Skiheisen stengt og bakken bedre enn på lenge

Hovdin (den fjerde muligheten man har i valg av navn på fjellet) er et strålende skifjell. Det er fort gjort å gå de 566 høydemetrene fra nabolaget vårt og opp på toppen, hvor et ufo-lignende kafébygg gjør det enkelt å finne ly for den evige vinden som herjer der oppe. På vei ned kan du velge deilig skogskjøring, spenstig brattkjøring (noe vi og de aller fleste velger bort i disse dager), slakere linjer i åpent terreng eller løypa som ble kalt verdens beste storslalåmløype tidlig på 90-tallet og ikke har vært preppa på snart en måned.

Oppdals første skiheis ble bygd på Skjørstadhovden i 1952. Flyfoto fra den tida forteller om betydelig bedre skogskjøring enn i dag, men fortsatt fins lekre linjer i skogen selv om mange av beitedyrene som tynna skog om sommeren har blitt bytta ut med hytteeiere som ikke får komme hit på grunn av virus (ja altså; landbruksvirksomhet og husdyrhold ofres til fordel for salg av hyttetomter). Det er fint å bo der mange vil ha hytte akkurat nå.

I 1991 og 1993 ble det arrangert verdenscup i henholdsvis slalåm og storslalåm i Hovden, og etter konkurransen i 1993 uttalte den smått legendariske østerrikeren Marc Girardelli (som også kjørte med flagget til Luxembourg på brystet) at løypa i Hovden er verdens beste storslalåmbakke.

Men til tross for kjapp og effektiv stolheis, skiterreng i norsktoppen og drahjelp av Aksel Lund Svindal som ble verdens beste alpinist i Hovden, så har ikke denne delen av Oppdal skisenter slått an kjempebra sånn kommersielt. Bakken er for bratt for turistene (turristan som det heter lokalt), og alpinistene som trener og frikjørerne som pumper pudder er for få til å fylle heisen hver dag. Og det hjelper ikke at stolheisen stort sett aldri åpner i tide hvis det har snødd natta før.

Men under koronakrisen har det skjedd noe. Det gagner riktignok ikke anleggets søkkrike eier Lars Wenaas så mye, men det gagner oss som liker å kjøre ski. Å gå opp Storstugguløypa eller den slakere transportløypa er temmelig fort gjort, og selv om det ikke alltid virker sånn, så er folk med bostedsadresse i Oppdal noen ganger litt som vanlige nordmenn: de går mann av huse for å få trimma under koronakrisen.

– Woho, yeah!!!!

To småtasser i 10-årsalderen suser forbi Ole Jørgen og meg. Vi er på vei opp, de er på vei ned. Puddersnøen spruter, skolen er stengt og guttene sender tankene i retning av medlemmene i slalåmklubben Samurajerna fra bydelen Hökarängen i Stockholm (ikke hørt om de? Da bør du hive deg rundt og se Sällskapsresan 2 – Snowroller asap). 

Like etter kommer det lokale randofenomenet Håkon Ishoel, som har tights og ifølge Strava har gått opp og kjørt ned Hovdin tolv ganger på en dag en gang. Det er mer enn de fleste orker når de tar heis opp. Bak oss går ei som var læreren vår på gymnaset, og like over oss nabofamilien Volden med to voksne og tre barn, og over der igjen en annen nabo + fastlegen min. På vei ned passerte vi både kona til Einar som var på tur med kona til mattelæreren til datteren min, en lokal politibetjent med kjæresten og en hare som sprang fra alle i motbakkene. Ved dalstasjonen i Sletvold var fotballtreneren til Maria ute og lufta sin egen hund og bikkja til pappaen til slalåmhelten Timon Haugan.

Det var omtrent en halvtime tidligere at Ole Jørgen sa det er mer oppkjørt nå enn når heisen er åpen. Mye tyder på at han har rett – her er mange spor og mye folk og minst to meter mellom alle. I ly av det ufo-lignende kafébygget på toppen drakk Ole Jørgen og jeg en kopp kaffe, spiste en müslibar, tok bildet som skulle bevise på Instagram at dette faktisk skjedde, og så kjørte vi hjem i veldig fin og litt oppkjørt pudder like ved en skiheis som ikke har rørt seg på snart en måned. 

Nå krysser jeg fingra for at stolheisen på Skjørstadhovden ikke har rørt seg for siste gang.