Møre og Randodal

Noe kretser over mannens hode, i sirkler, rundt og rundt og rundt. Er det en ørn? 
Kommer den ikke stadig nærmere?
 Forsøker den å si noe?

Dette er ikke en vanlig reportasje. Dette er ikke nødvendigvis objektiv journalistikk. Det du skal lese nå, er heller ikke en kronikk. Her kommer en skredbane av subjektive teorier, gamle minner, nostalgi, følelser, hold kjeft-mentalitet og velkvalifiserte innspill fra overkvalifiserte intervjuobjekter. Her kommer sannsynligvis flere spekulative spørsmål enn gode svar. Med andre ord: her serveres en skummel svelerøre. Og spørsmålene – ja, de er selvsagt ladede, slik bare spørsmål fra gamle menn kan være. Hør bare her:

Hva i alle dager har skjedd i Sunnmørsalpene?

Er det ikke lenger mulig å få være i fred på toppen av Skårasalen i mars?

Må absolutt alle på død og liv gå på Randers topp i april?

Kan man ikke lenger kjøpe en pærebrus på Sæbø uten å måtte stå i kø bak randoentusiaster fra Asker, Bærum og Söder?

Og er utviklingen i den sunnmørske skiturismen egentlig en eneste stor metafor på alt som har skjedd i norsk skikultur de siste 20 åra?

Jeg husker lanseringen av Fri Flyt en sein novemberkveld i 1998, i en nedlagt gymsal i Bergen, snedig omgjort til progressivt bo- kollektiv. Da smogen fra slippefestens innleide røykmaskin hadde lagt seg – og musikken fra DJ Fiskebolle hadde stilnet – kunne festdeltakerne se at sunnmørsfjellet Slogen prydet et av oppslagene i førsteutgaven under tittelen «The King» og ingressen «Rocken har Elvis. Sunnmøre har Slogen». I denne underlige saken kunne man lese at skribenten – undertegnede, jeg beklager denne meget kritikkverdige inhabiliteten – hadde vært på et av de vakreste fjellene i Sunnmørsalpene, på en skyfri lørdag, med nysnø, og lite vind, og urørte fjellsider overalt, sammen med én kompis. Vi var rett og slett alene med Riva II-bindingene, knirkende skallbekledning i oppsiktsvekkende nittitallskulør og et osean av sunnmørsfjell rundt ørene. En 20 år yngre utgave av meg selv kom med følgende eplekjekke landskapsbeskrivelse: «Press Jotunheimen og Lyngsalpene ned i en bolle. Kjør på med mixmasteren. Hva får du da? Sunnmørsalpene. Et nedoverbakkenirvana.»

Les også

Norges største test av toppturski

Toppturski med midtbredde fra 95 millimeter og opp flyter bra i pudder og myk snø, samtidig som vekten er lav. Her er alt du trenger å vite for å velge riktig toppturski - inkludert grundige tester.

1998 var det året Norge slo Brasil i fotball-VM. Med andre ord: det er veldig lenge siden. Spol fram til 2018. Fri Flyt feirer 20 år med brask og bram. Både Kapp Verde og Færøyene ligger foran Norge på FIFA-rankingen. Jeg kontakter Kjetil Leknes – internasjonal tindevegleder, redningsmann i Luftambulansen, skikjører, klatrer og innfødt hjørundfjording. Jeg stiller dette velformulerte, eksistensfilosofiske spørsmålet:

– Var det lettere å være alene på ski på Slogen i 1998 enn i dag?

– Det var nok det, ja, svarer Kjetil på sin karakteristiske nynorsk. – Nå er det få dager med bra vær og føre hvor du ikke finner folk på akkurat denne toppen. I 1998 var det en del tilstrømming av folk i påska og på høytidsdagene. Men ellers var det færre som hadde tid, mulighet eller interesse for toppturer. Det var selvsagt noen som gikk toppturer i 1998, også. Men det var lite turisme – og på langt nær den industrien, kulturen og folkebølgen vi ser i dag.

Jeg husker Kolåstind i mai 1986. Det var en av disse ytterst få vestlandsdagene med høytrykk. Kolåsbreen veltet utover Kvanndalen, Sætretindene glefset mot himmelen. Jeg var 10 år gammel og hadde Skilom Dobbelbox glassfiberski fra Domus , dongerishorts og piquet. Det må ha vært en lørdag, eller en søndag, eller en helligdag. Det var uansett fri fra jobb og skole, og foreldrene mine hadde bestemt seg for at jeg var gammel nok til å gjennomføre et hellig overgangsritual: Å bestige Kolåstind på ski. Dette var pre-skifeller, pre-Ultra Bultra telemarksski, pre-Norrøna Couloir fôret skijakke i mørkeblått, pre-randonnée, pre-skredsøker, pre-alt-skal-være-lettest-mulig-og- ganske-stylish-og-SoMe-vennlig-i-tillegg-til-funksjonelt.

Det fins et bilde i et gammelt fotoalbum som viser hvor fornøyd jeg var på toppryggen, og hvor lite folk som var der oppe, selv om det var en såkalt kongedag.

Kan det ha vært en ørn der oppe, også? Jeg husker ikke. Jeg var for ung.

Kristina Slinning har vokst opp i Sunnmørsalpene. Hun hadde ikke fylt tre år da hun ble tatt med på ski første gang – og da hadde hun allerede omfattende fjellerfaring fra pulk– og bæremeis.
– Jeg kan huske at vi dro på Stranda ellet tre dager i uka: lørdager, søndager og kveldskjøring på onsdager. Det ble mange fergeturer, for å si det sånn. Da jeg var rundt 10 år gikk jeg min første topptur med utgangspunkt i Standalhytta. Jeg hadde noen fancy Tua Wilderness telemarksski og gikk på Kolåstind sammen med søsteren min, Anne May. Vi måtte selv bære skiene opp Reset. Og vi lærte at vi ikke skulle kaste stein fra fjelltopper.

En strålende skikarriere var i gang. Kristina ble senere Norgesmester i fjelltelemark, har kjørt inn til førsteplass i Galdhøpiggrennet og fått et utall gode plasseringer i Stryn Freeline Jam, Sogndal Freeride og XFree. Nå jobber hun på Juvet Landskapshotell – det verdenskjente overnattingsstedet ved sunnmørsbygda Valldal.

– Hvordan vil du beskrive veksten i skiturismen i Sunnmørsalpene de siste årene?
– Det er jo merkbart flere folk i fjellet, og man ser det spesielt på de mest populære toppene i området rundt Hjørundfjorden, Norangsdalen, Ørsta og Volda. Det er flere med østlandsdialekt og flere tyske bilskilt på fergene enn før.

– Hvorfor tror du det har blitt slik?

– Det er jo steike fint her. Sunnmørsalpene er mektige, med en nydelig miks av tinder, skogkledde vegger rett ned i fjorden, hvite breer og mange sidedaler. Det bor folk i hver en krik og krok – som er imponerende i seg selv – og vi har mange fine plasser hvor man kan bo og spise. Vi har fjorder og spisse fjellprofiler som mange klarer å komme seg opp på. Det er lett å komme hit med fly. Og mange har også jobbet bevisst med å markedsføre regionen gjennom ulike kanaler.

Det fins en oppsiktsvekkende sprek mann som heter Sverre Hjelmeland. Han er internasjonal tindevegleder og har – av alle ting – valgt å bosette seg på Sæbø, Hjørundfjordens uformelle hovedstad, et Shangri-La for homo sapiens i Gore-Tex. Sverre har satt opp en snømåler i hagen sin, null meter over havet, som en slags avansert blanding av folkelig sarkasme og meteorologisk alvor. Kanskje han burde sette opp et apparat som kan telle toppturentusiaster, også?

– Når er det høysesong på Sunnmøre, Sverre?


– Det dreier seg nesten alltid om seks uker fra begynnelsen av mars. I denne perioden har vi fått flere og flere skispor i fjellsidene. Veldig mange spor kommer fra ålesundere eller andre former for sunnmøringer. Lokalturismen er stor. Samtidig kommer det mange flere fra Østlandet, det kommer bergensere, det kommer utlendinger. Blant utlendingene ser vi en dreining mot det å bo skikkelig og det å bruke fjellfører. De vil ikke lenger bo kummerlig på en seilbåt, slik de gjorde før. Folk vil ha det bra. De vil bo godt, spise godt, drikke godt.

På sine mange turer i Sunnmørsalpene har Sverre lagt merke til én ting: relativt krevende skibestigninger blir nå omtalt som «vanlige turer». Det synes han er problematisk.
– Det er mange turer på Sunnmøre som på ingen måte bør omtales som vanlige. Vi må styrke kompetansen på dette området. Hva er egentlig Sunnmøre? Folk som bor her tror jo at Slogen og Saksa er «vanlige turer». Men dette er ikke vanlig turer. For veldig mange mennesker er disse turene et helvete. Det å få kalibrert befolkningen – i hvert fall lokalbefolkningen her oppe – til å vite hva som er en krevende tur, og hva som er en mindre krevende tur, er viktig. Jeg tenker på folk som sitter i resepsjonen på hotellene, i salgsavdelingene, på turistkontorene. De bør vite hvilke turer de sender folk ut på.

Jeg husker Jønshorn i februar 1994. Det var OL på Lillehammer, og det var isbjørner og Sissel Kyrkjebø, og skolemyndighetene hadde gitt en gavepakke til alle norske elever: en dobbel vinterferie. To uker fri. Martin, Kyrre og jeg bodde i en hytte på Søre-Vartdal og gikk nye toppturer hver dag. Vi hadde fått oss isøkser, og stegjern, og litt bredere ski, og Asolo Morgedal-sko (ikke Asolo Extreme, eller enda verre: Asolo Extreme Plus, det turte vi ikke, det var bare for de som virkelig kunne kjøre estetisk på telemarksskiene, de som kunne signere en hel fjellside, de som gjerne hadde sesongkort i Ørsta skisenter og tendenser til tre-dagersskjegg og hestehale).

Den fjerde dagen, eller var det den femte, jeg husker ikke, men uansett, den fjerde eller femte dagen sto vi på en smal egg og bare lo. Vi måtte le fordi vi var så alene. Alene med ellet, alene med den gode snøen, alene med det gode været. Det var som om vi var i Chugach Mountains, eller Karakoram, eller Atomfjella på Svalbard.

Alt var vårt.

Skimulighetene var så uendelige at vi ikke klarte å ta det innover oss.

Det var bare vi. Og ørnen, da.

En januardag i 2010 kommer en Ford Mondeo med oransje skiboks kjørende gjennom Romsdalen. Sjåføren, en ung mann fra Vasastan i Stockholm, stopper på Statoil på Åndalsnes for å sjekke kartet. Er han på rett vei? Skal han ta til høyre eller venstre i neste kryss? Flere timer senere svinger han inn på parkeringen ved Stranda skisenter. Han får nøkkelen til en arbeidsbrakke og legger seg til å sove. Neste morgen får han utlevert en rød jakke med logo.

Og en drill.
– Hva skal jeg gjøre nå, da? spurte han sjefen i skianlegget. – Bare sett i gang, var svaret.

Slik startet sunnmørseventyret for Oscar Almgren – svensken som senere skulle starte Uteguiden, regionens største guideselskap. – Jeg hadde en bekjent som kjørte tråkkemaskin på Strandafjellet – det var slik jeg havnet der oppe, forteller Oscar i dag, inn i mellom utallige guideoppdrag og nye prosjekter – som for eksempel å bygge et helt nytt kajakksenter i Ålesund sentrum.
– Den første måneden på Stranda ellet var jeg kun på jobb. Det gikk 30 dager før jeg reiste ned til pizzeriaen i Stranda sentrum. Jeg kom jo til et stort, nytt skianlegg uten struktur. Alt måtte bygges opp fra null.


– Hva tenkte du om Sunnmørsalpene i denne første perioden?


– Jeg tenkte «hvorfor er det ingen andre her?» Jeg var forundret over hvor få mennesker jeg så – både i skianlegget og ute i fjellet. Det er jo – kort sagt – unikt her oppe. Helt unikt.

Oscar jobbet med alt mulig på Strandafjellet, men etter hvert ble det mer og mer skipatruljering. I 2013 begynte han å så smått å guide. På seinvinteren ble han hyret inn av teamet bak Salomon Freeski-TV for å bistå med lokalkunnskap.

Nesten samtidig som Salomon-ambassadørene Andreas Fransson, Greg Hill og Chris Rubens tok på fellene og gikk sikk-sakk opp til ellet Saksa sammen med Oscar Almgren, gikk en journalist i Sunnmørsposten ombord i en båt som lå til kai i bygda Bjørke, innerst i Hjørundfjorden, og fant Terje Håkonsen i byssa sammen med fotograf Frode Sandbech og Field Productions-teamet Filip Christensen, Even Sigstad og Espen Kristiansen. Frikjørings- maestroene Torgrim Vole og Åsmund Thorsen var også ombord. – Dette er de råeste fjella i Norge, sa Håkonsen til Sunnmørspostens utsendte.

Vinteren 2013 ble altså sesongen hvor noen av verdens beste utøvere og verdens mest toneangivende skifilmproduksjoner kom til Sunnmørsalpene. Resultatet ble episke filmscener vist på store lerret og små mobilskjermer over hele verden.

Resultatet ble den største markedsføringen av Vinter-Sunnmøre noensinne.

I dag kommer Uteguidens kunder stort sett fra Norge, Sverige og England. Om sommeren kommer amerikanerne. Den mest populære skituren går opp på ellet Blæja .
– Det er noe eget med Blæja, sier Oscar.
– Blæja er perfekt for oss som skal guide.

Jeg husker Blæja. Jeg var der første gang i 2004, med den ett år gamle datteren vår i bæremeis på ryggen. Det har vært en saying i familien siden: å ski e bleie på Blæja. I 2004 var det nesten ingen som gikk på Blæja – denne 1420 meter høye, slake ryggen over Norangsdalen. Hvorfor i all verden skulle man det? Toppen var altfor anonym. Hvis man først hadde forvillet seg til Sunnmøre om vinteren, så brukte man ikke opp dyrebar tid og et dyrebart værvindu på å gå opp en lang, relativt slak snøbakke. Da gikk man heller på en real tind – på Randers topp, på Saudehornet, på Sylvkallen, på Svinetind. Den eneste grunnen til at vi gikk på Blæja, var den nevnte bæremeisen. Vi fant ut at dette var en snill topp som selv småbarnsforeldre kunne bestige. Vi plasserte en gul hjelm på hodet til datteren vår på vei ned. Blytunge Dynastar 8800-ski, Fritschi Diamir-bindinger og knallrøde Scarpa Denali-støvler tok oss trygt ned igjen til Fivelstadhaugen.

Verden var i endring. Livet var i endring. Alt endret seg.

– BLÆJA?

Der er Sverre Hjelmeland, igjen. Fjellguiden på Sæbø. Han som helst går svimlende ryggtraverser iført sikspens.
– Hva jeg synes om Blæja? Det er den eneste toppen på Sunnmøre som har samme form som en topp i Sunnfjord. Blæja hører ikke hjemme her. Nettopp derfor er den en trivelig skitur. Det er en slags vakker ironi over det hele: den mest populære toppturen på Sunnmøre i 2018 er den minst sunnmørske.

Sverre trekker fram Blæjas positive egenskaper: skredsikker rute til topps, ingen særlig bratte passasjer, forbløffende god utsikt fra toppen.

En vinnerkombo.

De siste årene har dette fjellet blitt invadert av randofolket. På en god dag er det flere hundre mennesker på toppen – ofte inkludert flere grupper med guider. Nede i dalen oppstår Sunnmøres ferskeste problem: parkeringskaoset.
– Det er noen opplagte utfordringer ved økt turisme, sier Sverre. – Hvis man ser på Venezia, eller Thailand, er det åpenbart at turisme ikke er positivt. På Sunnmøre er det ganske små, men synlige problemer nå. Alle skiturene starter jo på jordet til en eller annen bonde, og da får vi et parkeringsproblem. I tillegg har du folk som pisser og gjør fra seg overalt. Det er naturlig. Men det har vært noen episoder hvor bøndene finner dopapir bak rundballene sine. Da ligger det an til å kunne bli konflikter.

– Fins det noen løsninger?

– Det må bli slik at vi som står på ski betaler for parkering. Det kan ikke være slik at bøndene og lokalbefolkningen får merarbeid og problemer mens vi skifolk leker oss. Vi må finne oss i å parkere fornuftig – selv om det kanskje forlenger dagsturen vår med flere minutter.

Jeg husker da min far fortalte om Sunnmørsalpene anno 70- tallet. Da han var med i nystartede Ålesund Fjellklubb og helst tilbragte helgene på Velleseterhytta eller Patchellhytta.

Da var det stille rundt Hjørundfjorden.
De som møtte hverandre, visste gjerne om hverandre fra før. Hvis ikke, ble de kjent – der og da.
Det gikk noen svært få og svært ensomme skispor over Gullmorbreen, over Molladalsskaret, over Kolåsbreen. Det ypperste du kunne ha, var treski med stålkanter, kandaharbindinger, hjemmesydd sekk, rød anorakk med pelskrage på hetta, isøks med treska og en Lada 1200 i oppkjørselen. De fleste holdt kjeft om turene sine. Hvis du av en eller annen grunn hadde noe å vise fram, måtte du sette opp et lerret, skru på lysbildeframviseren og fortelle om turopplevelsene – dias for dias – i en liten, husbankfinansiert stue.

I 2018 er det ikke mange som holder kjeft , lenger.

Aller siste rest av hold kjeft-mentaliteten i ski- og klatrekulturen døde sannsynligvis den dagen Mark Zuckerberg lanserte Facebook.

Rest in peace.

Kristina Slinning mener vi befinner oss i toppen av Maslows berømte pyramide. Behovet for selvrealisering gjelder ikke lenger bare noen få. Nå skal alle selvrealisere seg.
– Vi har det bra og har greit med penger. Og alt vi gjør skal beskrives og bevises på Instagram – det forsterker det hele.

– Vil veksten i Sunnmørsalpene bare fortsette, tror du?

– Det er vanskelig å si om vi har nådd taket. Jeg tror vi har noen gode år igjen – og at vi kommer til å hale enda litt mer inn på destinasjoner som Lyngen, Jotunheimen og Lofoten. Infrastrukturen med overnattingssteder, mat og andre typer servicetilbud har blitt bedre – og fortsetter å utvikle seg. Ikke minst med tanke på guidede turer. Kjetil Leknes står – naturlig nok – på Leknes og skuer utover Hjørundfjorden. Han resonnerer rundt årsakene til at Sunnmørs- alpene har blitt den nye Birken. Et Disneyland for toppturfolk.

– Jeg tror at høy profilering av toppturer som aktivitet bidrar mye til at «alle» skal gå toppturer. Nye guidebøker, profilering i mange ski- og reisemagasiner og ikke minst sosiale medier som Facebook og Instagram har hatt enorm påvirkning på dette de siste 10 åra. Personlig tror jeg at sosiale medier har større påvirkningskraft enn magasiner og bøker. Mobiltelefonen med kameraet er alltid med, informasjon blir lagt ut – og blir ofte lett tilgjengelig ettersom det stort sett er god dekning for mobildata. Turrapporter, bildeserier og historier blir delt i et forrykende tempo.

Jeg husker drønnet i snøen den gangen jeg nærmet meg toppen av Nøre Sætretind i februar, den umiddelbare panikken, den skamfulle retretten. Jeg husker den gangen vi sto og så på en urørt fjellside ved Langedalsegga. Akkurat da vi bestemte oss for å kjøre den, løsnet hele fjellsiden av seg selv – med en enorm bruddkant.

Jeg husker en no-fall-zone opp til toppen av Lissje Kløvheitind i mars, følelsen av mestring som blandet seg med en distinkt følelse av å være dumdristig.

Er det denne blandingen – denne mystiske miksen – en skikjører egentlig bør holde seg langt unna?

Vil vi noensinne kunne være helt sikre på at vi mestrer ellet?

Eller er det nettopp en liten dose usikkerhet vi søker etter når vi oppsøker Sunnmøre?

Hvor mange nesten-ulykker har ørnen i Hjørundfjorden egentlig vært vitne til?

En vårdag på begynnelsen av nittitallet kom en seilbåt sakte, sakte inn Hjørundfjorden – som om det var åpningsscenen i en skummel sjørøverfilm. Hadde skuta en vimpel med det sveitsiske agget i toppen av masta? Det er det ingen som kan erindre. Men det var sveitsere ombord, da de gikk i land snakket de både fransk og tysk og italiensk og engelsk, og sunnmøringen observerte at de hadde noen merkelige skistøvler og skibindinger, og sunnmøringen slo fast at dette ikke var snakk om telemarkskjørere, dette var noe annet, og sunnmøringen tok fram kikkerten, og sunnmøringen så at sveitserne gikk oppover med løs hæl og kjørte nedover med fast hæl, og sunnmøringen så at sveitserne kjørte ned fjellsider som sunnmøringen selv ikke ville kjørt ned, og sunnmøringen lurte på om han skulle ringe lensmannen eller ikke.

Alpene hadde kommet til Sunnmøre.
Var det nå Sunnmøre ble til Sunnmørsalpene?
I dag er det Oscar Almgren og Uteguiden som tar imot eflst utenlandsgjester på Sunnmøre. Mange kommer nesten helt uten erfaring. – Jeg hadde en gjest som spurte «hva skal jeg gjøre nå?» da han klikket inn i randobindingene på en fjelltopp. Det viste seg at han aldri hadde stått på ski før. Men han kom seg ned til slutt.

– Er det mange som blir redde når de kommer ut i bratt terreng?

– De fleste takler det bra. Men jeg husker godt et par fra Sverige som var med på Liafjellet. Den ene dama psyket ut totalt på vei ned. Hun måtte sette seg ned og ake på rumpa store deler av nedkjøringen. Jeg husker også en gjest som hadde vært spesialsoldat i britiske Special Air Services og som nå drev et stort sikkerhetsfirma i Bagdad. Han syntes det var litt skummelt å gå siste biten opp til Blåfjellnibba. Da var det en småbarnsfar fra Stockholm som reagerte og henvendte seg til spesialsoldaten: «Du kan bli skutt i hodet sju dager i uka – og så synes du dette er skummelt?»

Jeg husker fire helt spesifikke svinger ned fra Tungremtindane, kanskje fordi snøen var slik den ellers bare er i drømmene, kanskje fordi jeg hadde en flyt jeg ellers ikke har. Jeg husker isøksbevegelsene i skaret under Molaupstind. Jeg husker vindfulle netter på Velleseterhytta, oppdriften i utedoen, ytterdøra som blåste av hengslene. Jeg husker skituren fra Trandalsætra til Blåbretind i slutten av juni, vi sovnet i sola før nedkjøringen, har jeg noensinne vært mer i balanse? Jeg husker romjulsfeiringen på Standalhytta, å gå opp Insterenna i desember, se jordkloden fra Nøre Sætretind. Jeg husker Middagshorn, jeg husker Grøtdalstindane, jeg husker Råna, jeg husker Hornindalsrokken, jeg husker ørnen ved Åvasstind, jeg husker Store Smørskredtind, jeg husker Skårasalen og Dalegubben og Kvitegga og Romedalstind, jeg husker hvordan det var å oppdage Kårdalstindane i voksen alder og nedkjøringen til Hjørund orden og følelsen av å stå på kaia på Leira og vente på skyssbåten tilbake til Sæbø, en følelse som lett kan misforstås som det å eie verden.

Det er få mennesker på denne kloden som kjenner Sunnmørsalpene bedre enn Kjetil Leknes. Nettopp derfor stiller vi ham følgende ubehagelige spørsmål: «Hvor går du når du vil være alene på Sunnmøre?»

– Hehe. Hvis jeg røper hvilke fjell jeg går på for å være alene, er det kanskje stor sjanse for å møte folk der etter at denne saken har blitt publisert. Å være alene er stort sett vanskelig – uan- sett hvor man velger å gå på Sunnmøre i høysesongen. Men de store klassikerne – som området rundt Patchellhytta, lengst øst i Norangsdalen og Hornindalen, Skårasalen, Molladalen og rundt Standalhytta – er uansett steder hvor du er sikker på å møte folk. Jeg har selv fått stor sans for Trandal de siste åra. Mange fine turmål, mye spennende terreng, lett tilkomst når veien har åpna og et fantastisk vertshus – med det beste vertskapet – gjør at dette er min favoritt nå. Det er generelt lite folk i det området – bortsett fra på Blåbretind en sein aprildag.

Jeg husker desperasjonen før jeg fikk lappen og skoledagene i april hvor snøen blinket inne i Hjørundfjordfjella og det å sette seg på en DBS Intruder med slitte bremseklosser og feste skiene til sekken og sykle fra Spjelkavika til ferjekaia en tidlig ettermiddag og ta ferja over og kjøpe sjokolademelk i kiosken ombord – en kiosk som nå er nedlagt, hvorfor legges ferjekioskene ned?, hvilken vei går et samfunn som legger ned ferjekioskene? – og deretter sykle i land på Festøy og trø innover mot Barstadvika og sette fra seg sykkelen inntil et tre et sted og labbe oppover mot snøgrensa på Lynge ellet og lytte til U2s album «Achtung Baby» på en gul walk-man og feste Riva-bindingene til skistøvlene og se en ørn sveve over meg og passere Stortua og videre helt til Klovekinn og bare stå der oppe og lytte til sangen «Acrobat» og tenke og vite og kjenne og føle at det å være 16 år gammel i Sunnmørsalpene er som å være gitarsoloen til The Edge som begynner to minutter og 54 sekunder ut i akkurat denne låten.

Det sitter altså en mann på toppen av Maudekollen, Slogens forsiktige lillesøster, 1021 meter over orden over alle order. Han har randostøvler av karbon – nesten én kilo lettere enn de første randostøvlene han kjøpte for snart 20 år siden. Han har ikke tid til å spise brunostskiver. Han har ikke tid til å drikke lunken husholdningssaft. Han har ikke tid til å snakke. Han har nemlig noe – eller noen – som svever over seg, rundt og rundt, i merkelige sirkler. Noe svart, eller grått. Er det en kongeørn? Er det en havørn?

Nei, det er en drone. En drone som den 41 år gamle mannen styrer selv –ved hjelp av en avansert fjernkontroll koblet til en smarttelefon. Han har en teknisk fullkommen og veldig lett rando- jakke over hodet for å kunne se hva som vises i skjermbildet, for å kunne se hva han filmer.

Filmer han seg selv?

Jeg husker ørnen. Den ordentlige ørnen.
Når så jeg den sist?
Hvor ble den av, i all sin prakt, i all sin ensomhet?
Søkte den ly ved Haukåsryggen, nord for Langsæterdalen? Og

hvor lenge lever en haliaeetus albicilla, egentlig? Jeg leste et sted at den kan bli 20 år gammel. Kan det stemme?

Jeg lander dronen, skrur av propellene. Det blir helt stille på Maudekollen.

Bare lyden av barn som snakker i bakgrunnen. Om nedkjøringen, om isen de skal kjøpe på Urke Landhandel, om Zenmøre.