Ideen om verdens største toppturfestival ble skapt i skjæringspunktet mellom det nystartede skimagasinet og det ærverdige høyfjellshotellet. Det var en blanding av skaperglede, formidlingstrang og økonomisk overlevelsesstrategi. Et hotell trengte gjester utenom høysesongen, en mediebedrift trengte å spe på slunkne annonseinntekter.
– Vi lurer på å starte med randonee-kurs her neste sesong, vil Fri Flyt være med som samarbeidspartner? spurte Ole.
Jeg svarte høflig, men så straks for meg en flokk på 8-10 aspirerende skibestigere bli ledet rundt i fjellet av en myndig fjellfører. Ikke én eneste av mine frihetselskende skikompiser passet inn i det bildet. Og det var ikke Fri Flyts jobb å fortelle at folk måtte bytte ut telemarksutstyret – eller snowboardet, for den saks skyld.
– Hva om vi heller lager en stor samling, der folk kan komme med alt slags utstyr og lære av hverandre? foreslo jeg.
Ole tente på den ideen. Og han løste straks et annet problem: Hvor skulle folk bo? Hotellet hadde ikke plass til alle, og ikke så vi for oss at de ivrigste entusiastene ville ta seg råd til denslags luksus heller.
– De kan bo i telt, sa Ole.
– Hva når de kommer trampende inn på hotellet?
– Det er helt greit. De kan bruke dusjene og toalettene på Sveitservillaen.
«Det originale hotellet fra 1888 gikk tapt i brannen, men ideen om en topptursamling var for sterk til at den lot seg stoppe. Fire måneder senere var 80 mennesker samlet til tidenes solskinnshelg i Hurrungane.»
Det originale hotellet fra 1888 gikk tapt i brannen, men ideen om en topptursamling var for sterk til at den lot seg stoppe. Fire måneder senere var 80 mennesker samlet til tidenes solskinnshelg i Hurrungane.
Entusiaster fra øst, vest og Midt-Norge møttes. En kompisgjeng kom kjørende helt fra Lofoten. Det var 30 personer på én dag på Store Ringstind, og det ble servert boksøl i «Ruinen bar». Min kollega Anders, som hadde turledererfaring fra DNT, ledet en ufaglært, men entusiastisk gruppe kjentfolk som viste vei til toppene. Noen kjørte bratt, men de fleste var fornøyde med klassiske toppturer i storslagne omgivelser. Ole foredrag om nye Turtagrø Hotel.
Året etter stod det moderne høyfjellshotellet ferdig og ble igjen et naturlig samlingspunkt.
Navnet High Camp ble introdusert. Et fenomen var skapt.
Men hotelleier Ole Berge Drægni skulle bli rammet av en større katastrofe enn hotellbrannen. I romjula 2004 kom beskjeden om at Ole, kjæresten og hennes lille datter var blant de 225.000 menneskene som omkom i tsunamien i Stillehavet. En enorm flodbølge hadde feiet inn over deres ferieparadis på Phi Phi-øyene. Derfor var ikke Ole vært til stede på de følgende årenes samlinger. Vi kunne ikke lenger drikke konjakk og le av gamle historier sammen med ham.
Men ideen som tok form i Hurrungane for så mange år siden er fremdeles en årlig feiring mellom tindene. Guidingen derfor lengst overtatt av profesjonelle, men fortsatt er det først og fremst et møtested hvor folk lærer av hverandre. Og alle toppturentusiaster skal være hjertelig velkomne. De som ikke skal til Turtagrø denne helgen, kan likevel ta turen helgen etter. Eller helgen etter det.
For å oppleve Hurrungane med egne augo.
