Kreta er temmelig velkjent for nordmenn, nesten 200 000 av oss besøker øya sør i Middelhavet hvert år – for å ligge på stranda. Men omtrent åtte av disse 200 000 var her denne helga for å kjøre ski og delta i randorennet Pierra Creta.
Les vår test av toppturski her!
– Værsågod! Jamas!
Ei ekstremt smørblid dame rekker meg et lite plastglass med en spesialversjon av hjemmelaget Raki. Raki er den lokale varianten av italienernes grappa (brennevin laget på druerester fra vinproduksjon), men siden vi er midt oppi et skirenn trenger vi litt ekstra energi, så dette er Raki med honning.
På de to siste sjekkpunktene på randorennet serverte de nemlig sprit (det var totalt tre sjekkpunkter), og da deltagerne kom i mål fikk de umiddelbart utdelt en øljekk, og 30 sekunder senere ei flaske lokalt øl.
LES OGSÅ: Topptur-NM i ny og spektakulær trasé
Et par timer tidligere ble starten på rennet utsatt på grunn av tåke, og selv de slankeste deltagerne med de minste skiene og trangeste klærne døyva ventetiden med både rulletobakk og Raki med honning.
Navnet Pierra Creta er for øvrig en nokså ironisk spøk med det betydelig mer seriøse randorennet Pierra Menta i Frankrike.
Så hva slags randonéekonkurranse er egentlig Pierra Creta?
– Det er mer en slags festival. Folk kommer for festen og det sosiale. Konkurransen i seg selv er ikke det viktigste, svarer Simula Paraschaki.
Hun er konsul på Kreta for Norge, Sverige og Danmark, halvt dansk og halvt gresk (dermed behersker hun de to minst forståelige språkene i verden), og en av arrangørene. Søndag gikk 200 deltagere randoøypa på 1000 høydemeter på fjellet Mount Ida på Kreta, og norske Kristoffer Forsberg Olsen og spanske Manu Par – begge fra Tromsø randonéeklubb – kapra tredjeplassen i herrenes lagklasse. De brukte omtrent en time og 20 minutter på løypa, inkludert brennevinspauser.
– Vi ble invitert hit av arrangøren, for vi har et samarbeid mellom Skittentind rando, som er Europas nordligste randokonkurranse, og Pierre Creta, som er Europas sørligste, forteller Kristoffer.
Konkurransen i Norge har for øvrig halvparten så mange deltagere som konkurransen på Kreta (!).
Deltagerne var alt fra små karer med store lunger smale ski, trange klær og tuber med gelé på sekken, til splitboardere med baggy klær og lokale jenter med 80-talls step-in sko (ikke randoutstuyr med andre ord!). Whiteout og regn satte sitt preg på konkurransen, men snømangel var det absolutt ikke i et av nordmenns favoritt-destinasjoner i Syden; Brøytekantene var halvannen meter høye der vi parkerte, og føret av typen perfekt sløsj.
At sikten er 20 meter er selvsagt synd for oss som vil se på utsikten, men siden alle egentlig er her for festen etterpå spiller været litt mindre rolle.
Møt legendariske Kilian Jornet - verdens sprekeste menneske!
Og denne festen er et kapittel for seg. Den gresk-amerikanske filmskaperen Constantin Papanicolas (CP, temmelig godt kjent for Seth morrison-dokumentaren The Ordinary Skier) erklærte at Kreta er Europas svar på Texas (noe vi fikk bekrefta i bilen på vei ned fra fjellet, da vi observerte to gutter i åtteårsalderen som slåss for harde livet, og etterpå en type på rundt ti år som kjørte pick-up med stor autoritet i de trange gatene).
Nesten 24 000 høydemeter på ett døgn - les om verdensrekorden her!
To karer spiller og synger den lokale musikktypen som er umulig å beskrive, mens en gjeng fra den lokale danseskolen kjører show. Alt mens unger løper rundt og er smørblide og grekere bærer inn fat etter fat med kjøtt, fetaost, salat, Raki og poteter. Etter maten gikk alle sammen fullstendig bananas på dansegulvet, og da måtte jeg melde pass, men på vei hjem til det meeeeeget forlokkende senga mi slo det meg at randokonkurranse kanskje er noe for meg likevel?
PS! Jamas betyr skål på gresk (tror jeg).
