Derfor skal du ringe en gammel skivenn i vinter

Du har gjort alt. Men hva så. Hvem gjorde du det med. Har du spurt deg det spørsmålet?

Sist oppdatert: 1. september 2020 kl 13.01

SKIVENN: Ring eller send melding til en gammel skivenn i vinter. Foto: Tore Meirik

Lesetid: 3 minutter

Du har stått i bunnen av Chamonix og sett blanke vaiere strekke seg blanke og råsterke opp i galskapen. Du har stått på toppen av Slogen og fjellsidene ligger urørte i norsk februarsol. Du har spist sushi i matpausen i Hokkaido og humret av kvikke japanere med stram tidsplan.

Du har vært på afterski i St Anton og drukket jäger og redbull med en svenske du aldri vil møte igjen. Hun hadde blå øyner og fletter. Du hadde visakort og studielån. Du har sittet i helikopteret og sagt ”motherfuckin'awesome” sammen med noen ukjente ameri- kanere og en guide som aldri faller.

Fjellsidene lå urørte og du la tjuedollarsedler igjen i hver sving. Du har kjøpt billetter til Geneve med åpen retur mens de fortsatt var på billigsalg. Du har kjørt de første turene i pudderet, du har lagt deg tidlig, du har lagt deg seint, du har stått opp når de andre sov. Du har vært over alt, du har vært høyt opp og langt nede og du har vært i den berømte lerkeskogen i St. Foy og dessuten var du innom Iran før alle andre begynte å snakke om det.

Du har sett soloppganger i Lyngen og solnedganger i Haines og du var på toppturcamp og danset boblejakkedisko med solbrent ansikt og ølboks i neven.

Du har gjort alt og du har til og med gått haute route både i alpene og Jotunheimen. Røldal, Sogndal, Stranda, Oppdal, Hemsedal, Hallingskarvet, Rauland, Sunnmørsalpene, Hurrungane, Romsdalsfjella.

Du har gjort alt.

Men hva så.

Hvem gjorde du det med.

Har du spurt deg det spørsmålet?

Alexander Urrang Hauge — RING NÅ: Hva er snø uten venner? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen

Lukk igjen øynene og se deg selv over skulderen, som om du hadde kjørt ned et heng, hadde satt en stoppsving og vrir kroppen for å se etter kameratene som kommer etter deg. Hvilket ansikt ser du, hvilken kamerat følger etter deg, hvilken kamerat følger du? Når kjørte du med ham, eller henne sist?

Du trenger ikke si navnet hans høyt, du trenger ikke skrive navnet på en gul post-it-lapp, du trenger ikke ta frem iphonen nå. Det holder at du risser forbokstaven hans i snøen. Du trenger ikke være redd for at det skal snø igjen, du trenger ikke være redd for at du skal glemme navnet. Du kjenner stemmen, du kjenner smilet, du kjenner stilen hans. Dere har nemlig stått på ski så lenge sammen.

Du kan kjenne igjen stilen hans på 1000 meters hold. I tett snøføyke. Selv om han har en annen farge på jakke enn sist vinter, selv om det er hundre andre i samme fjellsiden. Selv om det er tett skau.

Savner du ham ikke?

Hvorfor er det så lenge siden sist.

Skulle du ikke ha gitt henne en klem som inkludere dette universelle tegnet der vi dunker vedkommende med tre faste dunk på ryggen med høyrehånda.

Sånn ja, kompis.

Kompis. Alltid.

Heiser forsvinner, fjell går i glemmeboka, vintre smelter i sammen og blir en grå masse, melkesyra renner over og knær går i tusen knas.

Men det er noen siste byggesteiner, noen kvarker og atomer som ikke ses i mikroskop. Noen sosiale regnestykker som ingen kjenner formelen til.

Du vet hvem jeg tenker på.

Send en melding nå, avtal neste skitur, ring henne og slå av en prat.

Børst fjørlette snøkrystaller av et vennskap som funker i både opp- og nedturer.

Du har gjort alt.

Nå er det på tide å gjøre det med dem du liker best. Slike skiturer snør aldri igjen.