Jeg ligger og stirrer i taket på EV2-teltet jeg og Ørjan har lånt av Linda. To timer senere snur plutselig Ørjan seg og ser at jeg også er våken, vi ler og finner ut at vi begge er ganske nervøse. Når morgenen kommer skal vi prøve oss på Dirdalsveggen, en 250 meter bratt sak som ligger i verdens navle: Dirdal i Rogaland.
«TAA!». Som andre mann på den direkte starten blir offwidth-sprekken for liten for meg og den digre sekken. I tillegg er det bratt og fuktig denne grålige morgenen. Ørjan Grefstad henger fornøyd på standplass men ser litt usikker ut på veien videre, men da er det heldigvis ikke hans tur. Etter en regnskur, en rockefot, en del små sikringer, et sva og en traverstaulengde, er vi endelig der vi skal være. På båndet er det fin utsikt oppover et renskåret dieder som skal ta oss videre opp ruta vår: Comfortably Numb.
Inne i en diger sprekk for jeg endelig ristet ut og satt en deilig kamkile. Terrenget er veldig bratt og annerledes fra svarutene jeg har gått før, og ting blir litt merkelig når sikrer plutselig er under framforbi meg. Heldigvis kommer jeg meg greit opp til standplass selv om pumpen nærmer seg, og jeg kan fornøyd henge meg på standplass i fri utsikt med 200 meter luft rett under meg.
Ørjan kommer etter og får heldigvis ut den tette kamkilen jeg trodde var tapt og en kort taulengde etter står vi på toppen. Helt siden jeg fikk klatreføreren over Rogaland har jeg ønsket å stå på samme plass som den alpine redningsgruppa, og i dag står vi der. Vindstille bratt og god utsikt.
Rapellen ned igjen er også gjennomgående luftig. 55 meter overheng gjør at vi får veldig respekt for fjellet når tauet flyr ned utforbi oss, ned til neste rapellanker. På bakken rasker vi sammen stæsjet og jogger tilbake. Ørjan må rekke jobben.
Se film fra turen:
