Vi parkerte en god time senere ved Turtagrø Hotell, da vi hadde sett ut Dyrhaugstinden som dagens turmål.
Det var få andre turgåere til stede, solen gjømte seg bak skyene, og det var relativt kjølig vær med rundt 1-2 grader i lufta. Vi spente på oss skiene og trasket av gårde. Etter kun noen hundre meter, åpnet himmelen seg mer opp, skyene forsvant og solen kom ordentlig fram. Vi kaste fort av oss både bukse og jakker, og fortsatte ferden oppover i shorts og t-skjorte.
Vi hadde sett for oss en flott solnedgang på toppen og trasket derfor i godt tempo oppover ryggen i stekende sol, lite vind og nydelig omgivelser. Med fem skiløpere samlet på tur gikk høydemetrene som det suste. Etter knappe 2 timer i godt tempo uten de store pausene på vegen, stod vi på den karakteristiske Dyrhaugstinden, kjent for sine alpine trekk.
Solen strålte klart i nordvest fra en himmel uten en eneste sky så langt øye kunne se. Det var en spektakulær utsikt som møtte oss, med 360 graders utsikt så langt øyet kunne se.
Etter å ha tatt en velfortjent pause på toppen, begynte solen å gå ned bak fjellene i Nordvest og vi fikk oppleve en solnedgang uten like. Gåsehud og nasjonalromantisk stemning blomstret i oss på 2200 meters høyde.
Solen var på veg til å forsvinne bak i horisonten og vi bestemte oss for å få de siste minuttene av solnedgangen på ski nedover ryggen.
Det hadde vært en lengre periode med kjølig vær i fjellet, og selv om vi var i slutten av Mai. Dette medførte at vi kunne leke oss nedover i 5 cm lett løssnø og et føre som var helt upåklagelig. Vi koste oss nedover på ski og kjente virkelig på hvor heldige vi er, som bor kun en god time unna naturperler som dette.
Rundt kl. halv elleve var vi nede igjen på parkering ved Turtagrø, storfornøyd med kveldens tur, og stumme over de magiske øyeblikkene vi hadde opplevd.
