Men funker det i praksis? Vi har testa modellen All Mountain, og en strålende start på vinteren i Midt-Norge (som i skrivende stund har havarert fullstendig) har gitt oss mange turer på skiene, på mange typer snø.
Litt lettere
Modellen har de oppgitte målene 136-110-124, liten rocker foran, spenn på midten, flat bakski, og ifølge reklamen er vekta 1550 gram per ski. Da vi veide skiene klokka de inn til 1677 gram. Dette er 126 gram mer enn reklamen sier, og gir skiene en vekt på 0,76 gram per kvadratcentimeter. Dette er lettere enn midt på treet i toppturskisammenheng, altså ikke lettest, og langt fra tyngst (superlette Movement Response, som vant toppturskitesten i nyeste utgave av Fri Flyt veier til sammenligning vanvittige 0,68 gram per kvadratcentimeter).
Best for tech
Skiene (i lengde 189 centimeter) ble testet av undertegnede, som er rundt 90 kilo (dessverre kanskje enda litt mer) og 175 centimeter høy. Testet med Dynafit Mercury støvler og Dynafit Radical rental-bindinger, med DIN på 12. Dette tror jeg er et fornuftig oppsett for disse skiene. Med tyngre utsyr vil fordelene med den lave vekta reduseres, og med lettere støvler og bindinger vil bredden og lengden bli unødig vanskelig å utnytte.
Skum?
Før vi går til selve testrapporten vil jeg komme med noen egne, subjektive betraktninger, som kan tenkes å påvirke resultatet, i både den ene og den andre retningen:
+: Jeg er veldig glad i denne typen form, fasong og størrelse på ski. Litt rocker, rundt 110 på midten og at skiene er betydelig lenger enn meg selv, lover godt, og i så måte er Moonlight All Mountain svært lik skiene jeg allerede har og liker best. Dette er for øvrig også en skiform og størrelse som går igjen svært ofte blant mannlige kjørere i frikjøringskonkurranser. Da jeg bøyde på skiene føltes de nokså stive. Fleksmålinga viser at dette stemmer sånn noenlunde; med tallene 6-6-5-6-3 er de litt stivere enn gjennomsnittet bak, normal på midten, før de blir litt stivere, og myk lengst frem.
–: Skiene mangler skikkelig (full) trekjerne, og de er lette. Tre er det optimale kjernematerialet, og jeg fryktet at store mengder karbon og skum i kjernen skulle gjøre skiene «sprø» og lite jevne i fleksen. I tillegg er vekt i seg selv en fordel når skiene skal kjøres i nedoverbakker, særlig på vekslende og dårlig føre.
Topp opp
Så over til testrapporten: Oppoverbakker er jo det de er, og den lave vekta på skiene er selvsagt et stort pluss. De er lettvinte å få med seg, og det gir en slags godfølelse å kjenne at man løfter såpass lite per steg, men likevel har såpass stort areal festa til tærne.
Samtidig er arealet, og dermed mengden skifell som skaper friksjon mot underlaget, prikk lik som på tyngre ski med samme mål. Det samme kan man si om skienes egenskaper på skråhellinger og fast (hardt) føre. Dette er utvilsomt bedre med smalere ski. Samtidig har bredden sine fordeler på vei opp i dyp løssnø, i hvert fall så lenge snøen ikke kollapser og havner oppå skiene. Oppoverkonklusjonen er ganske enkel og grei: Jeg har aldri prøvd så brede ski som er så gode å gå motbakke med, selv om jeg vet slike ski fins.
Nedoverfokus
Men folk som kjøper denne typen toppturski gjør det jo for nedturen sin del. Derfor mener jeg det er i unnabakke at skienes egenskaper virkelig teller. Det er også her vekta får de største negative konsekvensene. Designer Bjarte mener selv at han har klart å beholde kjøreegenskaper som i tyngre ski, og etter mange turer i både dyp pudder (midt på leggen) grunn pudder (drømmeføre, pudder til ankelen), preppa kunstsnø (storslalåm), parkhopp type liten + en downboks (ytterst uvanlig toppturføre) er jeg tilbøyelig til å være enig.
Best med fart
Skiene er best over tregrensa. Her kan de kjøres med både stor fart og store svinger uten å knekke selvtilliten slik toppturutstyr har en tendens til å gjøre. Små klippehopp er ikke noe problem. Skiene føles farts- og retningsstabile, og de innbyr til å prøve å dra på, som et par skikkelige storfjellsski.
Nede i skogen ble de litt vanskeligere å holde styringa på, de føles litt uhåndterlige på små flater, og jeg havna irriterende fort bakpå. Dette kan ha sammenheng med nokså stort setback. Lang framski kan gjøre skiene bedre i stor fart og store svinger, og det motsatte i lavere fart og mindre svinger. Dette kan sannsynligvis justeres med et bevisst forhold til hvor man plasserer bindingene. I etterkant kom det fram at testskiene var noe bakmontert. Skal du kjøre mer i skogen og i lavere fart og mindre svinger, kan det være lurt å montere litt lenger fram, da vil skiene bli enda bedre.
Stabil
Flyt i pudder er over hodet ikke noe stress, og for meg er det ubegripelig at noen mener bredere ski er nødvendig i Norge.
Stabilitet og absorbsjonsevne imponerer stort med tanke på skienes vekt, og jeg føler at bindingene og særlig støvlene svikter før skiene gjøre det. Spesielt på preppa underlag blir dette merkbart. Å holde skjæret i slake bakker var ikke noe problem, men i brattere heng (type mørkerøde og svarte løyper) ga støvlene opp lenge før jeg klarte å presse skiene til å gjøre korte nok svinger på skjær. Hopping, både små klipper og parkhopp var null stress. Bakskia føles stiv og kontant med god støtte, selv om lengden er moderat.
Når dette er sagt, jeg tror ikke det ville hjulpet og satt tyngre bindinger på, og kjørt skiene med vanlige, stive alpinstøvler. Det ville ganske sikkert blitt overkill.
.................................
Nedoverkonklusjon: Dette er lette ski som liker både fart og store svinger mer enn skogskjøring. Perfekte ski til (gjerne litt lange) toppturer (1000 høydemeter +++) hvor målet er å få gjort noe skikkelig skikjøring, helst over tregrensa. Kommer sannsynligvis best til sin rett med litt stive randostøvler.
Litt om finish til slutt: Det hadde vært spennende og prøvd skiene lenger, for å finne ut hvor mye juling de tåler. Materialet i topplata/ cap´en virker litt spinkelt. Ett sted slo staven gjennom toppen og inn i skia, og et annet sted er topplata i ferd med å løsne litt. Dette har ingen praktisk betydning, men kan være verdt å merke seg. Det samme kan man si om mellomrommet mellom stålkant og såle på den ene skien. Denne «sprekken» fulgte nesten hele skiens lengde.
Se en rask filmsnutt fra testinga:
