Anmeldelse av dokumentarserien Eksponert

Serien går på Altibox, som i en jungel av strømmetjenester prøver å lokke med innhold. 

Det første spørsmålet handler kanskje om at Schirmer dundrer på og stadig leverer filmer i verdensklasse. Strømmetjenester og sosiale mediekanaler som youtube sluker innhold som en horde sultne ulver. 

Men det er ikke bare hungeren etter innhold som hjelper Schirmer. Få har truffet så bra med både fortellerstil, fotografisk nivå og et genuint preg som gjør at man tenker: «Det hadde vært fett å dra på tur med Nikko!»

Schirmer har på mange måter etablert seg som youtubes fri bar, hvor han serverer sterke saker og god snøstemning hele veien til Lyngsalpene. Men happyhour er ikke gladtekno og jägermeister som flyter. Det er snørenner som skal traskes opp, snøprofiler som skal graves og en stadig dypere innsikt i risikovurdering og planer er en såkalt kontinuerlig respons.   

Det andre spørsmålet er mer vrient. For hva skal man egentlig fortelle som Nikolai ikke kan fortelle enda bedre selv? Hvilke steiner skal man snu, hvilke drama skal man hoste opp og hvilket sår skal man vri dolken i?  

Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene og gradvis, som en HBO-serie, men med god rating, lar man seg fengsle av fjellet. Ved første øyekast kan en del scener forstås som en Goebbels-smart propagandafilm laget av Innovasjon Norge for å lure fleecekledde friluftsfolk med ambisjoner innen offentlig sektor til å flytte til Norge, men så sniker denne gode turfølelsen seg inn igjen. 

Eksponert veksler mellom nære og tette bilder, store tablåer og som en god gammel vinter tar serien tak i deg. Om du ikke lar deg fengsle eller finner de aller største spenningskurvene, er Eksponert sannsynligvis noe som kler 65-tommer-tv skjermen din svært godt.   

På sitt sterkeste borer i Eksponert inn i vennskapet mellom Schirmer og Kopola og ikke minst kjærlighetslivet. Kristers refleksjoner om frykten for å miste noen man er glad i er verdt serien i seg selv og ikke minst hvordan han blir grundig parkert av kjæresten sin, Thea, som er framstår som mer fjellvant og ikke så snøforstyrret. 

Serien blir fort en møysommelig og interessant kverning om skred, risiko, fare, kjærlighet og dette evinnelige spørsmålet: Er det verdt det? 

Det aller fineste og ofte tankevekkende er dynamikken mellom turkompisene Krister og Nikolai. Her borer vi inn i gruppedynamikk, skredvurdering, hvem du vil ha med deg på fjellet, oppturer som nesten går skeis, nedturer som ender på sykehus og diskusjoner om linjevalg.

Noen ganger savner jeg en fortellerstemme i filmen, som setter fjell og følelser mer i kontekst. Hvor mye tjener han, hvorfor får vi ikke møte familien hans, hvorfor droppa han karrieren som jurist, hvordan finansierer han livet sitt?

Andre ganger er Krister og Nikolais ord så ekstremt kalkulert formulert at jeg nesten mistenker dem som bestillingsverk slik at de passer til enkeltscenene når klippingen allerede er gjort. Selv ikke velartikulerte tromsøværinger snakker i så kjappe blurbs. 

Det er åpenbart Kopola og Schirmer er smarte folk, som ikke bare har fintet ut en skifilmindustri som allerede var på innerski, og heller fikser alt selv, men som selvsagt vet hvilke knapper de skal trykke på for å nå gjennom jungelen av innhold som tyter ut enhver mobilskjerm. I en episode spør Schirmer: «Jeg har jo tenkt mange ganger: gjør jeg dette for meg selv, gjør jeg dette for filmen eller gjør jeg dette for followers!»

En velkjent frase lyder: «Har du ikke blogga om det, så har det ikke skjedd!». Det samme vedgår Schirmer, en undring om hvor drivkraften kommer fra. 

Schirmer sier selv at han lever på lånt tid som skikjørerer. Hvor lenge kan han holde på med dette kjøret, hvor mye tåler kroppen? 

Jeg skulle ønske serieskaperne boret enda mer inn i dette temaet - og kanskje gjør de det i de neste episodene. På mange måter føyer disse spørsmålene seg inn i boka Syndebukker av den franske filosofen Rene Girard, og tanker rundt mimetisk begjær: Fortell meg hvem dere hater og tilber, så skal jeg fortelle dere hvem dere er. Schirmers youtube-estetikk er lett å like, vrien å kritisere, og eventuelle innvendinger man måtte ha, sier kanskje like mye om oss som ser på. 

Denne anmelderen våger å lufte påstanden om at Schirmers popularitet skyldes at han er en vanlig norsk skikjører med superheltferdigheter. Dypp det hele i en sponsorkontrakt fra Norrøna og en skibod med flere Black Crows-ski enn et førskolebarn kan telle.

Og ikke nok med at han har halve toppturkongeriket, men faktisk også den minst like jordnære og folkekjære pop-prinsessa Sigrid. 

Og akkurat Sigrid gir denne serien en brutal vri hvor vi får se sider av Schirmer som vi aldri har sett. 

Disse scenene er ikke bare hjerteskjærende og tårevåte, men desto mer gir de innblikk og dybde, som er alltid bør rage øverst på dokumentarskapernes ønskeliste.