Dette var kjekt, syntes Hans, han fikk mye underholdning ut av disse menneskene med langrennsski og høye staver som prøve å hoppe seg nedover. Så kom det ei ny tid hvor folk labba opp med tungt utstyr og så på renner, klipper og framspring med interesse.
Hans likte dette, de så på ham med kikkert og hadde med inklinometer og spadde snøprøver, ja, steike, så mye oppmerksomhet hadde han aldri fått.
Så en dag begynte folk å komme med ganske lett utstyr og veltrente lunger, men framfor alt med et nytt blikk: De tok turen opp til Hans, men dro videre, ned på baksiden, opp til Ingrid og bort til Alex.
De siste årene har det etablert seg flere flerdagersturer i Norge. Men jeg tror vi bare har sett begynnelsen.
Etter hvert som det lette toppturutstyret brer om seg og slike turer blir enda vanligere, kommer enda flere til å sette seg ned med kartet og tenke: Jeg pleier å gå opp her og ned her. Men hva om jeg bare fortsatte, bort dit, opp på neste topp bortenfor og ned igjen her borte i nabokommunen?
Eller hva om vi hadde basecamp på den steinhytta eller gapahuken som fjellstyret har laget til her og var ute noen dager?
Fjellene er de samme, men folk ser stadig med nye blikk på de. Det gjelder ikke bare fjell, det gjelder alt av skiterreng – tenk Øystein Bråten på et railsetup eller Marcus Kleveland på en kul.
På friflyt.no finner du flere saker om lange toppturer. Det er flere ganske ulike turer med forskjellig innfallsvinkler og utfall. Men det er som er felles er at de har tilbakelagt mye distanse og – viktigere! – vært mye ute på ski.
Med ønske om en lang vinter.
