Kongskrona: Lang topptur på Nordmøre

Jeg har også lest noe om å spise en elefant. Du må ta en bit av gangen. Du klarer alltid en bit til, og hver gang du svelger en bit elefant kommer du ett steg nærmere målet, selv om det smaker litt harskt og mye elefant gjenstår.

Vel, jeg er en sånn fyr som syns 1600 høydemeter er fryktelig langt å gå. Og jeg tror elefant smaker fælt. Jeg blir kjempesliten, og et par hundre høydemeter under toppen av Kongskrona i Sunndalsfjella tenkte jeg på elefantkjøtt for venstre fot og en fot foran den andre for høyre fot.

Vi hadde ikke gått så voldsomt lenge, men likevel; 1400 høydemeter kjennes i muskelen bakpå leggene og i det akk så viktige respirasjonssystemet. Og det blir enda tyngre når du veit at toppen er nær. Akkurat hvorfor det føltes så tungt er jeg usikker på, for det gikk alltid greit å sette den ene foten foran den andre. Men jeg hadde ikke sjans til å henge på sprekingene foran.

En av dem var den lokale helten Robert Ulfsnes, som sammen med like lokale Line Marie Drøpping tok jobben med å brøyte vei. Vi så dem et godt stykke foran oss hele turen, og de serverte perfekte spor hele veien. Akkurat passe bratte, og sporvalgene var ideelle i forhold til skred og den slags.

Kaldt vær –faktisk så kaldt at vi sleit med å holde varmen på vei opp- og 15 centimeter nysnø gjør oppturen enda tyngre for førstemann. Men forholdene antydet jo også noe om nedturen som skal komme. Heldigvis for meg brøyta ikke jeg en eneste høydecentimeter.

Tidlig start

Skal du på tur må du komme deg opp tidlig. I hvert fall hvis turen er lang. En ting er at snøskredfaren øker jo varmere dagen blir, en annen ting er skadefryden det gir å kjøre nedoverbakke forbi folk som er på vei opp. Klokka sju begynte vi å gå fra parkeringsplassen i Dalen –som det heter, der bilveien til Innerdalen slutter for oss som ikke bor inni der.

Parkeringa ligger 280 meter over havet, og oppturens endestasjon ligger 1818 meter over Sunndalsfjorden. Jeg vil ikke si turens mål, for målet ligger mellom disse to punktene, og for min del først og fremst etter at vi har snudd. Nedkjøringa altså.

Morgendisen som ligger over jordene ved parkeringa blander seg med frostrøyken fra lungene våre, og det er alt for kaldt til å gå i bare ullundertrøye og skalljakke. Men varmen kommer snart.

Å kunne gå hele veien med skiene på er ikke så vanlig på langturer som starter nesten nede ved havnivå, men med en litt sprek definisjon på hva som kan gås med ski på beina og ikke, kommer vi oss opp gjennom den bratte jungelen langs stien som leder opp til Viromsetra og tregrensa.

Her er alskens forskjellige trær, store steiner, en livlig bekk og langt der oppe ser vi sola skinne på toppene. I skyggen er det kaldt, men vi holder varmen og planen om 400 høydemeter i timen er innafor. Det betyr at vi når setra halvannen time senere. Omringet av noen av Norges flotteste fjell –Skarfjell til venstre, Sandvikhaugen til høyre og Snøfjellet bak oss- studerer vi ruta videre, og får øye på to skikkelser langt der framme. 

Variasjon

Å gå fra 280 til 1880 meter over havet like ved nordmørskysten en godværsdag sent i mars betyr alle årstider på samme dag. Høst når man starter, så vinter lenger opp, og vår og sommer når man er nede igjen og sola er på sitt høyeste.

Men lange turer byr også på variasjoner i terrenget. På Kongskrona kan man velge flere ruter på vei opp, hvor den korteste og bratteste ikke er brattere enn av det er relativt greit å unngå skredterreng mesteparten av veien. Oppoverkneikene etter jungelen i bunn kommer i flere forskjellige himmelretninger, og de brytes opp av flatere partier. Variasjoner i oppoverbakkene gjør det det ikke føles så monotont å traske oppover som det kunne vært.

De to foran oss legger perfekte spor, akkurat passe slake, og i fornuftig terreng. Vi går fortsatt i skyggen, og selv om kalenderen snart viser april, er det slett ikke varmt. Vi antar at den lave temperaturen skyldes isbreen høyere opp, som kan by på utfordringer senere på året –men kan omgås ved å velge andre ruter opp. Denne dagen er det så mye snø at breen ser ut som en sprekkfri bomullsdott på tre kvadratkilometer.

På vei opp er vi omringet av fristende skilinjer på alle kanter, og det eneste vi ikke ser er Kongens krone. Toppen altså, som skjuler seg langt oppi der.

Men hva med føret? Vel, det er nysnø nesten helt ned i dalen, og bikkjekaldt og vindstille. Ikke så veldig variert med andre ord, Kongskrona skal visst by oss på 1600 varierte høydemeter med uvariert pudderføre denne dagen.

Utsikt

Skal du gå langt, må du nødvendigvis gå til en topp som er ganske høy. Og jo høyere du kommer, jo mer er det å se.

Turkameratene mine Erik, Janette og Markus tar igjen de to foran oss idet vi har omtrent 150 høydemeter igjen. Jeg går langt bak og tenker på elefanter og føtter. Faktisk er jeg såpass langt bak at en ekstern gjeng er i ferd med å ta meg igjen.

Toppen av Kongskrona er på størrelse med en fotballbane for elefanter og padde flat, men den siste kneika er litt bratt. Folka foran meg velger bort det opplagte henget som leder til topps, og går for ryggen til høyre. Den starter i skaret mellom Kongskrona og den langt mer populære nabotoppen Dronningkrona, og er såpass bratt og snøfattig at skiene festes på sekken.

Endelig tar jeg igjen Erik, Janette og Markus –som tok igjen Robert og Line Marie 300 høydemeter før meg- og vi er oppe! Elefanten er svelga unna med hud, hår, ører og snabel –og utsikta er formidabel.

Det er noe helt spesielt med å stå over 1800 meter over havoverflata og se ned på nettopp havoverflata. Markus –som ville vært svogeren min hvis jeg var gift- er svensk og mener at dette er tokigt og noe alle svensker bør være ekstremt misunnelige på. I øst ser vi klatreklassikerne i Innerdalen: Skarfjell og Trolla, i vest Sunndalsfjorden og Dronningkrona, Hovsnebba og Grøvelnebba med sine taggete topper. Mot sør ser vi fjellet Storkalkinn, som er 1880 meter over havet og et av verdens høyeste kystfjell. 2000-meteren Snøhetta ruver i horisonten.

Klokka er ennå ikke blitt 12, kaffen smaker akkurat så nydelig som kaffe gjør i slike situasjoner, og jeg skulle ønske jeg hadde med ekstra sokker. For sokkene jeg har er så gjennomblaute av svette at føttene mine sklir rundt nedi skistøvlene. Klassisk toppturproblem, og ikke ideelt for å dra på i nedoverbakkene som kommer. Og de er det mange av, for å si det ytterst forsiktig.

Syre

Det brenner i lårene. Men dette er jo akkurat det jeg drømmer om stadig vekk, og det går pokker ikke an å stoppe og riste på låra midt i et dritlang pudderheng. Melkesyre kalles det, og opplevelsen gir en slags ny mening til begrepet å «være på syre». Låra mine er i aller høyeste grad på syre, og det føles som hjernen min er også.

Her er det bare å leke skifilm med super g-svinger som første delmål og ellevetall i kjempefart som andre delmål. Vi er midt inne i 1000 høydemeter med pudder og perfekte nedoverbakker. Følelsen av å ha kjørt mange fete turer, være midt inne i ett sinnssykt run og viktigst av alt: Ha enda flere under seg er rett og slett helt uforståelig moro.

Robert Ulfsnes brøyta spor hele veien opp, og fikk et meget velfortjent førstespor fra toppen. Han og Line Marie har ikke de samme syreproblemene som jeg, og tar på fellene etter den første nedoverbakken for å få med seg Kongskronas lavere nabo Tunga. Det gjør ikke Janette, Erik, Markus og jeg, noe som betyr førstespor helt ned til Viromsetra. Vi oppfører oss som vi er på syre alle sammen, og elefanter og føtter foran andre føtter føles ekstremt fjernt når man er høy som et hus på store mengder nedoverbakke og hvitt pulver. 

Dette er Kongskrona

• Start og stopp: Parkeringsplassen i Dalen. Kjør Rv70 nordover fra Sunndalsøra, og sving til høyre like før Ålvundeid, mot Innerdalen. Kjør til den innerste parkeringsplassen, hvor veien stenges for vanlig trafikk. 

• Utstyr: I tillegg til vanlig toppturutstyr må man ha breutstyr når sprekkene på Vinnubreen begynner å komme fra på våren.

• Himmelretninger: Turen går i hovedsak i nordøstvendte heng, men med mange lokale variasjoner –også i de rutene som ikke er beskrevet i artikkelen. Flatere og lengre varianter fins lenger vest.

• Snøforhold: Tregrensa ligger på 600 moh, og der finner man ofte også snøgrensen om våren. På vinteren er det mulig å få fine snøforhold hele veien, men da er gjerne snøskredrisikoen større.

• Alternativ nedkjøring: På sørvestsiden av Kongskrona ligger flere bratte renner. Disse krever stabile snøforhold for å kunne kjøres, og tar deg ned til på vestsiden av nabofjellet Dronningkrona, og ned til parkeringsplassen fire kilometer unna Dalen.