På tur langs Tindefjellsryggen fra Skåla til Lodalskåpa

Det er ikke så ofte det skjer, og sist gang vi var på tur var for fem år siden. Da prøvde vi oss også på denne turen, men da gikk ikke turen helt som planlagt.

Tindefjella

Tindefjella er en fjellformasjon som strekker seg fra Skålatårnet til Lodalskåpa. Terrenget er kupert, og det er fordelaktig å bruke randoski. Turen starter med at man går fra Loen til Skålatårnet, videre langsmed Tindefjella (eventuelt oppom de ulike toppene), og så via en sørrenne ved Lodalskåpa, som fører deg ned sør for Kåpa og så går du opp på ryggen mellom Veslekåpa og Lodalskåpa.

Deretter går du eventuelt via Lodalskåpa og så ned igjen til Bødalen via Brattebakkene.

Vi hadde planlagt å bruke to lange dager på denne turen som er litt over 4 mil lang og rundt 3500 høydemeter.

Sist gang vi prøvde på Tindefjellsryggen er en historie det er verdt å skrive om. Da var vi ikke like rutinerte, og vi tok ting litt mer som det kommer enn det vi gjør i dag. Vi tenkte at vi ville gå fra Bødalen og til Skåla, for å bli ferdig med den renna, og ikke minst slippe å gå opp den lange motbakken til Skåla.

Dette var tilbake i 2015, som var en skikkelig bra vinter og med mye kaldt vær i mai. Da var det mye mer vinterlige forhold enn nå, og vi hadde ikke lett randoutstyr men fjellski. Vi kom oss opp mellom Veslekåpa og Lodalskåpa, slo leir, og gikk opp på Lodalskåpa på kvelden. Dagen etter, på morgenen, begynte vi å gå mot renna. Det var mye snø og is, og vi følte vel ikke at vår kunnskap på den tiden gjorde at vi kunne forsvare å boote opp den renna med tung sekk og fjellski.

Da ble det bail. Vi møtte for øvrig på en lokal pokal fra Stardalen ved Kåpa og han sa: «Men jeg kan bare ta bilen deres og kjøre den hjem til Stardalen så kan dere bare gå ned der?». Vi tenkte oss litt om og så litt på kartet og så sa vi: «Ja, det kan vi vel. Da får vi en mini-Josten på langs.». Vi la i vei, og over platået tenkte vi mye på: «Hva om bilen ikke står der?» eller «Kanskje han har stjelt bilen?». Vel, vi gikk nå, karra oss ned til Stardalen i tidenes white-out og ned til Jostebotn på rundt 35 grader på det bratteste på våre fjellski.

Da vi kom ned til Stardalen to dager etter vi hadde prata med den lokale pokalen så sto jammen bilen der. Med tre cola-flasker. Vi fant gården til karen, og takka han, og en tur skrev seg inn i minnebanken.

Tilbake til nåtid:

Opprinnelig plan var at vi skulle gå opp til Skålatårnet, sove der, og gå en veldig lang dag dagen etterpå. Grunnet korona-situasjonen er hytta på Skålatårnet stengt, og vi måtte da belage oss på å bære eget telt osv. Planen om dagstursekk ble skrinlagt, og vi prøvde å pakke så lett vi kunne i storsekkene våres. Vi konkluderte med at sekkene ble på omlag 13-14 kg, noe som ikke var helt halvgæernt. Værmeldinga var veldig bra, men nesten for bra.

Det var meldt veldig varmt, og med at det er mye snø i fjellet så var vi redde for våte flakskred og løssnøskred. Det som var hovedutfordringen på turen var denne sørrenna ved Lodalskåpa. Den er rundt 40 grader på det bratteste i toppen, og siden den er sørvendt og vi var snart ute i juni så vil denne få en del sol. Her måtte vi være tidlig ute, og vi bestemte oss for på dag 1 at vi prøvde å gå så langt vi kunne for så å kunne starte tidlig dagen etter.

Vi la i vei rundt 8.30 fra Loen og opp de 1848 høydemeterne til Skålatårnet. De første 500 høydemeterne gikk vi på beina. Vi følte oss litt annerledes der vi gikk med våre store sekker, og alle andre gikk med lette dagstursekker.

Etter 5 og en halv time var vi på toppen, og her inntok vi en solid lunsj før vi la videre i vei innover Tindefjella. Første nedkjøringa fra Skålatårnet og ned på Skålabreen er veldig artig og jevn, og vi storkoste oss i sløsjen. Så var det på med feller igjen og opp ved Havaldetreet og ned par hundre høydemeter. Deretter var det en seig motbakke til ca 1830 høydemeter, og her slo vi leir. Vi hadde da gått ca 2300 høydemeter og ca 2 mil.

Undertegnede hadde kjent på at Oslo-livet har preget storsekkformen.

Kroppen er ikke like øva med større sekk og minst når man går såpass langt og våren har vært mer preget av å klatre mye enn å stå på ski grunnet korona-situasjonen. Frida og Marte bor i Sogndal og Valdres og har litt mer ski i beina i vinter, og ikke minst trening med sekk på ryggen når de begge jobber som lærere på folkehøyskole og er noen seige damer.

I alle fall, leir ble satt, og det var urovekkende varmt kl 11 om kvelden da vi krøp inn i posen. Vi satt ute hele kvelden og smelta snø, spiste mat, og det holdt å sitte der i primaloften. Vi bestemte oss for at vi sto opp kl 4 for så å gå kl 5 dagen etter, for å prøve å komme oss inn i sørrenna ved Kåpa før kl 11 om dagen.

Klokken 04.50 var vi avgårde dagen etter. Vi kjente på surheten i låra (spesielt undertegnede), men det var nå bare å ta pauser og innse at det har blitt mindre skidager i låra i år. Vi hadde trua og fremdrift, men vi synes det fortsatt var overraskende varmt selv så tidlig på morrakvisten. Da vi kom til Skålefjellet og traverserte i sørsida under 1905 så var vi ikke like høye i hatten. Snøen var allerede råtten, og vi hadde mye over oss, og ikke minst var det bratt under til Kåpevatnet.

Dagen før hadde vi fått kollaps i snødekket der snødekket var tynt (da gikk vi helt flatt) og vi konkluderte med at kollapsen skyldtes at det rett og slett er gjennomfukta til bakken og at skred kan gå helt ned til bakken. Vi hadde noe av den samme snøen i denne sørsida.

Tidligere hadde vi sett på noen returmuligheter ned mot Kåpevatnet, men vi måtte traversere i denne sørsida for å komme til returmulighetene vi hadde skissert. Vel over traverseringa av sida ble det et lite ferdaråd. Klokken var 08.30 om morgenen, og vi tenkte at når snøen er så løs og fuktig som den er nå, så tør vi ikke å gå i den 40 graders renna ved Lodalskåpa.

Vi var alle enige om at den opprinnelige planen ikke var aktuell lenger, og vi så en ryggformasjon ned mot Kåpevatnet. Dette gikk veldig fint, og plutselig var vi nede ved Kåpevatnet og ned mot Bødalen. Det var utrolig varmt denne dagen, og vi var egentlig glad for at vi kom oss ned såpass tidlig uansett.

Vel nede i Bødalen gikk vi på ski et godt stykke forbi Bødalsseter og på veien ned. Vi hadde parkert en bil i Bødalen, men det var ikke mulig å parkere noe særlig høyere enn 300 meter grunnet ras over veien. Det var faktisk ras to steder over veien, så hvis man vil gå på Lodalskåpa må man belage seg på å gå et lite stykke på beina før man tar på seg skia. 

Dette er en fantastisk tur der du får både fine nedkjøringer, fin utsikt, seige motbakker og lange dager. Vi gikk totalt omlag 4 mil og 3500 høydemeter. Det ville blitt litt lengre om vi hadde gått opprinnelig plan via Lodalskåpa.

Stalltips er at man gjerne har litt skidager i beina + litt erfaring med å bære en tyngre sekk (med mindre du kjører superlett og går alt på en dag!).