Syv dager gjennom Norges flotteste fjellområde: Lyngen på langs

Men eventyret begynte med en skikkelig nedtur. Det første forsøket i 2013 kræsjlanda på Lyngseidet etter halvgått løp. I en skjebnesymfoni av smerte forårsaket av to par tåballer med gnagsår som fremsto som godt bearbeidet kjøttdeig.  Årsak; helt nye skistøvler i kombinasjon med ny type binding ga uvant bevegelsesmønster. Utrolig amatørmessig ikke å teste ut og gå inn utstyret i forkant. Så vel fortjent. Ikke mer å si om det.

Men vi ga ikke opp. Tre år senere. Lørdag 16. april i 2016 laster vi atter på oss ryggsekker i størrelse 20 kilo pluss. Etter å ha starta første forsøk på Bomstad velger vi denne gangen Elvevoll for å få litt variasjon. Utgangspunktet er at dette skal være en kosetur! Og vi skal bære med oss alt nødvendig utstyr; telt, sovepose, liggeunderlag, kokeutstyr, god mat, isøks og stegjern. Med supplering halvveis på Lyngseidet. 

Ikke så mange har gått Lyngenhalvøya på langs på ski.  Det finnes ingen klart definert «Lyngen på langs» rute. Her handler det om å velge vei etter vær, forhold og form. Turen blir mye til mens vi går. I planen ligger et forhåndsbestemt rutevalg. Men vi blir nok å endre sporsettingen en god del underveis. Fleksibilitet er viktig i så henseende. Mye skal klaffe for at slike turer i krevende terreng skal bli en suksess. Vær, og ikke minst stabile snøforhold, er uansett en forutsetning for at et slikt prosjekt skal krones med suksess. For på tur gjennom Lyngens bratte fjellrike er det vanskelig å unngå å måtte legge sporet i skredutsatt terreng.

• Les også denne saken om Lyngen på langs!

Dag 1: Elvevoll – Ellendalen

Drømmer om Lyngen har alltid vært viktige drivkrefter for meg og mitt friluftsliv. Skapt gjennom et langt kjærlighetsforhold til halvøya. Jeg har drømt mye. Og ofte om skar. Et undervurdert element i fjellverdenen. De er flotte utsiktspunkter og de er ofte perfekte startsteder for fin skikjøring. Et av disse som har skapt en slags lengtende delvis mytisk tilnærming i meg ligger øst i Gukkesgaisa-massivet. Litt bortgjemt og har garantert ikke hatt mange besøk.  Drømmen om å komme opp hit har levd lenge i meg. Og nå etter fem timer inn i turen står jeg endelig her. Vilt, vakkert og nesten ugjestmildt. Bilder av Himalaya males frem på netthinna. Overskyet vær, litt vind og med det store spørsmålstegn om vi må bruke stegjern for å komme ned på andre siden. Men den som leter, den finner. Det dukker opp ei smal 40 meter lang 50 grader bratt snørenne, som vi klarer å skrense oss ned på ski. For deretter å få nyte flere hundre høydemeter prima skikjøring i tjue centimeter ubunden snø. Halleluja.

«Å være på litt lengre turer handler mye om å kunne holde kjeft.»

I soveposen i første leir i Ellendalen.  Det har vært en prima første dag. Spenningen jeg har hatt før turen erstattes av den gode sitringen; Dette kommer til å bli en bra tur. Jeg føler det. Kroppen har fungert bra. Torben er den perfekte turkamerat. Vi har samme risikoaksept. Vi ser det samme og vurderer mye likt. Vi prater når vi føler og når vi må. Ikke for mye. Akkurat passe. Å være på litt lengre turer handler mye om å kunne holde kjeft. Å bare være i sitt eget lille nu. Med tankene. Med nytelsen. Å få satt livet i hvilestilling i et litt annet perspektiv enn hva den hektiske hverdagen gir muligheter for.

Dag 2: Til Lyngsdalen

Vi sporer gjennom Ellendalsskaret og siger inn over Steindalsbreen. Omgitt av monumentale giganter som Imagaisi og Nallangaisi. I Veidalsskaret ligger spenningen i å finne det maksimale sporet ned. Der godsnøen ligger. Flatt lys gjør det litt utfordrende. Men også her finner vi. Selv med tung sekk klarer vi å prise den herlige nysnøen.  Gledesropene gjaller.

Vel nede i Lyngsdalen settes teltet på samme sted som sist. Apropos leirplasser. De er en undervurdert del av et turopplegg. De er viktige. Her skal du hvile ut slitne muskler, slappe av og bygge opp kroppen til neste dags utskeielser. Her skal du le og kose deg med turfrendene.  Og la det gjerne være et sted der utsikten er flott og sola skinner lenge og kommer tidlig.  Plassen vår her i skogkanten på elvesletta har alle kvalitetene. Minnene fra forrige tur ligger badet i ei tåke av smerte, der diskusjonen gikk på om vi skulle klare å fortsette til Lyngseidet eller om vi måtte stavre oss ned dalen til Furuflaten. Denne gangen kan vi til fulle nyte ettermiddags- og kveldstimene. Livet stråler.

Dag 3: Til Lyngseidet

Siste etappe til Lyngseidet blir en skikkelig höjdare. Vi velger å legge sporet gjennom Bredalen. Med solkrem faktor 15. Lunsjen nytes øverst i Kvalvikdalen. Siste del av rutevalget diskuteres. Gå samme vei som siste langs østsiden av Kavringtinden… eller…?  Avgjørelsen faller naturlig på plass da en hyggelige sveitsisk fjellfører med to gjester passerer og slår av en prat. Før de legger sporet rett opp den bratte flanken mot et skar på Kvalvikfjellet.  Vi ser på hverandre, tenker litt, diskuterer snøforhold. Nikker til hverandre. Joda; i dag er det rutevalget helt klart innenfor. 

Vi ankommer Lyngseidet og Magic Mountain Lodge. Det er midt i høysesongen men vi vet at i natt blir det i hvert fall sengeplass inne. Det finnes alltid et gulv å sove på på lodgen. Og en dusj. Men hva opplever vi? Ei smilende innehaver Henrika står i døra og erklærer: 

– Masse velkommen! Jeg har holdt av et rom til dere!  

Hvordan visste hun vi kom akkurat i dag…?!

Lyngen, eller Lyngsalpene som er den litt mer prestisjefulle betegnelsen, har alltid vært ei lysende stjerne på den alpine klatre- og nå skibestigningshimmelen. Men noe har manglet. Et skikkelig overnattingssted med den rette sjel. Helt til Henrika Lönngren & Patrik Jonsson svingte til venstre i veikrysset på Lyngseidet. Og etablerte Magic Mountain Lodge.  Hva de har bidratt til for å løfte og gi liv til den alpine turisme i området må aldri undervurderes. De brakte den skikkelige alpefølelsen til Lyngsalpene.

Det blir den herligste middag, et glass eller to med Riojavin. Hyggelig prat. Det blir å nyte og suge på den gode følelsen. Før søvnen griper to fornøyde sjeler.

Dag 4: Til Russedalen

Min kjære Heidi er ankommet for å bli med oss første del av dagen. Vi passerer Fastdalstinden. Dette flotte og populære skibestigningsfjellet som også bringer frem tragiske minner om at dette gode livet også har sine mørke sider. To liv har gått tapt i skred her. Oppe i Rippiskaret tar vi farvel med Heidi. Hun sporer tilbake, men vi ser vi mot nord. Mot spisse og forrevne fjell. I vissheten at fortsatt gjenstår mye spennende og ikke minst utfordrende terreng. Leirplassen øverst i Russedalen er også perfekt. Reals herlige og frysetørka middager gir næring og god stemning. Diskusjonen går om neste dags sporvalg over til Strupskaret.  Vi bestemmer oss for å bestemme oss når vi våkner. Fortsatt sol og skyfritt når teltdøren åpnes.

Dag 5: Til Veidalen

Det blir det bratte alternativet. Tafeltinden. Rett opp breen fra sør. Vi får bruk for både stegjern og isøks det siste henget til toppen.  Lyngenfjorden ligger speilblank. Strupbreen; Lyngens største bre strekker seg ut under oss; hvit og innbydende. Ei gruppe turister fra guidefirmaet Ski & Seil er på vei oppover. Dette er postkort fra Norge. Kort og greit. 

Tafeltinden forlates. Fra Lenangsskardet venter turens lengste nedkjøring i de mest spektakulære omgivelser. Ned Lenangsbreen mellom Lyngens kanskje mest sagnomsuste topper; Lenangstindene og Jægervasstindene. Vi må stoppe flere ganger. Litt for å hvile. Men mest for å nyte. Teltplassen i Veidalen blir ei ny ettermiddagsstund rammesatt av de samme værsuperlativer som nå har fulgt oss store deler av turen.

Slik unngår du de livsfarlige skavlene - les mer på friflyt.no!

Dag 6: Til Nordlenangen

I dag venter turens store crux. Den 400 meter lange oppstigningen fra Reindalen. Bratt. Over 40 grader. Her må det være stabile snøforhold. Vi vurderer dagens forhold til å ligge innenfor komfortsonen vår. Fjellsiden studeres på avstand i kikkert. Eksakt rutevalg gir seg selv. Et gammelt skred gir oss det perfekte underlag til stegjernene. Vel oppe i skaret på Vaggasblåisen skuer vi i det fjerne avslutningen på turen. Følelsen av at dette kan bli suksess siger på.  

Nordlenangsbotn er lang. Veldig lang. Med myrer og mange småelver. Snømangel her er ensbetydende med mye bæring av ski. Lykken står oss kjekke bi. Snødekket er akkurat tilstrekkelig til å gi skiføre ut hele dalen. Like heldige var ikke de gruppene som kom dagene og ukene etter oss… Siste kvelden i strandkanten under Storura nytes solnedgang og rypekakling.

Dag 7: Russelvfjellet og Russelv og hjem

Vi våkner til fortsatt perfekt vær. Men kuldegradene er tosifret. Oppstigningen gjennom Storurdalen blir en skyggefull og kald fornøyelse. Et lett utfordrende hardt delvis gjennomslagsføre medfører i tillegg at skiene må av og stegjernene på. Vi jobber på oppover, og får etterhvert varmen i kroppen.  Omsider åpenbarer øvre deler av Gamvikblåisen seg, solfylt og behagelig. Matpakken kommer frem. Det samme gjør solkremen. Lenge leve de kontrastfulle dager.

Det er snart tid for å starte på sjarmøretappen. Men først blir det nytelse på Lyngens kanskje mest populære og beste utsiktspunkt; Storgalten. Knallende blå himmel. Vindstille. Fjellutsiktpanoramaet er krydret av speilblanke fjorder og storhavet. På vei ned fra toppen hilser vi på noen hyggelige svensker. De spør om hvor vi kommer fra. Vet liksom ikke helt om de ble imponert når vi beskriver turprosjektet vårt…

Vi runder ut Kalddalen og skuer i det fjerne velkomstkomitéen representert ved Johnny; Torbens far, livsnytende på en barflekk i sola. Bare en bakke igjen. Vi sporsetter de siste høydemetrene opp til toppunktet av Russelvfjellet. Står ved varden. Opphøyd stemning. Lykke. Livslykke. Før vi helt tilslutt svever ned til Russelv. En drøm er blitt virkelighet. En skidrøm.

Toppene som ble besøkt av Espen og Torben

• Fastdalstinen

• Tafeltinden

• Lenangsbreen

• Reindalen

• Vaggasblåisen

• Storurdalen

• Gamvikblåisen

• Kalddalen

• Russelvfjellet

Oppsummert

7 dager på tur, 110 km, 10000 høydemeter; 2 dager lett overskyet vær, 5 dager knallende sol. Prima snø med soloppvarmete sørsider og tørrsnø i nord-flankene.  Mye slit og svette i sugende motbakker. Mye glede og jubelrop i herlige nedkjøringer.

Vi var utrolig heldige. Og kanskje litt dyktige. Alt klaffet og gikk vår vei. Bidro til at turen ble den gode opplevelsen. Kanskje min mest vellykkete og beste noensinne.

Lyngen på langs er en gedigen tur. Skal du virkelig få oppleve Lyngens katedrale herligheter er dette måten.  Du er midt i det hele veien. Fjell, breer, daler, skar, topper. Selv om du underveis i geografisk avstand ikke er langt fra det urbane hører du vill-marka suse.

En stor takk til Johnny Rognmo og Heidi Berg for hjelp til transportlogistikk.

Og ikke minst, den største takken til Torben for turen og venn-skapet og for et av de fineste kapitler i turminneboka mi!

Jotunheimen har Høgruta. Lyngen har Lange Lyngen.