Markus Eder om «The Ultimate Run»

Fri Flyt fikk tak i Eder på telefon fra Klausberg i den tysktalende delen av Italia, der også mye av editen –  som du kan se her – er filmet.

– Gratulerer! Da du sluttet i Freeride World Tour i 2019, sa du at du hadde tenkt å filme. Var det dette prosjektet du hadde i tankene allerede da?

– Yeah! sier Eder til Fri Flyt. 

– Hvor mange av scenene hadde du planlagt før du begynte?

– Vi prøvde å filme denne ideen i 2015 med MSP (kjent amerikansk skifilmselskap, red. anm). Men jeg ødela skulderen den første dagen på shoot, så Scott Gaffney (sjef i MSP, red anm.,) kom hit for ingenting. Men mye av strukturen og tricklisten har jeg tenkt på siden da.

I årene etter gjorde Eder mye – filmet for MSP og Legs of Steel, gjorde prosjekter Red Bull, la ut klipp på sosiale medier og konkurrerte flere sesonger på Freeride World Tour (FWT), som han altså vant i 2019.

– Det var viktig for meg å gjøre FWT, ikke bare å delta, men å markere meg. Det gjorde mulig å få støtten jeg tenkte til å gjøre dette prosjektet. Jeg tenkte: Hva om jeg ikke gjør alle disse forskjellige tingene, men heller bruker all energien min i to år på lage 10 minutter?

– Hvor mye er filmet i Klausberg?

– Det er en veldig personlig edit. Faren min ble født i slottet som er med. Gruvebyen fant jeg en time hjemmefra etter å ha lett på google earth. Da vi kom dit, var den sååå mye større enn jeg trodde. Lastebilen jeg hopper fra er fra firmaet til en venn av meg. Så alt bortsett fra breen i starten er i eller nærme Klausberg. De aller fleste shotsene kan du nå fra én heis i Klausberg.

– Hva kan du fortelle om Klausberg?

– Det er ikke som Verbier eller Chamonix. Det er mindre. Klausberg er bra for pow om du vet hvor du skal. Men resorten stilte opp og støttet prosjektet fullt ut. Noen av stedene det er filmet er det egentlig mye stein som stikker opp. Så vi trengte et godt snøår. I tillegg bygde vi mange hopp og landinger i snø (noen av disse er nedsnødd i editen, red. anm). En kompis av meg bygde i en og en halv måned på forsesongen i fjor. Forskjellen mellom første og andre år var at det andre året visste vi mye mere akkurat hva vi ville ha. 

– Hva hadde pandemien å si for prosjektet?

– Jeg var super happy i starten. Jeg reiste hjem rett før lockdownen og fikk mulighet til å chille litt. I vårt område var lockdownen veldig streng – du kunne kun gå ut for arbeid eller for å lufte hunden. Siden dette var vårt arbeid, fikk vi tillatelse til å gå jobbe. Heisen var stengt, men den gikk om morgenen for at de som jobbet i resorten skulle komme seg opp og jobbe. Da fikk vi ofte bli med. Det var veldig bra å være der for oss selv. Men det var også vanskelig, fordi vi ville at dette skulle se åpent, ut som en vanlig resort. Så under parkshooten, for eksempel, var heisen stengt, så jeg måtte få venner av meg til å stille opp og bli med opp for å være i bildet. 

– Den rare heisen inni der, er den også fra Klausberg?

– Haha, ja! Jeg har visst om den heisen hele livet mitt. Men det er en heis for å frakte opp eksplosiver for å sprenge ut skred, det er ikke en heis for folk. Så de måtte legge til noen sikkerhetstiltak for at den skulle tåle 90 kilo.

– Hvilken sekvens brukte du mest tid på?

– Raildelen, helt klart. Jeg hadde rundt 200 forsøk. De aller fleste gangene falt jeg av på første rail. 

– Kjører du på Völkl Revolt 121 der og?

– Nei, vi fikk lagd et par Revolt 104 med samme topsheet som 121 jeg kjører på ellers. Men 104-en  er fortsatt ganske stor til parktriks. 

– Fortell om den enorme 3eren du tryner på!

– Det var the most stupid send of my life.  Jeg er heldig som ikke endte opp i rullestol. Jeg er ikke så stolt av den. Det var dagens første run, et warm up run, og jeg feilregnet og bommet på vinkelen. Jeg hadde kjørt for meg selv hele sesongen, og hadde for mye selvtillit. Egentlig er jeg alltid ganske kalkulert, jeg er god på å vite hva jeg kan lande, og krasjer ikke mye. Så jeg skammer meg litt over den. 

– Så hvorfor ble det med i editen?

– «It was too good not to put in!» Haha. 

– Hva med shooten i Zermatt på bre, hvordan ivaretok dere sikkerheten der?

– Min venn Sam Anthamatten var med som guide i noen dager, men han var mye opptatt med innspillingen av «La Liste 2». Han ga oss en god forståelse av terrenget. Og broren hans var med som helipilot noen dager.

– Hva skal du gjøre denne sesongen, hva gjør man etter et slikt prosjekt?

– Shitloads of skiing. Det er det jeg skal gjøre i år. Ingen crazy prosjekter. Det jeg har savnet disse to årene er å filme sammen med andre skikjørere. Det er anderledes når du kan stå på drop-in sammen med andre skikjørere, og du kan dele tvil og følelser. Filmere kan skjønne litt, men det er anderledes når du har et crew av skikjørere som pusher hverandre. Jeg tenker å filmer litt med MSP og Legs of Steel og kanskje delta på et Freeride World Tour-stopp.

– Hvilket da?

– Det med best snø. 

– Fieberbrunn?

– Ja, kanskje det.

– I editen viser du mange aspekter ved moderne skikjøring. Hva var tanken med det?

– Mine idoler da jeg vokste opp kunne alt – konkurrere i parken, kjøre linjer, kjøre street. Men nå er nivået i hver enkelt disiplin så crazy. Jeg ville bare vise fram alt jeg kan gjøre, både i parken og i pudderet. Forhåpentligvis kan det inspirere den nye generasjonen til å gjøre flere ting, ikke bare kjøre park. 

– Hvor var du da editen ble sluppet, og hvordan føltes det å slippe to års arbeid?

– Det var cool. Jeg har fått utrolig mye feedback fra andre kjørere. Heldigvis var jeg på Island på en North Face-samling da editen gikk live og var opptatt. Det var bra, ellers ville jeg bare sittet og refeshet hele tiden. 

– Til slutt: Noen du vil nevne spesielt i arbeidet med editen?

– Alle vennene mine og familien min bidro. Men jeg må nevne filmerne fra Legs of Steel. Stort sett var vi bare fire stykker på shoot, meg og dem. Jeg husker følelsen da jeg gikk ut av kontoret deres etter å ha pitchet dette prosjektet: Nå er det ikke lenger min plan, nå er det vår plan.