Sportsbriller og raske briller - best i test

Norske Sweet startet i sin tid med hjelmer for ski og elvepadling, og har siden starten i 2000 utvidet produktporteføljen betydelig.

Der lanserte goggles og solbriller i 2019, og Ronin er de klart rimeligste solbrillene i denne testen. Modellen fins med to størrelser på glassene – vi har testet begge, men legger den største – Max – til grunn i denne testen. 

Ronin-brillene består av fire deler (glass, 2 stk brillestang med fatning og neseklype), og inkludert i prisen er hardcase. 

Stengene har gummibelegg for ekstra friksjon, og på sidene av glassene er det luftehull. Glassene er behandlet for å både unngå dugg og takle hard behandling.

KLEINT: Testeren unner seg en selfie på topptur med Sweets solbriller.

I bruk

Ronin Max har litt større glass enn Oakley Radar EV Advancer, men glassene er likevel langt mindre enn Poc. 

Sweets briller imponerer umiddelbart med svært god kontrast – de gir enormt god styring på alt du ser på. Beskyttelsen mot sterk sol er god, og vi opplevde lite trøbbel med dugg i motbakkene, selv om brillene sitter nokså tett.

Max-glassene er store nok til å holde vær og elementer unna øynene, også når det går unna i nedkjøringene.

OPPTUR: Vi opplevde ikke dugging på glassene som noe stort problem med Sweet-brillene. Her fra sommerlig skitur på Kongskrona på Nordmøre. Foto: Siv-Elin Skogen

Brillene passer fint sammen med skihjelm, og det er ingen synlige «lyspunkter», selv om det er luftehull på sidene av glasset.

Ronin sitter riktignok ikke like tight på hodet som Oakley, men på den andre siden er de litt mer komfortable, og vi fikk aldri følelsen av at de skulle falle av, verken på vei opp eller ned.

Sweet fortjener også honnør for prisen – faktisk kan du kjøpe med ekstra glass til full pris, og det er fortsatt billigere enn de dyreste i testen, men med bra funksjon.

Testens dyreste brille kommer fra svenske Poc, og dette er den eneste hvor ekstra glass (klart) er inkludert i prisen. Brillene kommer i en råflott pappeske, men hardcase er ikke inkludert.

Modellen er ny denne sesongen.

Devour har justerbare stenger, og er de eneste i testen hvor stengene er bøyd der de går bak ørene. 

Glasset bygger litt ut fra rammen, og går godt ut på siden av rammen. Det er lufteåpninger på sidene og øverst og nederst på glasset – som for øvrig er levert av Zeiss.

KLEINT: Selfie på skitur viser at Pocs solbriller er store – nesten som goggles. Foto: Tore Meirik

I bruk

Devour har testens soleklart største glass. Brillene har så stort «dekningsområde» at det er vanskelig å se for seg hva slags topptur du skal på hvor disse ikke kan erstatte goggles.

Brillene sitter godt på, og de bøyde stengene føles ålreite sammen med hjelm. Stengene har ikke silikon eller gummi for friksjon, og det er en fordel når du bruker de sammen med skihjelm. Men det gjør også at brillene blir litt løse etter hvert som du blir svett på vei opp.

Under kjøring på vei ned er Devour som å ha på goggles – de gir svært god beskyttelse mot elementene, både vind, sol og snø, selv om vi gjerne skulle sett at de satt litt tightere.

Dugg er ikke noe stort problem, men selv om glassene er i overkant store, så skaper luftehullene punkter hvor sola slipper gjennom. Dette skaper litt irriterende «lyspunkter». Kontrasten brillene gir i godvær med sol og snø oppleves som god, men ikke på høyde med Sweet og Oakley.

Briller i denne prisklassen burde hatt hardcase inkludert, slik at de kan ligge i sekken uten å bli knøvla. Samtidig er det kult med ekstra glass, men klart glass er mer relevant for sykling enn for skiturer. Å bytte glass er enkelt, men ikke uten å ta på glassene, som man helst vil unngå. Det er også svært enkelt å justere lengden på stengene.

Oakley er storebror i solbrille-markedet, og det amerikanske merket er temmelig dominant i raske briller-sjangeren.

Radar er en klassiker, men modellen EV Advancer har noen ekstra finesser. De har hakket større glass enn vanlig Radar, og i tillegg en funksjon hvor neseklypa kan vippes inn, og skape rom mellom den og selve glasset. Dermed får du ekstra luftgjennomstrømning, og brillene løftes ut fra ansiktet. Dette skal hindre dugg.

I tillegg har brillene silikon på stengene (som er rette), og hardcase og ekstra neseklype er inkludert i prisen.

Varianten med Black Iridium glass er testet – dette er mørke glass beregnet på sterk sol, noe som skal gjøre de temmelig relevante for topptur og ferdsel i vinterfjellet.

I bruk

Radar EV advancer er svarte og kule briller, som sitter veldig tight på hodet. Stengene føles stramme og silikonet gir god friksjon mot hodet. 

Når man vipper ut neseklypa føles brillene litt uvant, men dette går seg fort til, og effekten er merkbar – særlig når man vipper de tilbake igjen. Da kom den nemlig umiddelbart litt dugg nær nesen. Men i løpet av mange timers gåing og løping i motbakke og stekende sol med brillene i «oppovermodus» imponerte de med ingen dugging. Det er riktignok synlige «lyspunkter» å irritere seg over (som på Poc Devour), men det er ikke noe stort problem.

Brillene er mye mindre enn Poc, men føles likevel store nok til å dra på i nedkjøringene – i hvert fall når det ikke er pudder eller snøstorm. Kontrasten og beskyttelsen mot sterk sol oppleves som svært god. Å skifte mellom opp- og nedovermodus (altså å vippe ut neseklypa) er enkelt, men å bytte glass framstår som temmelig komplisert.

De stramme stengene med silikon gjør brillene ubehagelige å bruke sammen med vanlig skihjelm, men med lett og luftig toppturhjelm er det ikke noe problem.

POSØR: På vei opp mot Gjuratind med Oakleys solbriller i «oppovermodus». Foto: Siv-Elin Skogen