REKORDFORSØK: Stian Hagen gikk lørdag for rekord på høgruta. Foto: Stian Hagen
Lesetid: 5 minutter
– Det var ikke noen krefter igjen. Det var helt tomt, sier skiproff Stian Hagen (41).
I helga gikk han turen han selv har vært med på å bygge opp - Høgruta i Jotunheimen. Målet var å slå rekorden som ble satt av av randoutøverne Lars Erik Skjervheim, Malene Blikken Haukøy og Martin Andersen i fjor, med en slutt-tid på 18 timer og 29 minutter. Siden den gang har ingen forsøkt på en ny rekord - før Hagen gjorde et forsøk lørdag.
Ruta, som starter ved Gjendesheim og avsluttes ved Krossbu, er beregnet som en fem/seks-dagers-tur for godt trente mosjonister. Turen er i alt 7500 høydemeter og 94 kilometer fra start til slutt.
Når Hagen, som i flere tiår har vært en av Norges mest profilerte frikjørere, skulle gå den tunge og lange turen, valgte han å gi seg selv en ekstra stor utfordring, til forskjell fra rekordholderne.
– Det hadde vært enklere å ha noen å gå med, men jeg har satt meg et mål om å gjøre det alene. Den psykiske delen med det er en del av utfordringa. Det gikk også helt greit helt til det begynte å gå galt. Det er litt som å ha en djevel og en engel på skuldrene.
For rekordforsøket startet godt for skiproffen, som startet klokken 04.00 fra Gjendesheim lørdag morgen.
– Jeg bestemte meg for at å begynne 04.00 var riktig tidspunkt. Jeg regnet med to timer til Besshø, sånn at jeg fikk soloppgangen der, forteller Hagen.
Med seg på turen hadde han all næring i et drikkesystem som heter Tailwind Nutrition. Hagen har hatt god erfaring med det fra langløp tidligere, og systemet går ut på at man får i seg de kaloriene man trenger - 200 i timen.
– Men så frøys det, nesten med en gang. Det var jævlig kalt. Det var 18 minus da jeg startet mot Besshø. Det var ikke noe problem klesmessig, fordi jeg hadde et så stort tempo at jeg holdt varm. Men jeg trodde det skulle holde å blåse tilbake væska i camelbacken. Det fungerte ikke, og jeg tenkte at det ordnet seg på Bessheim da jeg fikk sola i ryggen. Men det tinte ikke før jeg kom til Surtningssue. Da hadde jeg gått fem timer uten næring, forteller Hagen.
Belastningen på en slik tur er utvilsomt tung, men skikjøreren, som har bodd i Chamonix de siste 20 årene, gjort noen treningsøkter som virkelig presser mentale grenser i ukene før turen. Øvelsene beskriver han selv som «jævlig kjedelige».
– Rett ved huset mitt i Chamonix er det en renne på rundt 800 høydemeter. Så jeg tar på meg fellene, og går opp den til omtrent 1000 høydemeter, så går jeg den runden fire ganger. Mest fordi det er jævlig kjedelig. Deter mye verre å gå den fire ganger enn en fin tur på 4000 høydemeter. Da får jeg den mentale og den fysiske treninga. Jeg ser sofaen for hver tur, og må tvinge meg selv til å gå en til.
Jotunheimen, som hadde tilnærmet perfekte forhold i helga, viste seg også fra sin beste side denne helga. Det var sjeldent gode forhold hele veien, og det var nettopp derfor Hagen la rekordforsøket sitt nå.
– Du vet aldri når du får sånne forhold igjen. Jeg så på værmeldingen hjemme (i Chamonix red.anm.) på torsdag, og tok flyet mer eller mindre med en gang. På fredag var jeg i Jotunheimen, og skulle etter planen gå på mandag. Da jeg så værmeldingen klarte jeg rett og slett ikke å vente, og gikk lørdag morgen.
Det hadde likevel sin pris for familiefaren.
– Jeg skulle egentlig på ferie med familien til Spania på lørdag. Men det er første gang på lenge det har vært et høytrykk, så jeg måtte forhandle litt med familien. Det gikk bra.
Men rekordforsøket skulle ikke gå like bra som oppladningen og forholdene. Problemene med drikkesystemet begynte å merkes godt, og da han var på vei til Glitterheim frøys det på nytt.
– Du kan ikke ta igjen det tapte, så man må drikke litt og litt. Jeg var nok mer på bakbeina enn det jeg trodde, og på de seks første timene hadde jeg nok drukket til sammen en liter med væske. På Glitterheim fikk jeg et skolebrød og brus, og det taklet ikke kroppen i det hele tatt. Hele veien opp Glittertind var helt jævlig.
Likevel fortsatte Hagen jakten på rekorden. Ved Spiterstulen begynte kroppen å kjennes bra, og han startet bestigningen av Galdhøpiggen. Der gikk det bra en stund, men så kom den store smellen. Ved Keilhaus topp var det helt tomt. Da hadde han brukt 12 timer, og antar at resten av turen til Krossbu ville tatt omlag fem timer til i samme tempo. Dermed var han godt innenfor rekordtid.
– Det var ingen krefter igjen. Hadde jeg fortsatt videre hadde jeg endt i ingenmannsland, og kunne fort gått meg inn i en farlig situasjon.
– Er det skuffende med tanke på hvordan du lå an?
– Jeg er egentlig mer glad for at jeg kan ta valget om å snu i tide. Så egentlig ikke noen skuffelse. Nå har det gått en jævel i meg, og jeg skal trene mer. Til neste år kommer jeg tilbake.
Allerede abonnent?
Norges største og beste magasin om ski, topptur og bratt friluftsliv - siden 1998
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 5 utgaver av Fri Flyt magasin
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
