Gjenoppdagelsen på Stetind

Sitatet over bildet stammer fra legendariske Øyvind Vadla, og beskriver førstebestigningen av nordveggen på Stetind i 1985.

2014:

Over oss rager den myteomspunne nordveggen til Nasjonalfjellet. Ingen har klatret hele nordveggen siden 1985. Lukten av sjø og granitt fyller oss og vi aner samtidig at kveldssola skinner en plass utenfor den skyggedalen vi befinner oss i. Vi har en plan, en agenda. Jeg vet ikke nøyaktig hva Mats tenker her og nå. Jeg vet bare at jeg selv er drevet av ærefrykt, et ønske om eventyr og en ambisjon om å være først. De første til å forsere en del av nordveggen som aldri har vært berørt av mennesker. Vi sikter på en tydelig diederformasjon i toppveggen til høyre for originalruta fra 1985. En nydelig linje i den mest sentrale delen av nordveggens øvre del.

Temperaturen er like høy som vår egen tro på suksess idet vi gjør oss klare til å starte på klatringen. Tung, pubertal hiphop fra den vesle telefonen min står i sterk kontrast til de storslåtte omgivelsene. Jeg liker disse kontrastene. De utfyller hverandre på en måte som intensiverer skjønnheten i det som omgir oss. Kontrasten gjør det enklere å bagatellisere alvoret. Skyve frykten og tvilen unna.

Vi flyter oppover de blankskurte svaene. Det går fort og høy på nuet føler vi oss nærmest vektløse mens vi ser gressletten i bunnen av veggen bli mindre og mindre, som en funksjon av vår vertikale progresjon. Vann renner i brede striper over veggen, men drevet av gleden og oppdriften er ikke dette noe som affiserer oss. Opp er det eneste som eksisterer.

Vi nærmer oss den store rampen som deler nordveggen nærmest i to. Jeg følger tauene, de få sikringene og kalkmerkene etter Mats som viser vei opp til det de i 1985 døpte Buddha-amfiet. Kanskje opplevde de en følelse som grenset mot det religiøse, her oppe for nesten 30 år siden? Så langt har vi beveget oss på gjengrodde stier.

Herfra har vi bestemt oss for å følge en mulig vei ut av den nedre delen av veggen i venstrekant av amfiet. Kanskje kan vi sikre godt og unngå den frykten de må ha følt her oppe i 1985? Synet som møter meg i det jeg setter avgårde ut fra amfiet er kontrastfylt, og det på verst tenkelige måte. Fjellet i seg selv er skjønnhet, men boltene som står som tinnsoldater på rekke og rad opp det blanke svaet er, i mine øyne, det motsatte av skjønnhet. Noen må ha vært her oppe nylig. Det viser seg at to russiske klatrere har beleiret veggen og gjort det umulige mulig. Jeg skal faen ikke klippe de boltene. Vi følger nydelige, men kompakte formasjoner et godt stykke til høyre for bolterekken. Klatringen er ikke vanskelig – enda. Sikringene er der de første meterne, men så forsvinner de gradvis i takt med rissene, lommene og sprekkene. Retrettmulighetene blir mindre og mindre. Små lister og formasjoner lurer meg allikevel stadig oppover. 

«Jeg er redd… Friksjonen mellom vibramsålen og berget holder ikke til en tilbaketur. Men det skremmer meg mer at den må være god nok for de siste 10 meterne…» 

Disse ordene brukte Øyvind Vadla om hvordan han opplevde nettopp dette partiet av Stetinds nordvegg (1), og jeg kjenner meg godt igjen. Her står jeg, på omtrent det samme stedet. I den uvirkelige virkeligheten man noen ganger befinner seg i som et resultat av ambisjoner og eventyrlyst. Tauene løper i en ubrutt linje ned til de forsvinner der fjellet møter avgrunnen. Himmelen er farget blodrød av midnattssola og steinen rundt meg gløder. Alt dette registrerer jeg bare som en fjern fornemmelse i et perifert sanseapparat. Alle andre sanser er bundet opp i en fullstendig ensomhet og fullstendig følelse av nærvær.

Oppdriften som har båret oss så langt vil ikke hjelpe meg nå lenger. Omgitt av et hav med kompakt granitt, og med nærmeste sikring som et fjernt minne flere titalls meter under meg, begynner jeg å tenke på valget mellom opp og ned. Toppveggen ruver over meg mens jeg kjenner at ambisjonen vakler. Frykten veller opp i meg. Men noen ganger er det godt å kjenne på frykten. Kanalisere den inn i noe positivt. Valget gir seg selv. Opp. Den vektløse følelsen er fortsatt der når jeg til slutt overvinner min egen frykt og varsomt smyger meg opp det blankeste partiet på ruta så langt, og endelig inn i frelsen. Mats følger taulengden som en vind og håpet om suksess og eventyr vekkes igjen til live. 

Mats fortsetter videre og med ett har vi nådd vårt første delmål. Rampen. Vi ledes mot høyre og passerer punktet der de i 1985 forlot den relative tryggheten man finner i en slik vegg. Vi fortsetter videre. Det er stadig mindre og mindre som skiller oss fra det som er kilden til våre ambisjoner.

Jeg vagler meg opp på en liten pinakkel på toppen av den formasjonen vi har sett oss ut som porten inn i den bratte delen av toppveggen. Under meg ser jeg fjorden og den veien vi har tilbakelagt for å komme hit. Når jeg vender blikket opp, forsvinner ambisjonen i ingenting. Ingen vei oppover. Mats følger og vi står der begge og ser opp i den blanke seksjonen som skiller oss fra enklere terreng og toppen. Vi er slitne og vi tør ikke mer. Nederlaget lyser i øynene på Mats. Det lyser nok like sterkt fra mine egne. Vår følelse av vektløs tilstand har opphørt og med tunge skritt kommer vi oss ut til Stetinds vestegg. Godt opptrådde stier fører oss trygt til topps, men ambisjonen om å være de første ligger igjen på en liten pinakkel i veggen under oss.

Juli er blitt til august. Nok en gang står vi i skyggen av Stetinds nordvegg. Vi er tre denne gangen. Mats, Jo Arve og meg selv. Den knallrøde kveldssolen skinner på toppveggen og ambisjonene våre langt der oppe. Strategien er en annen denne gangen. Som de reneste turister tar vi oss til topps via enkleste vei. Med blandede følelser setter vi utfor nordveggen. Augustsola forsvinner bak oss og nordveggens kulde fester sitt grep rundt høye skuldre. Med nervøse steg går vi stadig dypere ned i denne nordvendte avgrunnen. Etter å ha gransket og prøvd litt på cruxtaulengden, rett over der vi snudde sist, innser vi at dette kan la seg gjøre.

Les også: Nasjonalfjellets vakreste side

Håpet om suksess forsterkes i det jeg, på vei ned, passerer pinakkelen der vi la igjen våre ambisjoner forrige gang vi var her oppe. For andre gang befinner vi oss nede på den digre rampen som deler nordveggen i to. Etter en taulengde med enkel klatring står vi alle tre samlet rundt pinakkelen og nederlaget fra forrige gang er snudd til håp. Vi ser i taushet opp i det uendelige diederet som ruver over oss. Mats ser opp og kremter litt forlegent før han med begeistring i stemmen utbryter: «… Gud i himmelen at jeg skulle komme hit igjen». Det er visst et sitat fra ei bok av Hamsun.

Klatringen videre er krevende og Mats gjør en solid jobb med å lede det som blir cruxtaulengden på ruta. Sikringene er få, men denne gangen er det Mats som må tøyle sine innerste tanker. Balansere frykten og ambisjonen. Nede på pinakkelen kan ikke vi andre gjøre noe annet enn å rope oppmuntrende. 

De to neste taulengdene er arbeidsomme, men vi vet at dette vil gå. Vet at toppen er innenfor rekkevidde. Vi kommer snart til å stå der. Adrenalin. Lykke. Lykkerus. Diederet tar slutt og mørket har for lengst innhentet oss. Den øverste delen gjør vi unna i mørket. De små boblene av lys fra hodelyktene våre gjør det hele skremmende og trygt på samme tid. I den uvirkelige virkeligheten man noen ganger befinner seg i som et resultat av ambisjoner og eventyrlyst. Selvtilfreds. Lykke. Lykkerus

Nede ved parkeringen kryper de første håpefulle Stetindbestigerne ut av teltene sine samtidig som vi, halvt i søvne, ramler inn i campen og ned på en benk. Storøyde ser de bort på oss og Nordlandspilsen vi nettopp har åpnet. Ambisjonens og eventyrlystens altoppslukende drift er tilfredsstilt. For denne gang…

Referanser: Vadla Ø. Gudenes ambolt – nordveggen på Stetind. Norsk fjellsport gjennom 200 år. Norsk Tindeklub, 2007, S. 149-51 

Ny rute i Stetinds nordvegg

• Rutenavn: E du nord 

• Grad: 8R, 1500 m,  20 taulengder + partier med løpende sikring i midten og toppen av veggen.

• Klatrere: Steinar Grynning, Mats Peder Mosti og Jo Arve Repp 15.7 og 30. 8. 2014