To dager med topptur og full vinter

Ja, og Roger Eidem er romsdaling, så han sa ikke steinbra, men stænbra.

Fire timer etter at han var pessimist og to timer etter at han ble optimist sto han på toppen av renna Brok-kilen (mer om navnet lenger ned) og ble oppringt av redningstjenesten i Molde. Roger er nemlig medlem i den alpine redningsgruppa i Romsdalen, og de hadde fått meldinger om snøskred på Alnestind. 

Siden Roger sto på toppen av Klingfjellet og Snøvasskjærdingan i Sunndalen måtte han melde pass på aksjonen, og heldigvis gikk det relativt kort tid før både han og vi andre forsto at ingen ble tatt i skredet. Likevel hadde det vært både stort og dramatisk, og kunne fort endt mye verre.

Vi var heldigvis på et helt annet sted, og hadde brukt de siste fire timene på å baske oss opp gjennom fonnaskog, steinur og bunnløs tørrsnø. En ting er at det er veldig spesielt å traske oppover med ski på beina mens det fortsatt henger gult løv på trærne.

En annen ting er å slite seg opp ei snøfylt renne uten å være i nærheten av fast underlag og minne seg sjøl på at det fortsatt «bare» er oktober.

Fredag ble nemlig en temmelig unik skidag i Sunndalen i Møre og Romsdal (sannsynligvis ble det unikt i mesteparten av fylket!). Fra omtrent 600 meter over havet var det full vinter, og håpet var at renna Brok-kilen (buksesmekken på lokal dialekt) skulle vært godt fylt i med snø.

Og det var den! Steinkjøringspotensialet var riktignok stor nært veggene, men midt i renna var det mer enn nok snø til å dra på uten bekymring. Verre var det med føret. Vi som kjørte ski fikk en litt ubarmhjertig sesongdebut på den dype men varierte snøen. 

Roger derimot; han kjørte såpass hissig i renna at splitboardet hans knakk uten at han hadde steinkjørt. Heldigvis knakk det under 600 moh, slik at turen ned ikke ble helt staurgale. Og jeg har valgt å glemme at jeg gikk feil og fikk 200 nedoverhøydemeter ekstra bonus med fonnaskog nederst.

Hva er fonnaskog? Skog som herjes av snøskred (fonner). Dermed ligger trærne nesten flatt og er et slags helvete å bevege seg i. Med ski på sekken er det et ekte helvete. 

Dag 2: Slitne etter 1300 høydemeters kamp med fonnaskog og dypsnø dagen før valgte Robert Aaring og jeg å kose oss med turen fra ultraklassikeren Trolltind og over til Åbittind. Her har det vært og var det så mye folk at på Trolltind var det tidvis fullstendig oppkjørt i de grunne renneformasjonene hvor det var nok snø til å kunne slappe av litt. 

Fun fact: Jeg orka ikke ta av fellene på toppen av Trolltind, noe som førte til at jeg tryna litt oppå der med ganske stort publikum. Viktig beskjed til alle dere som så det: Ja, det var flaut, og jeg våger å insistere på at jeg er litt bedre til å kjøre ned med utstyret i oppovermodus senere på vinteren.

Noen timer senere: Under Åbittinden var snøen fantastisk, og etter en fin tur over ryggen fikk vi kjørt noen hundre høydemeter i nydelig, kald pudder som lå opp et tykt snølag fra sist vinter. Her var det faktisk såpass gøyalt at Robert tillot seg å hyle litt av glede.

Dag 3: Jeg våkna klokka åtte av melding på mobilen: På nabolagets Messenger-gruppe var det flere som var bekymra for løse gjenstander som susa rundt husene. Snøskuffa mi hadde blåst ut på veien, og du kan trygt si at det ikke var noe snø som bremsa den lenger. Med storm i kastene og 10 plussgrader var det bare å slå fast at man skal prise seg lykkelig for de to skidagene man fikk, for det er nok ei stund til neste gang.

Se flere bilder i galleriet under!