gått i fri, onsight, helt til ... 

TIME 32, 20 METER IGJEN.

– Siste taulengde, den var min. Kom opp til en hylle før de siste 20 meterne. Jeg var helt ferdig, bare rota rundt, masse taudrag. Så Joha kommer opp til standplass. Da spør jeg Jo sånn litt forsiktig – han har akkurat gått to harde taulengder rett før det – hvis han har én dråpe energi igjen, er det bedre om han tar det. 

Joha klatrer i vei, det er store formasjoner, alt drypper og er vått. 

– Så spør han meg: Er det greit om jeg dra meg forbi? Jeg svarer: Du er på led, du bestemmer. Så siste taulengde ble gått i french free.

– Betyr det at du må tilbake?

– Jeg er veldig fornøyd med at vi fikk gått alt i fri unntatt siste lengden. Der og da handlet det bare om ta seg opp. Men det hadde vært kult å gjøre det igjen, og gå ruta på mindre enn 33 timer ...

TOPPEN. STETIND. STÁDDÁ.

Ruta har navnet Stádda (det lulesamiske navnet på Stetind) og teller 19 taulengder, totalt 790 meter. 

– Vi kom opp klokka tre på natta. Midnattssol, vindstille, alene på Stetind. Det kunne ikke vært en bedre avslutning.

På vei ned hentet de resten av stæsjet i Widlund bivvy. De fire sommerne når Widlund har spanet på Stetind, har han også gravd ut en bivvy under en stor stein ved tregrensa. Så satte de seg i bilene og kjørte mot ferga «i en slags rus», slik Widlund beskriver det. 

– Da vi kom til Svolvær og skulle spise sende-is på Cirkle K, hadde Joda sovna i bilen. Han våkna ikke da jeg banket på ruta.