Melderskin byr på bratt rennekjøring

Min far rekker meg en krone-is.

 – Hva ser du på? spør han.

Han er solbrent.

– Fjellene.

– Vet du hva den heter?

Han peker inn i et hav av hvite topper.

– Nei, svarer jeg.

– Melderskin, heter den. Navnet stammer fra de norrøne ordene melder, som betyr korn som blir malt til mel, og skin som betyr glans eller skinn.  Visste du at folk står på ski ned fra det fjellet?

Jeg ser på min far med store øyne.

– Er det sant?

• Les også: Test av lette toppturstøvler

En sur marsdag i 2018 er vi på tur. Jeg har fått med meg trønderen Henning Skjetne til vårt landsted i Kvinnherad, og målet var å vise frem indrefileten av Rosendalsalpene, Melderskin. Værmeldingen vil det annerledes. Lett snødrev, tåke og frisk bris fra sørvest gjorde at det evige spørsmålet meldter seg.

«Skal vi gå, eller ikke?»

Vi konkluderer med at vi har snudd på tur før, og bestemmer oss for å gi det en sjanse.

TRUA: Det er ingen skam å snu; noen ganger er det strengt tatt ganske så lurt. Asbjørn Hellås er sikker på at han er på riktig plass, og venter på at tåka skal lette. Det skjedde aldri. Foto: Henning Skjetne

En nøkkelperson

Myrdalsvatnet er det vanligste utgangspunktet for en tur på Melderskin. For å komme seg dit kan en gå fra Klett, eller skaffe seg nøkkel til bommen hos Johanna Kallstad. Johanna bor i et lite hvitt hus på høyre side av veien ovenfor Rosendal. Å komme inn til Johanna er en opplevelse i seg selv. Det sitter gjerne en håndfull naboer og venner, mens en Moccamaster putrer nytraktet kaffe. Johanna pensjonert lærerinne, dialektfantast og koselig som dagen er lang. Hun kjenner meg igjen.

– Er det han fra Handelandssjøen? utbryter hun, etter å ha målt meg opp og ned. Johanna finner frem nøkkelboken sin.

Med sirlig håndskrift fører hun inn navn, dato, pris og mål for turen. Her snakker vi tiår med statistikk. Hun har full kontroll på hvem som er på fjellet. Johanna forteller ivrig om føre og forhold, andrehåndsopplysninger fra alle fjellvandrerne i samme ærend som meg. Det er ikke oppløftende opplysninger Johanna kommer med i dag, med regn, tåke og vind som stikkord.

– Skal dere virkelig opp der i dag? spør Johanna.

 – Vi gir det et forsøk, svarer jeg, og lukker døren bak meg.  

•  Les også: Baksiden av Gaustatoppen 

Fra Myrdalsvatn er turen til Melderskin en relativt lett fornøyelse – helt frem til de siste to hundre høydemetrene. Da må en følge en relativt bratt rygg på fjellets vestside. Her en må skiene av, og stegjern og øks er å anbefale. I det vi nærmer oss 1200 meter over havet begynner vinden virkelig å rive og tåken blir tettere. Å føre en samtale er uaktuelt, men vi er innstilt på å komme oss opp på toppen. Rennen vi skal kjøre er nordvendt, og det bruker å være en stor skavl på toppen. Under normale forhold er rennen enkel å finne, men med 50 meter sikt blir det reine blindebukken. Vi graver oss ned i skavlen. Endelig le. Henning finner frem kaffekannen og er med godt mot. – «Jaja, ser jo greit ut, det her», sier han optimistisk. Vi ser 50 til 100 meter med snø i en renne, resten er grøt. Dette kunne like gjerne vært porten til evigheten.

 – Du er sikker på at vi er på rett plass?

 Henning er litt mer nølende denne gangen.

– Jaja, hundre prosent», svarer jeg.

Selvsikker i stemmen, men med en liten porsjon tvil. Snøen er i det minste trygg. Nå er det kaldt, og det har regnet til topps for få dager siden. Noe snødekket bærer preg av. Mildt sagt isete.

NÅR EG SER DEG SLIK: Renna fra Melderskin er rosinen i rosendalspølsa. Her nyter Ole utsikten mot Hardangerfjorden på vei ned. Foto: Henning Skjetne

Baronen

Sørøst for Bergen, to og en halv time med bil og ferge, ytterst i Hardangerfjorden ligger Rosendal i Kvinnherad kommune. Klemt inne mellom fjellene og fjorden ligger den lille fruktbare bygden med knappe tusen innbyggere. Mot øst strekker Folgefonna seg milevis innover med evig snø og irrgrønt vann. Skikjørere er ikke et uvanlig syn i disse fjellene. Kvinnherad har et ivrig lokalmiljø, og de fleste toppene er blitt kjørt; da gjerne på smale ski med lærstøvler og telemarkbinding en gang på 90-tallet. Ved foten av Melderskin ligger det velkjente Baroniet i Rosendal; Norges eneste baroni. Og æren for at det ligger nettopp her, må vi gi til Karen Mowat.  Hennes far var Norges største grunneier, og da broren ble drept i en duell, ble Karen Mowat Norges rikeste arving. På midten av 1600-tallet giftet Karen seg med den pengelense, danske adelsmannen Ludvig Rosenkrantz. Ludvig var nok ikke interessert i å bestige Melderskin, han var for opptatt med å bestige et utall elskerinner, samt bruke av sin nyervervede formue i København. Hjemme i Norge satt Karen med alle problemene og med ungeflokken som økte for hver gang Ludvig var hjemom og gjorde henne gravid. Ni barn fikk hun. Ekteparet slo seg ned på gården Hatteberg i Kvinnherad, etter mye om og men. Til tross for Ludvigs svevende livstil, stod Baroniet ferdig i 1665, og navnet på bygden ble endret til Rosendal. Noen år senere ble Ludvig baron, men Karen ble aldri baronesse.

• Les også: Test av topptursekker for langtur

Nedtur

Midt i tåkehavet, på toppen av rennen på Melderskin klikker jeg inn i bindingene. To knyttnever møtes i det Henning ønsker meg god tur. Jeg rekker å sette én sving på det knallharde føret før jeg hører en urovekkende lyd.

«Klikk.»

Jeg setter på full brems, og ser ett stykk ski forlate meg og rulle kontrollert inn i evigheten. Ikke akkurat et ønskescenario. Hva gjør jeg nå? Henning ser ut som et spørsmålstegn. Kjøre ned rennen på én ski, eller returnere opp den bratte skavlen? Det blir retur. Stegjern kan være vanskelig nok å få på i sin egen stue. På et underlag av mye snø og is med en helning på 45 grader, kan det kun beskrives med ord jeg ikke ønsker å gjengi her. Det er ingen skam å snu, men det er heller ingen glede. Opp igjen i vinden. Like greit at vi ikke kan konversere. Ned den bratte ryggen vi gikk opp tidligere tenker jeg at vi strengt tatt skulle hatt tau. Traversere på en ski, skulle gått mer på line i sommer. Det brenner i låret. Vi snakker VM i loking. Jeg er på dette tidspunktet usikker på om vi faktisk var på vei ut i rett renne. Ser opp på noen bratte fjellskrenter med over 50 meter stup. Kan vi virkelig ha vært så idiot? Blir glad for at jeg ikke finner skien her. Fortsetter å traversere på en ski. Finner til slutt utløpet på riktig renne, og jaggu, der er skien. Lykke! Vi kan nå fortsette returen til Myrdalsvatnet. To slagne menn og fire ski finner veien tilbake til bilen.

MEL DER SKIN: Ved gode og stabile snøforhold kan man holde til venstre for Omnen og kjøre direkte ned mot Midseter. Snøen skinner i kveldssola når Ole Grønvold Eriksen setter fart ned mot skogen. Foto: Henning Skjetne

Opptur

​Det blåser heldigvis ikke fra sørvest hele våren. En tidlig aprildag er vi tilbake i Rosendal, og denne dagen skinner snøen kritthvit under skyfri himmel. Det har snødd godt, og veien inn til Myrdalsvatn er ikke brøytet. Johanna får ingen beskrivelser i boken sin i dag. Det blir noen kilometer anmarsj inn Melsdalen, Turen opp hjorteskogen fra Myrdalsvatn går med bøyd nakke og i egne tanker. I det vi bikker 1000 høydemeter, åpenbarer nordveggen til Melderskin seg. «Dronningen av Rosendal» viser seg fra sin beste side. Etter bestigning av toppen føler vi oss som kong Harald selv, med utsikt over vårt eget rike. Mot øst bader Omnatind i sol og blikket glir videre mot Bjørndalstindene. Den store svarte veggen på Juklavasskruna glitrer og står i sterk kontrast til den massive Folgefonna i bakgrunnen. I vest ser vi storhavet. Alt klaffer.

Sikten er god og snøen upåklagelig. Rennen på nordveggen forseres i få svinger, før vi holder hardt venstre og bikker ned i den store, vestvendte flanken som fører oss ned til Midseter i Melsdalen.