– Det er lett å hate dem som går først

Noe av det mest irriterende for oss treige er de som alltid skal være raske. Det er noe med den bedrevitende holdningen, det er noe med denne motbydelige streberholdningen, det er noe med dem som måler ting i variablene «først» og «sist». Hvorfor melder de seg ikke på Birken eller tilsvarende? Kunne de ikke startet et eget forbund?

Menn som alltid skal gå først kommer ofte skøytende ut av parkeringsplassen, de har alltid fått på fellene før andre har åpnet sekken, de bruker teleskopstaver selv når de er i skiheisen - slik at de kan stake fortere over flatene.

De har god kondis og valgte treningskort på studentskipnaden, fordi det var enklest og mest fornuftig. De er slanke, rasjonelle og verdsetter realfag på en litt fanatisk måte. Ofte forstår de ikke ironi, verdsetter ikke Larsons Gale Verden og synes Lille Lørdag var oppskrytt.

Menn som for enhver pris skal gå først og raskest smatter ofte når de spiser og bruker nødig penger på en bensinstasjon. Pulsklokken er deres fasit og de kjennetegnes blant annet ved sitt utilslørte behov for å fortelle hvor mange minutter de har måttet vente på toppen - og de går ikke av banen for å gni det inn, på heslig vis.

– Ja, ja - det tok sin tid, sier de kanskje. Eller

– Her tar vi oss god tid, ja! Er dere ute på kosetur? Ja, vi er faktisk det.

De er strebere, de har spart i BSU siden konfirmasjonen, de kjøper selvsagt alt på salg og nå skal de gå på tur med venner - men drit nå i det, det viktigst er det å komme først til topps. De raske er også opptatt av bilturen til og fra fjellet. Hvem kjørte raskest, hvem unngikk køen bak trailerne, hvem slapp kolonne. «Hæ, vet du ikke hvor fotoboksene er plassert!»

Et turfølge med en streber i front vil bevege seg i et såkalt trekkspillmønster. Når baktroppen endelig innhenter fortroppen begynner de å gå igjen. På denne måten kan man risikere å aldri utveksle et ord med de raskeste. De lever sitt eget liv, vaser rundt i all sin prakt. Javisst går det fort – men hva er vitsen?

Noen ganger har jeg tenkt at det er like greit. De raske er som planeten Pluto. De er hos oss et stykke tid, før de slynges ut i universet og ingen vet hva de driver med. I mens diskuterer vi om de virkelig er en ekte planet, eller menneske, men heller kanskje arvtageren etter homo sapiens. Homo condius?

Som irske settere med rabies ligger de halsende i tet. Som en legofigur i horisonten, som en speider ved fronten, som ville hester over haugene. Menn som alltid går først lider ofte av friluftslivets Aspergers syndrom. De knekker ikke de sosiale kodene, de driter i etikette, de ler falskt på feil sted og de handler buksene sine på Dressmann. Javisst er vi glad i dem, men på en litt krevende måte.

Satan.

Det er lett å hate dem som går først.

Vi som kommer i baktroppen er av et annet kaliber. Javisst har magen vokst seg litt stor. Vi liker øl og snus og hamburger og setter pris på en pose bamsemums i sekken. Og kondisen? Ja, jøss - denne kunne vært bedre.

Ofte har jeg tenkt at det må være ensomt der fremme, det må blåse hardt. Javisst kommer man først opp, nyter stillheten alene. Men vi som serverer vitsene kommer aldri først. De raskeste har kanskje korrekt melkesyreterskel og merittlister fra kondisjonsløp du aldri har hørt om. Men de har ikke onelinere, sarkasme, spydighet og ironi.

En gang, like etter at jeg hadde reist meg fra en saftig influensa, fortsatt med feber og slagg i kroppen, vasset jeg i knedyp snø opp ei renne i Røldal. Det var tidlig i januar og skistøvlene gnagde, krampene lå like under huden og jeg kaldsvettet på ryggen. Og så skjer det som måtte skje. Jeg blir innhentet av en hestkuk av en karmøybu, som tråkker meg i hælene.

Ikke bare påpekte han at jeg gikk sakte, men også at han ville forbi. Jeg skulle ha stukket han med skistaven, bløgga han fra ræva til ganen. Presset ham gjennom et dørslag og kokt ham i godt saltet vann og servert ham med nypoteter og fjellsmør og husholdningsaft. Satan, for en irriterende type!

Men sa jeg noe? Neida, jeg tok et steg til siden og lot dusten gå først.

Og slik ender ofte historiene om menn som hater menn som alltid går først.

Vi blir ofte stille.

Men innerste inne vet vi at de første skal bli de siste.