Topptur fra Spiterstulen til Galdhøpiggen

Det var enda tidlig på sesongen, men vi kunne alltids dra opp for å sjekke forholdene. Og feire nyttår, da. 

Vi traff Snorre og Martine i Lom, og kjørte sammen i kolonne oppover Visdalen. Temperaturen viste 25 blå, og snøfallet første juledag hadde lagt fra seg en god meter i terrenget. Snorre fisket frem nøkkel til bommen og låste opp. 

– Fatter’n kunne ikke huske at noen har feiret nyttår her før, så mulig vi er de første. I alle fall på en god stund.

Vi låste bommen bak oss, og kjørte innover den snødekte veien.

For de uinnvidde ligger Spiterstulen på 1106 meter over havet i hjertet av Jotunheimen. Den var opprinnelig en seter under gården Nigard Sulheim, men ble mot slutten av 1800-tallet omdannet til turisthytte samtidig som mange nordmenn begynte å bli nasjonalromantiske, og derfor ville utforske fjellheimen. 

Det er ikke tilfeldig at Snorre Sulheim har nøkkel til bommen. En av Snorre sine forfedre, Steinar Sulheim, satte i 1844 opp et seterhus der Spiterstulen står i dag, og la dermed grunnlaget for driften. Han startet dessuten fjellføringstradisjonen på Spiterstulen da han i 1850 førte to sambygdinger til toppen av Galdhøpiggen som førstebestigere! 177 år senere er det fremdeles Sulheim-slekten som eier turisthytten, og frem til i år har de også stått for driften. Vel fremme innkvarterte Snorre oss i Stallen - en liten hytte på tunet som var adskillig raskere å varme opp i den bitende vinterkulden enn den store turisthytten.

«Vel fremme innkvarterte Snorre oss i Stallen - en liten hytte på tunet som var adskillig raskere å varme opp i den bitende vinterkulden enn den store turisthytten.»

Første morgen tittet vi ut av vinduet til et hvitt teppe. Tåke altså. Snorre mente vi antageligvis kunne finne noe god snø oppe ved Tverråbreen, og at sikten muligens ville bli bedre utover dagen. Vi la på feller og trasket avgårde.

Meteren som hadde kommet første juledag var adskillig kortere her oppe i høyfjellet, og vi snirklet oss fram mellom oppstikkende steiner. Victoria poengterte at anmarsjene fra Spiterstulen alltid er litt lenger enn det hun ville huske, og først etter halvannen time sto vi ved brekanten.

Vi måtte ha noe å spise, og den iskalde nordavinden tvang oss til å søke ly. Vi så oss om etter leformasjoner i landskapet, og fikk øye på noe blått ved munningen av breen. Det viste seg å være en ishule. Stabilisert av kulden, og med en slående kontrast til det hvite været var den perfekt ly for vinden. 

Etter rasten tok vi på sele og breutstyr, og begynte oppover breen. Vi kunne fort konstatere at fjellene som omkranser Tverråbreen hadde skjermet for vinden, og meteren fra første juledag også her kunne kalles en meter.

Vi rev av fellene på omtrent 2000 meter og satte utfor. Snorre kjørte først med knusende skiteknikk, og det var ingen tvil om at snøen var av ypperste kvalitet, selv om sikten fulgte hakket under. Victoria og jeg fulgte sporene hans mellom bresprekkene, og det var nok snø til alle. 

Sammen med brødrene sine er Snorre oppvokst med å føre gjester på breene rundt Spiterstulen. Han driver i dag Spiterstulen Bre- og Fjellføring ved siden av å være forsker og tindeveglederaspirant.

Om sommeren organiserer han føringsturer på Svellnosbreen, til Galdhøpiggen og andre 2000-meterstopper rundt Spiterstulen, og på vinteren er det skiturer i området. I tillegg har han en rekke imponerende turer fra rundt om i verden. Blant disse finner vi førstebestigninger på is i New Zealand, alpine topper i Cordillera Blanca i Peru, og kryssing av Grønlandsisen. 

Vel nede i Stallen fikk vi varmet kalde fingre og tær foran peisbålet. Synne og Baxter hadde ankommet i løpet av dagen. Det var nyttårsaften, og Martine hadde laget pinnekjøtt hele dagen mens vi var på tur. Hun hadde et nyoperert kne, men i god solidarisk ånd hadde hun hentet inn siste værmelding og kunne konstatere at morgendagen skulle bli strålende. Det var bare å stå opp tidlig. 

Om det faktisk var værmeldingen som gjorde at festen ble avsluttet tidlig, eller om det var det litt seige koronaåret 2020 som igrunn ikke fortjente noen stor feiring, spiller ingen rolle. Nå var vi på vei mot Svellnose. Litt kalde, litt slitne, og fremdeles i tjukk tåke. Solen glimret med sitt fravær, men snøen var fin. Vi ble enige om å gå så lenge det ga mening.

Da vi bikket 1800-meter kjente vi at tåken hadde frosset til is på klær, i hår og i ansikt. Vi stanset. Snorre bød på varm solbærsaft mens vi diskuterte alternativer. Det var bikkjekaldt, og retrett var på agendaen.

Plutselig var det som at lyset ble skarpere, og vi måtte myse for å ikke bli blendet. Vi bestemte oss for å fortsette litt til, og etter noen få meter klarnet himmelen over oss. Den var blå. Hele Jotunheimen lå badet i et hav av skyer, og kun de argeste toppene fikk sole seg i glansen. Den lave vintersolen skapte et rødoransje skinnende lys.

Med ny giv fortsatte vi til Svellnose. Vi kikket bort på Piggen og kunne konstatere at snøen så fin ut der også. Men solen var i ferd med å gå ned, det var tross alt årets første dag. Dessuten var sørsiden på Svellnose alt for fristende der den badet seg i den lave kveldssolen. Vi rev fellene og la store feite puddersvinger over tåkehavet, solnedgangen og resten av Jotunheimen. Puddersnøen var ubunden hele veien, fra nesten 2300 meter over havet og helt ned til Spiterstulen.

Siste dag i oppholdet vårt måtte det bli tur til Piggen. Det er ikke hver dag man får muligheten til å besøke Norges høyeste fjell, og i alle fall ikke med puddersnø i januar. Vi pakket med den tjukkeste dunisen, varm drikke og satte avgårde.

Det gikk radigere til Svellnose denne dagen. Derfra måtte vi på med et ekstra lag med klær. Vi gikk videre over Keilhaus topp og etter en stund sto vi på toppen av Piggen. Hytten på toppen var hvit av snø, is og rim, og det var vi også. I horisonten kunne vi se minst sju blåner. Utsikt til tross ble det bare en kort pause på toppen, og snart var vi på vei nedover i den samme fine snøen som dagen før. Drøyt 1300 høydemeter med puddersnø. 

Da vi låste bommen bak oss på vei hjem ble vi minnet om hvor alene vi hadde vært de siste dagene.

Selv om høysesongen på Spiterstulen tradisjonelt sett har vært om sommeren, satses det nå også for fullt på skigjester. I 2021 tok Ingvild Iversen over som vertskap på Spiterstulen, og hun forsikrer om at hun ønsker å satse på ski på vinter- og vårsesongen. Kanskje blir Spiterstulen vinteråpen en gang i fremtiden?