Sydpillaren

Dette var ikke spørsmal som BRA-gjengen, Børge (Ousland), Ralph (Høibakk) og Aleksander (Gamme), stilte seg. For oss var det klart: 

Drømmer dør ikke før de er satt ut i livet. Været kan ingen gjøre noe med; men når sola skinner, er det lysten, viljen og utholdenheten som bestemmer resultatet.

Det begynte for et år siden. Børge ringte meg og spurte om vi ikke skulle ta en tur sammen på Stetind. Det syntes jeg var en strålende ide. Jeg hadde truffet Børge ved noen anledninger, men kjente ham ikke ut over det. Å gjøre noe ordentlig sammen med ham, i min egen lekegrind, i fjellet, var spennende og tiltrekkende.

Vær og tilfeldigheter stilte seg i veien i fjor. Vi gjorde en ny avtale, helgen 15-17. juli i år. Det passer bra, tenkte jeg. Det blir årets bursdags-presang. Jeg fylte 85 den 14.

Les også: Stetind og Norges fineste pilar

Men været ville seg ikke, så vi flyttet D-dagen, ikke D for angrep, men D for Drømmedag, til siste helg i juli. Tanken på et siste besøk på Stetind, må ha gjort meg overmodig. Hva med å få oppfylt min 60-årige drøm om å få klatret Sydpillaren?

Den hadde levd i meg fra jeg gjorde første vinterbestigning av Stetind i 1963 sammen med Arne Næss. Mens vi strevde med meter-tykke sukkersnøbalkonger på normalveien, fortalte han om solvarme sva og lekre klatreriss fra sin førstebestigning av Sydpillaren.

I et anfall av lettsinn, spurte jeg Børge: Hva med å få med seg en som kan lede oss opp Syd-pillaren? Vi klarer det med tau ovenfra? Børge var selvsagt med på å øke anten.

Potten økte, dette var fjellpoker, og Børge har et godt pokeransikt.

Han ringte Aleksander som ikke lot seg nøde. Også han hadde Stetind og Sydpillaren høyt på sin ønskeliste. Resultat: Fra to til tre, fra Normal-veien til Sydpillaren.

Tanken på at dette nok var godt over evne, at det var langt etter holdbarhetsdatoen, streifet meg, men jeg gjorde som jeg pleier med selvkritiske tanker: Feide dem inn under teppet. Dessuten, vi vet ikke om noe er umulig før vi har prøvd. 

Jeg hadde holdt to avskjedsforestillinger før: Free solo av normalveien på Stetind for fire år siden, og 200 års jubileum for førstebestigningen av Falketind sammen med Anders Opdal for to år siden. Den første tok 12 timer, den andre 18. Jeg gadd ikke tenke på hvor mange timer jeg måtte putte i potten for Sydpillaren.

Fredag ved to-tida rullet vi inn på parkerings-plassen under Stetind. Han ruvet himmelhøyt over oss, det er ingen tvil om at han er et maskulint fjell. Det oser testosteron av ham. Han er renskåret uten skjemmende arr, en naturskapt obelisk fra tidenes morgen, en rank, langlemmet skulptur, som meislet ut av Vigeland.

Det er en aura av egensindighet og arroganse over ham. Slik har han stått, en evig nunatakk, og sett istider komme og gå. Han har en positur og en holdning som tilsier at han er av adelig herkomst, en Konge i sitt rike. Mennesker som møter ham, blir enten overveldet eller poetiske.

William C. Slingsby skrev på slutten av attenhundretallet: «The ugliest mountain I ever saw. There’s nothing like it in the world,» mens Peter Wessel Zapffe sier: «En ambolt hvorpå guderne kan hamre».

Ettermiddagssola gjorde at de granittgrå svaene fikk et svakt rødbrunt skjær, ikke av solbrenthet, men av velvære. Jeg studerte ham med ærefrykt, men kunne ikke tolke om han så avvisende ut eller innbydende, ønsket han oss velkommen, eller ga han faen?

Sist gang jeg var her, for fire år siden, hadde jeg glemt å ta en selfie av oss sammen på toppen. På Halls fortopp hadde jeg ropt over til ham at jeg skulle komme tilbake og sørge for å rette på dette. Nå var jeg her. Var han rede, var jeg velkommen?

Det var flere folk på parkeringsplassen. En godværshelg i slutten av juli trekker klatrere til Stetind som veps mot en ølmugge. Blant dem var det en som både Børge og Aleksander kjente: Leo Houlding, en klatrer med et renomme som løfter seg brattere og høyere enn selv Stetind.

Han var der med familie, kone og to barn, jente på 7 og gutt på 5. De skulle også klatre Sydpillaren, hele gjengen! I all verden. Vi trodde vi skulle ut på en manndomsprøve. Så viser det seg at drømmeruta faktisk er en barnehage!

OVERSKRIDELSER

Noen ganger i livet,

løfter vi oss ut over oss selv,

og gjør noe

som vi enda ikke var rede for,

eller, på overtid,

noe som vi ikke lenger

hadde forutsetninger for.

Skulle vi starte med en gang, eller hvile og prøve å komme av gårde tidlig lørdag morgen? Vi så oss rundt. Det lå mange i startgropene. Når skuddet gikk, ville det bli et run av klatrekåte unggutter for å komme først opp til Sydpillaren. Der ville det bli lang kø foran hvert lyskryss.

Nei, heller starte nå, være først på Kongelosjen og, om nødvendig, klatre hele natten for å holde åsgårdsreien bak oss. Midnattsola har dratt nordover i slutten av juli, men det ville fortsatt være lyst nok til å klatre. Vi bestemte oss for å gjøre som Petter Northug: Rykke fra feltet.

Vi lot soveposer og liggeunderlag ligge igjen. Jeg hadde med ullundertøy, anorakk og dunjakke mot nattekulda. Proviantbagen min inneholdt fire grove brødskiver, en nøttepose, en bunke New Energy og fire halvlitre med Cola classic. På beina hadde vi joggesko for anmarsjen og i sekken svasko for Sydpillaren.

Mine partnere delte klatreutstyret seg imellom. Da vi startet, sa Aleksander generøst: «Vi bærer ditt utstyr på nedturen», mens han pekte på Børge. Jeg protesterte ikke. På anmarsjen og under klatringen ville jeg gjerne være selvhjulpen. Men jeg var usikker på om lårene mine ville bære meg helt ned med sekk på ryggen.

Mtbakker var tidligere min spesialitet. Nå opplevdes de, som navnet sier, som motbakker. Permanent hjerteflimmer og en utposning på hovedpulsåren gjør at jeg lett blir andpusten, og må gå langsomt. Løsningen er å gå jevnt og sammenhengende, heller enn raskt med påtvungne hvilestopp.

Et venstre kne som krangler, gjør at jeg må sette høyre bein først når jeg skal opp et litt høyt trinn. Under klatringen må jeg gjøre noen hoppeflytt for å få riktig fot i posisjon. En ubehagelig lyskebrokk og forstørret prostata med hyppige pissepauser kompletterer diagnosen. 

Det er kanskje noen som spør seg: Hvem i all verden har sluppet denne dødssyke oldingen ut av gamlehjemmet? Vel, det er frivillig å leve, og det er frivillig å bli liggende på sofaen. Vi griper etter noe som gir mening.

Eller som Arne Næss har sagt: Meningen med livet er å gi livet mening. For tjue år siden ville jeg ha ledet Sydpillaren, det ville ha gitt mening. Nå håpet jeg at jeg skulle kunne gå den med topptau, det ville gi mening i dag. Hva om fem år? Vet du hva, det gidder jeg ikke å tenke på.

Børge og Aleksander er rause og omtenksomme. De gikk med håndbrekket på, i mitt tempo. Stien fører oss i stigende spiral fra starten, nordvest for fjellfoten, opp rundt sydsiden. Over oss viser

Stetind stadig nye sider av seg selv, som en poserende modell som snur seg på catwalken: Først den mørke veggen opp til nord-vest-toppen og en flik av den legendariske Nordveggen, deretter den solomspunne Vestveggen med Fandens Dansegulv, så den 900 meter høye Sydpillaren, den vakreste, retteste og reneste klatrelinje i Norge (i verden?), og endelig hele den vidfavnende sydflanken.

Herfra er Stetind en mektig ørn som har reist seg med klørne i grusen og har foldet ut de digre vingene, enten for å skremme deg bort eller for å omfavne deg.

Et særpreg ved Stetind, som skiller den fra de fleste, steile granittfjell, er de lange, dels horisontale, dels skrå båndene som krysser den kilometerbrede sydsiden. Geologisk er de tegn på at størkningen av magma for nær to milliarder år siden, må ha skjedd i perioder med noen millioner års mellomrom. For meg er de kongelige ordensbånd som Kongen bærer som tegn på sin byrd, og på at hans slektstavle strekker seg helt tilbake til jordens ungdom.

Normal tid opp til innsteget er 2,5 til 3 timer. Med mitt tempo betydde det 4 timer. Det tok 5, men det var ikke min skyld. Overgangen fra stien ut til starten på Sydpillaren, Kongelosjen, er ikke lett å finne. Vi var halvveis oppe til Halls fortopp før vi skjønte at vi var på villspor, og måtte nesten ned til Svartvann før vi ante noe som liknet fotefar ut til venstre i retning innsteget.

Kongelosjen ligger ikke ved foten av Sydpillaren, heldigvis. Fra innsteget ned til grusen er det 400 meter. Det betyr samtidig at det er 500 klatremeter til toppen, i seg selv et storveggsforetakende.

Det var denne delen av Sydpillaren som Arne Næss og hans kone Else Hertzberg førstebesteg i 1936. I 1966 klatre Nils Faarlund og Jon Voll, som de første, den nederste delen av pillaren.

De aller fleste nøyer seg i dag med veien til Næss. Når vi snakker om Sydpillaren, er det denne ruta vi tenker på.

Klokka var åtte før vi kunne legge hånden på den ru granitten, nesten to milliarder år gammel. Aldersmessig var vi i slekt, den og jeg. Kveldssola varmet kroppen og klippen.

Fram med svaskoene og av med joggeskoene, som var våte etter marsjen gjennom myrstrekningene ovenfor parkeringsplassen. Men det betydde også noe tilleggsvekt i sekken.

Aleksander skulle lede. Han var et hjelmkledt, krøllhåret pinnsvin med alle kilene, «vennene» og kortslyngene hengende rundt midjen. Vi konsulerte føreren i fellesskap. 

Jeg skal gjerne lede, sa Aleks, men jeg er ingen diktator. Jeg vil ha konsensus om rutevalget.

Det var kloke ord fra en statssjef. Han samlet ministrene rundt seg og holdt statsråd før hver taulengde. Om det var det som gjorde det, vet jeg ikke, men vi gjorde ingen feil før klatringen var slutt, og vi bare skulletraversere noen meter inn i en lett renne under toppen.

Det var en glede å se Aleksander lede, rolige bevegelser, gode mellomforankringer, bunnsolide standplasser, og, ikke minst, et fotarbeide som en ballettdanser. Det minnet meg om min gamle læremester, Odd Sæther. Han instruerte: Hvis du skal komme opp, må du huske på å se ned på føttene. Børge og jeg klatret stor sett etter hverandre, mens Aleksander prøvde å holde stramt tau til oss begge.

Sydpillaren deler seg i tre nesten like lange partier: Fire taulengder fra Kongelosjen til Første Amfi, fire taulenger fra Første Amfi til Andre Amfi og tre-fire taulengder i toppveggen. 

Klatringen i de to nederste tredjedelene er overkommelige, også for oss overårige; stort sett grad 4, sva, riss og diedre. Et unntak er en overhengende kamin som snevrer seg inn mot utsteget. Med sekk på ryggen og et kne som ikke liker å stå i spenn mot den andre veggen, ble det plundrete.

Sola gikk og la seg. Det ble kjølig, ullundertøyet kom på. Selv med dunjakke, mens vi sto på standplass, ble det hustrig. Jeg lærte av Børge. Han var raskt ned i sekken og hentet opp dunjakken.

Jeg skjønte etter hvert hvorfor han hadde unngått å fryse i hjæl i isødet. Det trøstet meg at selv polarreven Børge frøys, mens vi ventet på det forløsende rop fra Aleksander: 

– Selvforankring.

Tremannslag tar tid. Det var massevis av sandkorn i timeglasset. Jeg merket at jeg maktet de enkelte taulengdene, men at summen av dem begynte å gnage. Det ble tyngre å mobilisere for hver passasje etter hvert som vi nærmet oss toppen.

Jeg hadde ikke klatret ordentlig i fjellet på mange år. Innedørsklatringen pa Klatreverket ga trening i å mestre en 5-er i en femten meters vegg, men den ga ikke den stamina som trengs for en 500 meters sammenhengende pillar.

Toppveggen er intimiderende. Hvis Børge og Aleksander hadde foreslått å traversere ut Andre Amfi til Normalveien, hadde jeg sagt ja takk. Men det gjorde de ikke. Og jeg har fortsatt for mye stolthet i meg til å være den som ber om godt vær.

Formasjonene som leder opp mot det digre takoverhenget som stenger adkomsten til toppen, er en gave til alle som liker utsøkt friklatring; lange laybacker langs smale riss, glatte diedre med vegger uten markerte trinn, bare små kvartskrystaller for svaskoene.

Igjen måtte jeg beundre Aleksander. Det kunne bli en del metre uten mulighet for sikring, før han sto urørlig på mikrobentak mens han fant plass til en mellomforankring. 

Som gammel klippespesialist, syntes jeg at passasjene var som smykker på et vakkert kjede. Som gammel, kjente jeg at hver av dem tømte meg. 

For hver taulengde, måtte jeg grave dypere for å kjempe meg opp til standplass. Også Børge fikk mer å bite i. Aleksander ønsket lettere sekk på de vanskelige taulengdene og lastet noe over på ham. Børge fikk god bruk for kjempekreftene, det ble som å trekke en blytung pulk i skruisen.

Så langt hadde vi aldri vært i tvil om veien videre. Nå sto vi foran 10-15 metre med riss som leder opp i høyre kant av takoverhengene, og visste at vi skulle finne en overgang ut til høyre til en lett renne opp mot toppen.

Skulle vi gå ut i bunnen, der vi sto, eller skulle vi klatre halvveis opp og gå ut der, eller skulle vi helt opp før vi kunne traversere? Vi prøvde alle tre, og det tok selvsagt masse tid. I ettertid, det riktige er: Helt opp og så ut til høyre.

I topprenna bandt jeg meg ut og kunne endelig rusle langsomt opp til et nytt møte med Kongen. Han hilste meg velkommen i solskinnet ved varden som står rett over Sydpillaren:

 – Hallo Ralph, så hyggelig å se deg igjen. Kom la oss ta en selfie.

Børge og Aleksander hilste også høvisk på Kongen. Det ble utvekslet klemmer og gjensidig skryt og beundring, før vi etterfylte slunkne væske- og kaloridepoter. Jeg hadde ikke mye cola igjen. Børge rakte meg en halvliter vann: 

Her, jeg fant en vannpytt i den siste renna, drikk!

Jeg vet ikke om det var sant, jeg så ikke noe vann da jeg gikk opp renna. 

Egentlig burde vi ha ruslet rundt det flate topplatået for å nyte utsikten i alle retninger, men tanken på den lange nedstigningen gjorde det nødvendig å rasjonere strengt med det lille som var igjen av krefter. Jeg måtte konsentrere meg for ikke å sjangle.

Hvert skritt nedover kostet mobilisering av ny innsats og koordinasjon for ikke å snuble. Det er på returen at uhellene skjer. Takknemlig, men med et stikk av dårlig samvittighet, overlot jeg sekken min til Børge.

Jeg lukket øynene for stolthetstapet. Klyvingen ned til Mysosten, rapellen forbi «de åtte ti forbitrede fingertupptakene» og eggen bort til Halls fortopp er uproblematiske, men er ganske utsatt. Børge og Aleksander insisterte på å tausikre. Jeg var glad til.

Fra Halls fortopp er det tre etapper ned til parkeringsplassen: Først 300 høydemetre i østflanken til et hugg i østeggen, så 400 høydemetre i sydøstsiden ned til Svartvann, før de siste 700 infernalske høydemetrene hjem. Jeg hadde kjøpt inn teleskopstaver for anledningen for å redusere belastningen på lårene og på det dårlige kneet. 

Underveis går det ikke an å tenke på at det skal bli deilig å komme fram. Det er altfor langt, det kjennes knugende. Hver etappe er mer enn lang nok. Jeg kjente at jeg måtte sette meg oppnåelige delmål.

Igjen var Børge og Aleksander rause og om-tenksomme. De holdt følge med meg selv om min skrittlengde og frekvens etter hvert gikk mot null. Mot slutten gikk Børge litt i forveien for å bestille et sted å sove. Da Aleksander og jeg tok de siste stegene ned til parkeringsplassen, hadde vi vært underveis sammenhengende i mer enn 30 timer.

Til slutt, det uunngåelige spørsmålet: 

Hvorfor? 

Hvorfor klatring?

Hvorfor Sydpillaren som 85-åring?

Klatring er for meg en nødvendig videreføring av det som var menneskets lodd i mer enn 90% av den tiden det har eksistert mennesker på jorden: Det å forholde seg til fare, til det å mestre en tilværelse ut mot grensen for livsfare.

Siden faremestring var en livsnødvendighet, er vi genetisk utstyrt nettopp for å kunne håndtere fare. Siden fare er skremmende, har det moderne mennesket sørget for å fjerne det meste av det som er farlig. Virkningen av denne fare-forflatingen, er at viktige deler av vårt DNA ikke tas i bruk, eller at ubevisste drivkrefter gjør at vi kan kanaliseres inn i destruktive virksomheter.

Det er ikke slik at vi omprogrammeres, eller muteres til en farefri tilværelse i løpet av noen generasjoner. Det vil ta årtusener. I mellomtiden må vi leve med at vi er de vi er. Klatringen er for meg en aktivitet for å bruke og å vedlikeholde noe grunnleggende i meg, en u-utviskbar del av mitt arvemateriale

Sydpillaren som 85-åring?

Vel, det er noe annet. Jeg er nå i avgangsklassen.

Jeg klatrer ikke lenger for å bli bedre til å håndtere fare. Jeg klatrer for ikke å forfalle raskere enn nødvendig. Jeg kan ikke stoppe forfallet, men jeg kan kanskje bremse det noe. Dessuten synes jeg fortsatt at det er tilfredsstillende å mestre, til og med ut mot utmattelsesgrensen.

Derfor Sydpillaren som 85-åring. Denne turen kan jeg leve lenge på, selv om jeg kanskje ikke lever lenger av den. Stetind er kjempemessig!

Evig takk til Børge, som tok initiativ til galskapen, og til Aleksander for at han ledet oss trygt gjennom den.

Dette var dritmoro!